Vinnerkultur for fall

Norges sterkeste vinnerkultur glipper hvis RBK-spillerne selv begynner å tvile, skriver Esten O. Sæther.

FÅ ER

mer glad i å vinne enn VIF-trener Kjetil Rekdal. I fotballmiljøet er det flust med historier om hvordan landslagets gamle storspiller nekter å tape i ethvert spill, men den beste historien er ennå ikke fortalt:  Den om hvordan han får Vålerenga til å slå Rosenborg.

For såpass vilje skal det til for å bryte RBKs seiersrekke i norsk fotball.

Nå går det an å tro at det er mulig. Bare to poeng og et par mål skiller Vålerenga fra sensasjonen, og Oslo-klubben er i desidert best form av gullkandidatene.

Skjønt formkurver passer dårlig for å beskrive høstens fotballinnspurt.

Faller Rosenborg, glipper en stor bit av norsk samtidshistorie.

DEN TRØNDERSKE

vinnerkulturen har vært synlig langt utover sporten. Tolv mesterskap på rad i lagidretten med desidert høyest nivå, er i seg selv en gedigen prestasjon. Men måten det har skjedd på, sprenger fotballens grenser.

Fra tidlig på 90-tallet har RBK stått som ei bru mellom det tradisjonelle norske likhetssamfunnet og den langt mer individualistisk orienterte nåtida. Klubben har vært staseksempelet på at det fortsatt er verdier i fellesskapstenkningen som bærer bedre enn den nesegruse dyrkingen av egoet som har bredd seg over de fleste samfunnsområder.

FOR NOEN

år siden ble Nils Arne Eggen tilbudt jobben som statsråd i en Arbeiderparti-regjering nettopp for den kollektive tenkningen som ligger bak RBK-suksessen. Nå er han høylytt gestikulerende til stede på sidelinja mens hans gamle disipler forsøker å forvalte arven.

Det er bare noen dager siden Eggen kritiserte nivået på RBKs angrepsspill, men ironisk nok er det bakover det glipper.

I sin tid var det trenerlegenden Nils Arne Eggens eneste sårbare punkt.

SANNSYNLIGVIS GJØR

verken arvtaker Ola By Rise eller andre i den innerste RBK-ledelsen noen grove sportslige feil. De regjerende seriemesterne vakler mest på aldersgrensa.

De samme individuelle forsvarsmissene som ga RBK en treig seriestart i våres, kommer igjen med aldringen. Erik Hoftun blir treigere og Vidar Riseth mer variabel, samtidig som klubben gjennomfører den nødvendige fornyelsen av laget midt i sesongen.

Så lenge RBK fortsatt har internasjonal sukses og spiller avgjørende kamper året rundt, er det vanskelig å gjøre noe annet.

PÅ PAPIRET

er gullkampen fortsatt til å vinne:  Om det er tett på tabelltoppen i dag, åpner det seg fort allerede neste runde.

Da starter RBK med svake Sogndal hjemme, mens VIF møter Tromsø hjemme på Ullevaal mandag.

Normalt sett gir disse to kampene igjen RBK luke til å vinne serien, men akkurat nå er ikke forholdet mellom RBK og resten av de norske klubbene som før.

KANSKJE BLIR

det vanskelig nok å vinne over seg selv. I alle jubelsesongene har tvilen sjelden vært påfallende stor på Lerkendal. RBK-gjengen har lært seg å ta egen styrke som en selvfølge, og har vunnet enda mer på det.

Nå går det an å tvile litt. Seinest i forrige serierunde var VIF en klasse bedre, i Champions League-åpningen i Aten ble sjansene forspilt og i går startet trøbbelet med en straffemiss.

I tillegg skjer all denne elendigheta mens klubbens sterkeste menn diskuterer seg imellom om kvaliteten på det tradisjonelle angrepsmønsteret holder.

DET BLIR

sjelden bra fotball av å tvile på egne ferdigheter. Kjetil Rekdals dårligste periode med VIF kom da laget tidligere i sesongen ikke torde å angripe med de klare kvalitetene som tross alt var der selv i en offensivt begrenset spillerstall.

Lånet av Steffen Iversen forandret det meste. Med ham har Oslo-klubben fått et stabilt spillpunkt på topp og mer vilje til å angripe.

Da står fort en annen, langt mektigere vinnerkultur for fall.