DESSVERRE UVENNER: Den dårlige stemningen mellom kulturminister Linda Hofstad Helland og idrettspresident Tom Tvedt ødelegger over tid for begge. FOTO: Jon Olav Nesvold/NTB scanpix
DESSVERRE UVENNER: Den dårlige stemningen mellom kulturminister Linda Hofstad Helland og idrettspresident Tom Tvedt ødelegger over tid for begge. FOTO: Jon Olav Nesvold/NTB scanpixVis mer

Maktkamp i norsk idrett:

Vond maktkamp: Fortsatt isfront mellom Tuppen og Lillemor

Husker du Tuppen og Lillemor fra Idrettsgallaen i vinter? De som ikke ville leke sammen?

den TV-sendte idrettsgallaen i vinter fleipet den muntre programleder Erik Solbakken treffsikkert med kulturminister Linda Hofstad Helleland og idrettspresident Tom Tvedt som «Idrettens Tuppen og Lillemor»; de to vennene som nektet å leke mer sammen. Da var forholdet surnet gjennom et kaotisk år, og det passet bra med litt gjøgling for åpent kamera for å løse opp stemningen.

Men nå er det ikke like morsomt. Isfronten mellom kulturministeren og idrettspresidenten er ødeleggende for norsk idrett. Denne personlige motsetningen kan etter hvert bli partipolitisk splittende for idrettsbevegelsen.

Det skjønner Tom Tvedt som forsøker å få kontakt igjen. Derfor vil han innfri kulturministerens gjentatte muntlige krav om fullt innsyn i Idrettsforbundets enkeltbilag også fra før 2015:

  • På idrettens ledermøte i Bodø om fjorten dager får norsk idrett samlet bestemme om gamle regnskap skal åpnes, og det vil idrettslederne si ja til.

Men på samme vis som kulturministeren gjennom den ordinære statlige kontrollen allerede har full oversikt over detaljene i Idrettsforbundets økonomi, er spørsmålet om disse reiseregningene en liksomdebatt drevet fram av aktører med en helt annen agenda enn uforpliktende prat om åpenhet.

SOM idrettspresident har Tvedt selv åpnet for kritikken ved å fornærme enkelte sentrale politikere med sin direkte høye og mørke stil. I tillegg blir han utfordret internt helt inn i sitt eget splittede styre på grunn av omstendighetene rundt generalsekretær Inge Andersens avgang.

Denne sparkingen hadde ingen ting å gjøre med reiseregninger. Konflikten var en høyst menneskelig; men politisk ganske unødvendig, kamp om makt og innflytelse mellom to røslige menn som har den samme visjonen om en samlet norsk idrettsbevegelse. En idrett der eliteutøverne verdimessig er knyttet til det lokale hverdagslige klubbarbeidet.

Men med strategiske Inge Andersen ute, mistet Tom Tvedt ironisk nok den medarbeideren som har vært best til å overbevise Stortinget om samfunnsnytten av en felles norsk idrettsbevegelse.

FOR den sentrale urfordingen for idretten er hvilket sosialt arbeid den kan tilby samfunnet. Der kulturminister Helleland tilsynelatende uten noen dyp verdimessig forankring har frosset regjeringens forhold til Norges Idrettsforbund, er dette en splittelse som ikke lar seg løse til høsten med et eventuelt regjeringsskifte:

  • Å binde idretten til partipolitikk vil uvilkårlig svekke den som folkebevegelse.

Men mens det i fjor var lett å score billige politiske poeng på de såkalte «idrettspampenes» mer eller mindre skjulte reiseregninger og gjennomgående klumsete TV-opptredener, er det nå svært usikkert hvor lenge dette er en konflikt som regjeringen selv er tjent med.

På tross av isfronten har kulturministeren sagt at hun fortsatt støtter den norske idrettsmodellen . Om hun under innflytelse av sin personlige rådgiver Jan Åge Fjørtoft til slutt likevel velger å angripe dagens organisering av norsk idrett ved for eksempel å foreslå at toppidretten skilles ut som en egen satsing, er det å be om et nederlag. Det blir ikke noe flertall for et slikt brudd hverken i idretten eller på Stortinget, og det er en dårlig sak for Høyre som historisk har vært et tydelig idrettsparti opptatt av prinsippet om selvstyrte, frivillige organisasjoner .

FORELØPIG svarer ikke kulturministeren på idrettens forsiktige bønner om godt vær, og holder demonstrativt idrettsledelsen unna sine utvalgte arrangementer.

Det kan gi seg de rareste utslag. Denne uka tok kulturministeren med seg den pensjonerte sykkelstjernen Thor Hushovd på nordisk idrettsministerkonferanse på Svalbard der hovedtemaet var likestilling. Det er mye godt å si om Hushovd, men helt sentral i idrettens likestillingsarbeid har han vel aldri vært.

Det er derimot Idrettsforbundets utviklingssjef Anja Veum som kan glede seg over at det nettopp er jentene som har økt mest blant barn og unge i idretten de siste årene. Idretten som folkebevegelse har strålende resultater i rekruttering av jenter, og seinest sist høst gikk Veum gjennom tallmaterialet med kulturministeren. Men dette er visst fakta som ikke passer inn den politiske agendaen.

Derfor fikk ikke Veum på vegne av Idrettsforbundet fortelle de andre nordiske idrettsministerne om hvorfor Norge på tross av alt for få kvinnelige trenere og ledere klarer å rekruttere tusener av nye jenter til organisert sport. I stedet kom Helleland som idrettsminister igjen med ensidig kritikk av bevegelsen sin:

– Vi bruker så mye offentlige midler på idrett at vi som politikere må være tydelige på hvilke forventninger vi har til den. Idretten skal være åpen og inkluderende, og vi diskuterer den altfor sjelden. Jeg er utålmodig, sa kulturministeren til Adresseavisa fra dette Svalbard-møtet og la til at hun fryktet for idrettens omdømme om ikke det kom en rask bedring.

Men om det virkelig er omdømmet som bekymret, hvorfor dropper statsråden da de positive tallene om en sterkere likestilling blant barn og unge? Og hvorfor holder holder hun bevisst unna den kvinnen som styrer denne viktige utviklingen, og som kunne ha hjulpet resten av Norden med noen positive innspill?

REGJERINGENS boikott av idrettslederne er altså blitt tilnærmet total. Statsminister Erna Solbergs Kina-reise nylig var uten idrettspresident i en ellers rekordstor delegasjon. Det er oppsiktsvekkende med tanke på hvordan det nettopp er idretten som har åpnet muligheten for normale Kina-forbindelser og hvor symboltungt vintersporten vil prege det videre samarbeidet mellom landene.

Der regjeringen nå er svært takknemmelige for at Kina-vennen og olympialederen Gerhard Heiberg gjennom sitt nære forhold til supermaktens ledere ga Norge sjansen til igjen å få snakke vanlig med kineserne, vil den norske leveransen til avtalen være avhengig av helhjertet støtte fra idretten.

DET samme gjelder enda mer det hverdagslige sosiale arbeidet som idrettsbevegelsen gjør Norge rundt. Denne samfunnsjobben er organisert gjennom Idrettsforbundet, og vil over tid svekkes med et iskaldt klima mellom den politiske ledelsen i kulturdepartement og sentrale idrettssjefer.

Som Tuppen og Lillemor bor storsamfunnet og idretten gård i gård. Derfor er dette like dårlige roller for begge hovedpersonene.