EN dårlig dag eller fortsatt bitte litt for dårlig fysisk kapasitet til å ta imot tilbudet om VM-plass? Det er spørsmålet den tredoble OL-mester, verdenscup-leder og tidenes yngste Tour de Ski-vinner må stille seg selv etter å ha blitt realt fragått av alle landslagskompisene sine på gårsdagens 30km med skibytte i NM.
Svaret vet han knapt. Så presist er det ikke mulig for noen å tolke nyanser i egen form. Det eneste Johannes Høsflot Klæbo vet, er at det ikke er noen grunn til å starte på dette første distanserennet i Seefeld om tre uker uten at han kan vinne gull.
For det kan også den lagkameraten som da blir nektet å gå den konkurransen i VM der Norge har minst fem løpere i favorittsjiktet.
Men bare fire plasser på laget.
En skandale at han ikke fikk pris. Og hvorfor ikke gjøre Northug "Great again"?
GJENNOM hele den klassiske delen av gårsdagens 30km skiathlon i den harde NM-løypa på Meråker, så det ut som om Johannes hadde full kontroll. Da gikk han tilsynelatende like lekent og uanstrengt som han gjør hver gang han rett og slett ikke er til å slå. Han lå hele tida langt framme i det store feltet, sørget for å justere ned farten ved å gå i front ved inngangen av de lange bakkene og gled elegant helt fram akkurat når han ville.
Der og da virket det altså som om Klæbo var på samme nivå som da han ganske alene satt alle de russiske klassiskspesialistene på plass på 15km i Val di Fiemme under Tour de Ski for et par uker siden.
Det var dette formidable løpet som gjør at 22-åringen ganske fritt kan velge hvilke distanser han vil gå i VM. Akkurat det er en raus tillitserklæring fra landslagsledelsen til en helt spesiell ung skiløper, men den kommer ikke uten en nødvendig motforestilling:
- For hvor langt er Johannes egentlig kommet i utviklingen av stayeregenskapene i fristil?
Kanskje ikke langt nok.
FOR på den siste runden lørdag sa det stopp. En fartsøkning av veteranen Chris Jespersen ut fra runding og så et tydelig støt signert OL-mester Simen Hegstad Krüger. Det var det som avslørte den lille svikten hos en ellers nær komplett langrennsløper.
Sånt kan forklares med en dårlig dag midt i en tung treningsperiode hos en taktisk moden ung utøver som prioriterer det som skal skje i Seefeld om mindre enn tre uker.
Men også bortforklares.
Slipper en ny Northug-feide: Klæbo tvinges ikke til noe som helst
JOHANNES er ikke i nærheten av det siste. Det ville ikke lignet ham. Bare sjekk youtube-klippet fra 30km med skibytte under OL for ett år siden der en svært fattet debutant vurderte sin egen innsats etter også dengang å ha blitt fragått av alle lagkameratene:
- Jeg er ikke misfornøyd, sa Johannes før han roste nivået til resten av laget sitt uten noen forstyrrende tanker om at han selv ikke hadde fått oppfylt drømmene sine.
Det intervjuet er spilt inn 11.februar 2018. To dager seinere tok han sitt første OL-gull. Så kom det to til på like overbevisende måte, og da var mulig for hvem som helst å skjønne at denne unggutten ikke bare pleier å gå fortere enn alle andre på ski.
Han vet også hva han snakker om når han vurderer sitt eget nivå.
DET er der uttaket til Norges 30km-lag ligger nå. I VM kommer sprinten før det første distanserennet. I så måte kunne han greit sjekket tilstanden underveis i mesterskapet, for deretter å ta en avgjørelse.
Det er imidlertid ingen optimal løsning for de andre aktuelle løperne. Så da er det mer sannsynlig at både Johannes og landslagsledelsen bestemmer seg ganske fort.
De gjorde narr av ham som ble OL-mester. Det var visst ikke så veldig glupt
Dette blir ikke lett uansett.
ERFARINGEN fra OL i Pyeongchang viste at det er mulig å satse på en løpssterk trio som plan A, med en spurter som plan B. Der gikk plan A inn med gull, sølv og bronse; altså tidenes desidert beste laguttak i norsk langrenn til tross for all støyen i forkant.
Denne troen på tre fartsholdere og bare en spurter var bakgrunnen for at landslagsledelsen to uker før lekene vraket Finn-Hågen Krogh. Da hadde de Johannes Høsflot Klæbo som sin plan B.
På 30km i OL sist vinter kom Johannes aldri i posisjon. Han slapp tetgruppa omtrent på samme punktet som det ble for tøft i går. I stedet avgjorde utholdenheten til de norske tre fartsholderne som sprengte feltet med jevnt høyt tempo før Krügers siste lange rykk inn til et historisk OL-gull.
NÅ ønsker primært landslagsledelsen den samme fordelingen på laget i stedet for å ta med to sterke avsluttere; altså en 2/2 fordeling mellom utholdenhet og spurtstyrke. De mener Norge trenger tre fartsholdere for å få nødvendig effekt. Problemet er bare at en slik lagtaktikk ikke helt matcher utvalget av utøvere.
For dette norgesmesterskapet har jo vist at VM-laget inneholder enda en sprinter som er god nok til å vinne mot hvem som helst om det kommer et samlet felt mot mål.
NM-gullet til Emil Iversen gjør det umulig å vrake ham. Emil har teknikk og utholdenhet til å bli med på åpningstempoet til fenomenale Iivo Niskanen og russerne fra start. Der er det bare Martin Johnsrud Sundby som er like sterk på det norske laget.
Sjefene gjør et dristig valg når de skuffer Finn-Hågen
OM Johannes nå vurderer at formutviklingen hans har retning mot et mulig gulløp, må landslagstrener Eirik Myhr Nossum ta et tøft valg inn i det miljøet der nettopp det sterke fellesskapet har sørget for den flotte utviklingen. Det blir hardt både for treneren og gutta.
Selv om bare Emil Iversen er helt trygg, står det nok til slutt mellom Sjur Røthe og Simen Hegstad Krüger. Sistnevnte er sårbar nettopp på den første halvdelen fordi han er den som lettest kan bli gått av i klassisk.
Men hvordan kan ledelsen forklare å vrake den regjerende OL-mesteren i en sesong der han etter en litt treig start har prestert stadig bedre. Og der han åpenbart har krefter og teknikk til igjen å sprenge hvilket som helst internasjonalt skøytefelt på de siste kilometerne?
FOR det var Krüger som i går sørget for fartsøkningen som parkerte Johannes Høsflot Klæbo. Det skjedde ikke så brutalt som da han bare seg fra hele verdenseliten på vei til OL-gullet, men det var likevel en påminnelse om at 3/1 taktikken har noe for seg.
I NM kom de tre fartsholdere seg løs fra resten av feltet. Altså plan A. At det likevel ble plan B som førte fram, skyldtes bare Emil Iversens form.
Og han er heldigvis norsk også i VM.
