PASSER DÅRLIG: Det siste den allmektige håndballsjefen Hassan Moustafa trenger, er mer norsk jubel som her fra jentenes VM-gull for fire år siden. Nå vil han gjøre håndball til en virkelig verdensidrett ved å utvide VM fra 24 til 32 lag. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix.
PASSER DÅRLIG: Det siste den allmektige håndballsjefen Hassan Moustafa trenger, er mer norsk jubel som her fra jentenes VM-gull for fire år siden. Nå vil han gjøre håndball til en virkelig verdensidrett ved å utvide VM fra 24 til 32 lag. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix.Vis mer

Håndball-VM 2019

VM-drama: Det siste denne mannen ønsker, er mer norsk jubel

For håndballens sterke sjef Hassan Moustafa passer det slett ikke med skandinavisk suksess.

I KVELD blir det for første gang dramatisk i VM for Norge. Da møter håndballgutta vertsnasjonen Danmark til ren gruppefinale.

De to naboene har foreløpig lekt med alle motstanderne. Sammen med Sverige, har dansker og nordmenn gjort denne turneringen til en skandinavisk fest. Sannsynligvis ender to av tre til slutt i semifinalene, men muligheter for en ren nordisk finale.

Men den ellers allmektige håndballsjefen; egyptiske Dr. Hassan Moustafa, har helt andre planer for sporten sin:

  • Han skal bruke herrenes VM-turneringene til å gjøre håndballen til en virkelig verdensidrett.

Eller som Moustafa mer poetisk uttrykker det på fast plass på fronten av nettsida til det internasjonale håndballforbundet (IHF):

- Håndball er en diamant som skal slipes til den blir en brilliant, sier han der.

OM du ikke er helt inne i smykkefaget, er det brilliantsliping som får fram det fineste fargespillet i diamantene. Dette er riktignok heller ikke Dr. Moustafas fag. Han er utdannet som idrettsleder i det gamle kommunistiske Øst-Tyskland i en tid da sport var et viktig verktøy for regimet.

Det var der Moustafa hentet doktor-tittelen sin med oppgaven «Hvordan organisere fram internasjonal suksess», og lærte det meste om det å slipe en hel sport om til et personlig smykke.

Etter 19 år med makten i IHF har det forandret håndballen radikalt. Den tidligere nærmest rene europeiske sporten, er på papiret blitt en verdensidrett med smått utrolige 208 nasjonale håndballforbund spent i et nett over hele kloden rundt ; ja, nettopp, Dr. Hassan Moustafa selv.

For denne 74 år gamle håndballpresidenten har brukt det gamle trikset til fotballens maktpar Joao Havelange/Sepp Blatter ved å blåse kunstig opp antall medlemsnasjoner for å sikre egen makt. Når selv ikke det trikset har hjulpet, har metodene for å bevare makten vært mer improvisert. Som den gangen Moustafa før en truende presidentavstemning på en IHF-kongress selv styrte av-og-på knappen på høytaleranlegget i salen for å sikre at færrest mulig fikk med seg det farligste av hva motkandidaten hans sa.

DET skjedde på hjemmebane i Kairo. Nå er Moustafa trygg nok til å tenke hele verden som sin hjemmebane. Det er derfor han sist høst fikk IHF-kongressen med på å utvide antall lag i guttas verdensmesterskap fra 24 til 32; det vil si nesten halvparten av alle land som satser ordentlig på herrelandslaget sitt.

Rent sportslig høres det ut som en dårlig ide. På banen har jo dette selv under langvarig egyptisk ledelse forblitt en europeisk sport. Bare 74 av de 208 liksom-håndballnasjonene fikk samlet landslag for å være med i kvalifikasjonen til årets VM. Av disse var over halvparten (39) fra Europa, og i selve turneringen dominerer de europeiske lagene nå nesten totalt.

DET betyr at en utvidelse vil gi enda flere VM-kamper uten spenning. Før kveldens temposterke møte mellom Danmark og Norge står begge disse to lagene med hele 60 plussmål etter bare fire kamper i gruppespillet; altså et snitt på 15 måls differanse i hver kamp. Den målforskjellen oser ikke av en sport med internasjonal kvalitet.

Derimot var den europeiske VM-kvaliken hard og jevn. Selv Norge med fenomenet Sander Sagosen i praktslag måtte slite for å slå Sveits med tre mål på to kamper. Det viser kvaliteten i det dette herrelandslaget har bygget opp de siste årene selv om selve idretten er forblitt en europeisk sak.

SELVSAGT er det flott om håndballen klarer å få hele verden ut på banen. Den globale tenkningen som har preget de store lagidrettene etter at Havelange og Blatter ved hjelp av sponsormidler fra Adidas og Coca Cola introduserte dette systemet seint på 1970-tallet, er jo i utgangspunktet riktig.

Der det glipper er når denne globaliseringen bare blir et verktøy for egen makt og rikdom. Som når Hassan Moustafa som IHF-president uten å rødme tok seg fem millioner kroner for å formidle en TV-kontrakt for håndball til Nord-Afrika:

- Det er livets realiteter i mitt hjemland, forklarte han i den tyske rettssaken som fulgte, og slapp straff.

DET er også litt av virkeligheten for all internasjonal idrett som skal finansieres gjennom TV -og sponsoravtaler. Det er selve forretningsideen som presser fram global satsing, og gjør det naturlig at Sør-Korea; som den eneste faste asiatiske nasjonen i denne sporten, i denne turneringen av politiske årsaker stiller med et felles lag fra nord og sør.

Derfor er det bra at Japan som neste års OL-arrangør, har fått en friplass til dette mesterskapet. Håndballen er nødt til å tenke større og vise seg fram utenfor Europa for å få samsvar mellom 208 medlemsnasjoner og virkelige håndball-land.

Det må bare gjøres på ærlig vis.