Vinneren tar alt

Et maktsentrum er flyttet fra Trondheim til Oslo, mener Dagbladets kommentator Esten O. Sæther.

ET SERIEGULL til Vålerenga beveger kanskje ikke så mange flere hjerter enn dem til de 13 661 medlemmene av fanklubben Klanen, men det flytter et maktsentrum i norsk fotball fra Trondheim til Oslo.

Det er en bevegelse som kan få større konsekvenser enn medfølelsen som resten av Norge sitter igjen med etter at Start-jubelen forsvant et sted i tåka mellom stolpene og det gulsorte publikumshavet på Kristiansand Stadion.

For om noen sentimentale skulle være i tvil: I denne sporten tar vinneren alt.

Og vinneren heter Vålerenga fotball, og er fra Oslo.

DET SISTE er viktig.

Det er mer enn 20 år siden det mest populære hovedstadslaget dominerte norsk klubbfotball. Den gang varte det bare noen sesonger, og klubbens gullalder var omdiskutert fordi laget på slutten spilte en svenskledet, defensiv fotball.

Dette var soneforsvarets gjennombrudd, Gunder Bengtsson kom fra UEFA-cup triumf med IFK Gøteborg og lærte en generasjon VIF-spillere at du ikke trengte å score så mye, så lenge du nesten ikke ga bort et eneste mål.

Slik vant VIF gull i 1983 med 17 baklengs og i 1984 med bare 14 innslupne mål på 22 kamper.

 UTSLÅTTE:  Vi kommer tilbake, står det på engelsk på sølvtrøyene til Marius Johnsen, Kristofer Hæstad, Alex Valencia og Fredrik Strømstad. Men i går kveld var sølv helt klart nederlag. Foto: Jan L. Dahl
UTSLÅTTE: Vi kommer tilbake, står det på engelsk på sølvtrøyene til Marius Johnsen, Kristofer Hæstad, Alex Valencia og Fredrik Strømstad. Men i går kveld var sølv helt klart nederlag. Foto: Jan L. Dahl Vis mer

DA KLUBBEN sikret seg sitt, inntil i går, siste gull, hadde de riktignok så gode spillere at de også scoret flest. Det hjalp bare ikke helt. Spillestilen farget av, og VIF ble aldri noen populær mester utover Oslo.

Siden har laget sportslig ikke riktig vært seg selv, og først Lillestrøm og så Rosenborg har ledet utviklingen innen norsk klubbfotball.

Nå kan det bli annerledes.

FOR SPORTENS kraft er en helt annen enn ved forrige gullfest.

Samtidig med at VIF vant i 1984 ble non-amatør fotballen innført. Det betydde at de få lappene spillerne før hadde fått i krøllete konvolutter i mørket under bordet nå kunne utbetales i vinduskonvolutter slik at alle fikk se beløpets størrelse.

Selv med datidas pengeverdi var det fortsatt lite på å bli imponert over.

Det er muligens heller ikke de millionene som Vålerenga har betalt for Tore Andre Flo for å få ham hjem fra italiensk toppfotball til Tippeligaen, men de har vært nok til at han kom.

Endelig har de største norske klubbene pengekraft til å konkurrere et godt stykke opp på den europeiske rangstigen.

SLIK ER det ingen grunn til å huske Tippeligaen 2005 for de to topplagene som til slutt kravlet seg til gull og sølv. VIF har sannsynligvis vunnet den beste klubbserien som noen gang er spilt i Norge.

Det er en stor sportslig prestasjon som Kjetil Rekdal og spillerne skal ha all ære av.

Men publikumsrekorden og den nye TV-avtalen gjør at det ikke stopper med æren. Dette seriegullet gir VIF en sjelden mulighet til å etablere en klubb som kan gi hittil suverene Rosenborg konkurranse i mange år framover.

OSLO-FOLK kan bare legge søndagsturen over Valle-feltet i dag for å se at VIF er kommet godt i gang. Der ligger innendørshallen, kunstgresset, de velstelte treningsbanene og det modernisert klubbhuset som tegn på at det ikke er noen idrettsforening men en sportsbedrift som nå er blitt best i Norge.

Det at flere av de norske toppspillerne selv har søkt mot VIF i løpet av denne sesongen, er et annet tegn på at posisjonen kan holdes.

Kjetil Rekdal har ikke latt VIF spille noen nyskapende fotball, men han har gitt spillergruppa tro på det å vinne. De fleste fotballspillere trives i et slikt selskap.

På den måten kommer Oslo-klubben heretter til å få de spillerne de vil.

SÅ LETT hadde ikke Start kunnet fortsette suksessen.

Jeg trodde laget skulle avgjøre serien på trykket og dødballene på hjemmebane, men tok grundig feil. Det hadde lite å gjøre med linjedommeren som viftet vekk Stefan Bärlins redusering til 2-2. Denne gangen falt Start på egen svakhet både på og utenfor banen.

Forsvarspressingen var nervøs og nølende gjennom hele kampen, og Tom Nordlie avsluttet sesongen med en taktisk glipp de fleste trenerne kjenner seg igjen i når de jager det avgjørende målet.

DA START-SJEFEN dyttet nye spillere framover i en slags 4-2-4 formasjon midtveis i andre omgang, forsvant strukturen i hjemmelagets offensive spill. I angrep ble det feilvendt og stillestående, og på den glisne midtbanen løp Fredrik Strømstad og Kristofer Hæstad seg tomme.

Der sørlendingene har feiret triumf etter triumf nettopp på sitt faste offensive mønster, falt altså selv Nordlie for fristelsen til å prøve noe annet da det gjaldt som mest.

BÅDE HAN og Start finner nok fort tilbake igjen. Sammen har de startet det beste i norsk klubbfotball dette året, og egentlig fått godt betalt med sølv, mange spennende landslagsspillere og ny publikumsgiv.

Men i Kristiansand blir sånt vanskeligere å kopiere.

I hvert fall når vinneren regjerer fra store Oslo.