IKKE KULE: John Arne Riise og det norske landslaget er verken kynsik effektive eller kule for tida, mener Esten O. Sæther. Foto: Erlend Aas, Scanpix
IKKE KULE: John Arne Riise og det norske landslaget er verken kynsik effektive eller kule for tida, mener Esten O. Sæther. Foto: Erlend Aas, ScanpixVis mer

Vrient å skifte ut folket

Kvelden da hele norsk fotball kom til kort

||| ROTTERDAM (Dagbladet): Ryktene sier at John Arne Riise vurderes som sideback i Barcelona, men for Norge avsluttet han en ellers helhjertet innsats med å måke ballen førti meter opp på tribunen i en situasjon der enhver internasjonal klubbspiller med tilsvarende CV ville ha satt sin fotballære i å gjøre noe kulere med ballen.

Men det norske landslaget er hverken kynisk effektive eller kule for tida, og John Arne har sin del av ansvaret for det spillet.

Akkurat som resten av fotball-Norge.

DET ER IKKE landslagsspillerne innsats, utvelgelsen og oppsetningen av laget eller vår måte å spille fotball på som gjorde at Norge ble konstant på etterskudd mot Nederland.

Dette var ingen tilfeldig kveld, men et naturlig resultat av den felles jobben som er gjort i årene fram til denne VM-kvaliken. Dette er Norges nivå i fotball.

Det finnes verre stunder i toppidrett enn denne. Et tomålstap mot det som statistisk sett er verdens nest beste fotballag, er absolutt til å bære.

Men akkurat nå føles børen ganske tung.

VI ANTE hva som skulle komme da en av de klassiske skøytevalsene gjallet illevarslende fra høytalerne over De Kuip rett før avspark. Dette var nederlandsk idrett absolutt på hjemmebane; VM-klare, stolte og sikre på egne ferdigheter. Vi har ikke danset med i den andre nasjonalidretten deres siden Johann Olav Koss slo dem alle på Lillehammer, men i den store sammenhengen ble det kynisk sett bare en kort hyggestund for skøytefamilien:

•• Like overlegne som nederlenderne er på isen om vinteren, like selvfølgelig spiller de rundt oss om sommeren.

Det ligger såvisst ingen overraskelse i den enkle iakttakelsen, men det ble spesielt å sitte tett ved å se det:

•• Nederlendere nesten alltid med ballen og nordmenn nesten alltid halsende etter.

Men de få øyeblikkene da kampbildet var annerledes, var egentlig de verste.

DET VAR DA våre absolutt beste fotballspillere slett ikke så slik ut lenger. De var presset, slitne og rådville og mistet ballen slik de sjelden har gjort det før.

Som for eksempel da John Arne Riise klarerte på tribunen i sluttminuttene mens det egentlig ikke var noe å klare opp i:

•• Det norske A-landslaget i fotball var totalt utspilt, men var det nødvendig for en av våre absolutt beste utøvere å understreke det med et slikt spark?

OK; en nøytral tilskuer ville sikkert opplevd klasseforskjellen større her i 1972 (0-9), ingen håpløs kamp kommer opp mot rundspillingen i 1993 (0-0) og EM-kvaliken to år etter (0-3)  inneholdt heller ikke mange sekunder med norsk ballkontakt.

Likevel føles det tristere nå.

FOR DET har skjedd så mye bra med omgivelsene til landslaget siden sist vi sjekket nivået mot Nederland i Rotterdam. Aldri har den norske fotballbevegelsen vokst sterkere enn i disse årene. Den er blitt en bred massekultur for begge kjønn, fått bygget gode anlegg og investert tungt i ballbinger og kunstgressbaner over hele landet. Sammenhengen mellom denne breddeveksten og publikumsinteressen er åpenbar. Knapt noe folk ser nå mer på egen fotball enn nordmenn.

Til sammen har dette radikalt endret det norske idrettsbildet. Fotballen er mer dominerende enn noen gang før, men vi har fortsatt til gode å juble over at prestasjonene blir tilsvarende endret på det høyeste nivået. Sannsynligvis er spillergrunnlaget svakere enn da framgangen startet seint på 1980-tallet

SÅNN ER DET neppe tilfeldig at en stopper (Morten Fevang) som imponerer i Tippeligaen, hverken har fart, bevegelighet eller ballferdigheter til å følge de nederlandske ultrastjernene. Forskjellen har egentlig ikke så mye med Odd-stopperens prestasjoner å gjøre. Å erstatte Brede Hangeland med Morten Fevang er greit nok. Det som ikke er greit er at norsk fotball ikke klarer å få fram bra nok defensive en-mot-en spillere til å utfordre en svimmel backfirerer med alderen 29, 32, 33 og 34 år.

I fotball kan dette forøvrig være en perfekt sportslig alder, men det er dessverre ikke norsk perfeksjonisme som blir samtaleemnet etter at Nederland vant sin sjuende VM-kvalik kamp på rad.

VI BØR derimot diskutere temaet i tida framover. En ting er at den lille norske skøytefamilien om vinteren sliter mot sine tungt satsende nederlandske konkurrenter; noe annet er at vår desidert rikeste helårsidrett framstår alt for fattig på ferdigheter.

På sikt er dette en viktigere debatt enn å snakke om teoretiske norske VM-sjanser. Det er ikke teorien det skranter på; det er praksisen.

Forut for toppidrett må jobben gjøres hver dag gjennom mange år på svært forskjellige plan. Det er der norsk fotball ikke kan velge seg et nytt folk, men bare må prøve igjen med de mange mulighetene vi tross alt har.

For det er heldigvis ikke hver kveld vi måles mot Nederland i Rotterdam.

Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og landslagstrener i futsal (innendørsfotball)