ÅRETS STJERNESKUDD:  West Hams Michail Antonio. Foto: AFP PHOTO / Lindsey PARNABY
ÅRETS STJERNESKUDD:  West Hams Michail Antonio. Foto: AFP PHOTO / Lindsey PARNABYVis mer

West Ham-helten ble kalt den usynlige mannen

Michail Antonio nektet å la drømmen dø, noe han kan smile for i dag. West Ham-helten er kåret til årets gjennombrudd, nå forteller han om sin vei til toppen.

(FourFourTwo) Michail Antonio er i et lekent humør. West Ham-vingen har brukt de siste 25 minuttene på å danse til R’n’B i et hav av såpebobler. Fotografen applauderer hver eneste bevegelse.

Det fjollete humøret hans er dårlig nytt for FFT. Antonio setter seg og peker på de slitne brune lærskoene journalisten bruker, og han tilbyr seg å kjøpe noen nye som en gave før han bryter ut i latter.

Antonio har god grunn til å være i godt humør. I løpet av de siste 12 månedene har han gått fra å være en figur i sosiale medier til West Hams helt.

I november i fjor ble en av West Hams styreformenn David Gold lurt til å retweete et bilde av en utspekulert supporter. Bildet etterlyste Antonio som «en savnet person». Vingen hadde bare fått spille i en kamp for klubben etter å ha blitt hentet fra Nottingham Forest for sju millioner pund et par måneder tidligere. Hendelsen får han til å rynke på nesen.

- Folk kalte meg den usynlige mannen. De lo fordi styreformannen ikke kjente meg igjen, men jeg visste alltid at jeg ville gjøre det bra om jeg fikk sjansen. Jeg mistet ikke troen, forteller han FFT.

26-åringen har en smittende selvsikkerhet, men er ikke arrogant. Rett før intervjuet startet dro han av seg skjorta og veiver med den i lufta før han slår som en bokser mot kamera.

Denne personligheten har vært en drivkraft siden tenårene. Flere av kameratene hans gikk til Premier League-klubber i ungdomstiden, selv spilte han for den semi-profesjonelle klubben Tooting & Mitcham frem til han var 18. Han tenker tilbake:

- Jeg synes jeg var bedre enn noen av spillerne som fikk prøvespill i Fulham og Arsenal. Men om folk spurte hva jeg ville bli så sa jeg med myndighet «jeg skal bli proff».

REDNINGSMENN: Dimitri Payet og Antonio har vært de to viktigste spillerne til West Ham denne sesongen. Foto: Matt McNulty/JMP/REX/Shutterstock
REDNINGSMENN: Dimitri Payet og Antonio har vært de to viktigste spillerne til West Ham denne sesongen. Foto: Matt McNulty/JMP/REX/Shutterstock Vis mer

Til tross selvtilliten begynte han å forberede seg på en annen karriere på videregående. Han gikk sport og business-fag og jobbet deltid som badevakt – en jobb han syntes var «verdens kjedeligste».

Veien mot en profesjonell karriere var like lite glamorøst som hans første mål for The Irons. Målet kom i en 2-1 seier over Southampton i desember i 2015. Det var et merkelig øyeblikk: en klarering traff ham i ryggen mens han lå på bakken og gikk i en bue over Saints-keeper Maarten Stekelenburg. Likevel var det egentlig en scoring etter Antonios hjerte, som fortrekker kjas og fjas fremfor noe kunstnerisk.

- Da jeg signerte for Reading som 18-åring var jeg ikke den beste teknisk, innrømmer han.

- Jeg måtte dra tidlig hver dag og jobbe dobbelt så hardt på innlegg og avslutninger. Taktisk så lærte jeg meg om former og formasjoner, fordi du blir ikke lært det på et uprofesjonelt nivå.

- Jeg er den type person som ikke er redd for å stille spørsmål om jeg sliter. Jeg sier «jeg forstår ikke det – kan du forklare det til meg?» Man bør aldri prøve å virke rolig, sørg alltid for at du forstår alt før du starter.

Antonio er fortsatt relativt teknisk uerfaren, men farten og kraften hans har knust flere av ligaens beste forsvarsrekker. Forrige sesong scoret han ni mål mellom desember og mai, til tross for at han måtte spille som høyreback flere ganger. Denne sesongen har han scoret åtte mål.

Han har blitt en yndling hos West Ham-supporterne, som hadde en kampanje for å få Antonio med til EM for England i sommer. De lykkes ikke med kampanjen, men det var en flott gest. Vi spør ham om hans image har virket mot ham.

FEIRER SCORING: Man kan definitivt ikke kalle Antonio for den usynlige mannen lenger. Foto: Jason Mitchell/IPS/REX/Shutterstock
FEIRER SCORING: Man kan definitivt ikke kalle Antonio for den usynlige mannen lenger. Foto: Jason Mitchell/IPS/REX/Shutterstock Vis mer

- Det har vært en gjenganger i min karriere. Suller jam.

- Jeg må gjøre tre ting for å bli lagt merke til, mens en annen spiller må gjøre en ting. Min siste sesong hos Forest scoret jeg 15 mål og hadde 15 assist, men ble fortsatt ikke inkludert i årets lag i Championship.

- Noen spillere scorer halvparten så mange mål som meg og får skryt for noen finter. Jeg liker å senke skuldrene og få noen pasninger inn i boksen. Folk kaller James Milner kjedelig som spiller enkle pasninger, men det handler om å være effektiv.

I oppveksten ble han lært at han måtte jobbe hardt for det han ønsket seg. Han vokste opp i en arbeiderfamilie og de hadde ikke mye penger. Moren hans Cislyn hadde bare råd til å kjøpe fotballstøvler for 30 pund.

- Jeg brukte ikke ordentlige støvler før jeg ble proff. Hun prøvde så godt hun kunne med å gi meg det jeg ville, men jeg kunne løpe ned kanten og støvelen ville revne. Jeg måtte spørre om et nytt par.

Han fikk ikke alltid viljen sin. Da han var 14 fikk Antonio et tilbud om en kontrakt av Tottenham etter en vellykket prøvetid, men moren avslo tilbudet på vegne av sin sønn.

- Jeg husker jeg dro hjem i godt humør og fortalte moren min at Spurs ville signere meg. Men jeg tok mine «SATs» (avgjørende eksamener) på den tiden og hun ville jeg skulle fokusere på utdanningen min. Jeg ville trent to eller tre ganger i uka i Nord-London, og kom hjem ved midnatt. Hun sa det var for langt og at jeg bare kunne signere for en klubb i Sør-London.

Det ser ut til at 26-åringen har arvet morens stahet. I mars takket Antonio nei til å spille på landslaget til Jamaica, hjemlandet til faren hans, men vingen var overbevist om at han en gang ville få sjansen for England.

Staheten hans kom også frem da han spilte for Tooting & Mitcham. Han debuterte som 16-åring og spilte mot voksne menn som hadde lån å nedbetale, og de ville gjøre alt for å knekke ham.

Antonio er overbevist om at hans tid i Sør-London har gitt ham en fordel.

- Jeg spilte mannfolk fotball før akademispillere gjør. Når de er 16 bruker de enda to år på å spille ungdomsfotball. Jeg husker en kamp jeg løp nedover kanten og måtte hoppe over tre taklinger. De gikk ikke på ballen. De gikk etter anklene mine! Men den erfaringen formet meg som spiller og hjalp meg bli tøffere.

LANDSLAGSDRØMMEN: Antonio har enda til gode å spille noen offisielle minutter for England. Foto: NTB Scanpix
LANDSLAGSDRØMMEN: Antonio har enda til gode å spille noen offisielle minutter for England. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Likevel har Antonio en myk side. I august ble han kalt opp til det engelske landslaget da han ble tatt med i Sam Allardyces første (og siste) lag som England-manager. Kampen mot Slovakia var den første i kvalifiseringsrundene før VM i 2018. West Hams fysioterapeut Fraser Young fortalte Antonio nyheten da de gikk mot garderoben etter å ha tapt 3-1 mot Manchester City (en kamp hvor vingen scoret West Hams eneste mål).

- Jeg glemmer aldri den dagen, smiler han.

- Jeg trodde det hele var en spøk – jeg ba ham slutte å tulle. Han fortalte det igjen at jeg hadde blitt kalt opp og jeg sa «jeg tror deg ikke – du lyver». Jeg må ha stirret på ham i 30 sekunder, så begynte jeg å hoppe opp og ned og gråt. Jeg hadde en tremannsklem med fysioterapeuten og klubbens kontaktperson for spillerne. Det var så overveldende.

Med landslagsoppdraget kom det mye oppmerksomhet fra media som han ikke var vant til. Før hans første trening med landslaget møtte han et rom fullt av journalister og fotografer som var interessert i karriere.

- Det var en av de mest nervepirrende tingene jeg har gjort, ler han.

- Jeg gikk inn og med en gang jeg åpnet døra var alt jeg hørte «klikk, klikk, klikk, klikk» fra kameraene. Jeg pustet dypt og satt meg ned, men da jeg snudde meg mot en av media folkene ved bordet begynte kameraene å blitse igjen. Jeg tenkte «herregud, jeg takler ikke presset». Jeg klarte å holde meg rolig, men det var «crazy».

Englandoppdraget har endret livet hans utenfor banen. I september dro han med kjæresten og deres tre barn på Marvels show på O2-arena i London. Da ble de omringet av flere barn som ville ta bilde med West Ham-spilleren.

- Jeg er ikke vant til berømmelsen. Og jeg kan ikke se for meg at jeg noen gang blir vant til det. Folk kommer bort og sier «det er Antonio» selv om jeg har på en caps og hettegenseren dratt opp! Jeg antar at jeg er en slags kjendis og rollemodell nå. Jeg synes det hele er merkelig.

Antonios agent Mike Appiah er også gudfar for hans yngste datter Myla. Spilleren er del av en liten gruppe nære venner og familie som har passet på at stjerneskuddet fortsatt har beina godt plantet på jorda.

- Jeg ser ikke på ham som min agent, han er en venn. Om jeg ikke har spilt bra og jeg sier jeg var bra, da forteller han meg at jeg var forferdelig. Det er det man trenger: man vil ikke ha noen som er enig med deg gjennom hele karrieren. Han liker ikke å si fine ting om meg da.

THRILLER: Antonio danser på White Hart Lane. Foto: AP Photo/Tim Ireland
THRILLER: Antonio danser på White Hart Lane. Foto: AP Photo/Tim Ireland Vis mer

De to har kjent hverandre siden de var 12 år. Begge spilte for juniorlaget til Tooting & Mitcham og spilte sammen til Appiah ble for opptatt av jenter.

- Vi spilte begge ving og vi ble begge kalt «Mike A», så det måtte være en nummer en og en nummer to, mimrer Antonio.

- Jeg var «Mike A en», og han var «Mike A to». Han har alltid vært min nummer to.

- Selv nå når han skal hente billettene sine på stadion skriver jeg «Mike A to» som navn på konvolutten. Også sier jeg til resepsjonisten at han ikke skal få den med mindre han sier nøyaktig «Mike A to». Han hater det!

Agenten begynner å le og riste på hodet.

- Jeg har måttet tåle dette i mange år, sier Appiah til FFT.

Det er ikke alle barndomsvennene til Antonio som får sett ham oppfylle drømmen. Han vokste opp i Earlsfield som er en koselig forstad i Sør-Vest London. I nærheten av forstaden var det problemer med gjengvold. SUK («Stick em’ up kidz») og TZ («Terrror zone») var to av gjengene som var i krig. I 2006 ble kompisen hans Eugene Attram med i SUK og ble knivstukket som 16-åring i en stor slåsskamp mellom de to gjengene. En annen av Antonios kompiser ble sendt i fengsel for drapet.

Nylig dro Antonio på besøk til sin tidligere skole Southfields Academy for å fortelle elevene om hvordan han oppnådde fotballdrømmen. Han har også brukt erfaringene sine til å starte fotballskoler for å hjelpe unge spillere følge i hans fotspor.

- Jeg vil prøve å minske gapet mellom uprofesjonell og profesjonell fotball. Trenerstandarden er helt forskjellig, så når en god uprofesjonell spiller får sjansen til å prøve seg hos en profesjonell klubb så starter de milevis bak de andre. De har aldri gjort noen av øvelsene og øktene man gjør i en klubb. Jeg utvikle en fotballskole som tilbyr en profesjonell trenerstandard for uprofesjonelle spillere.

Siden Antonio selv har hatt en tøff vei mot proffdrømmen nekter han å ta noe forgitt.

- Jeg setter pris på hvert eneste øyeblikk i karrieren. Jeg hadde helt ærlig gjort denne jobben gratis. Om jeg ikke hadde klart det hadde jeg vært gymlærer og spilt uprofesjonelt eller i en søndagsliga. Det gir meg så glede å være fotballspiller.

Glede er et passende ord. Tre dager etter intervjuet vårt scoret Antonio åpningsmålet i West Hams 3-2 tap mot Tottenham på White Hart Lane, og han feiret med sin egen versjon av Michael Jacksons Thriller-dans. Forrige sesong hyllet han Homer Simpson i en annen målfeiring.

- Jeg er en stor Simpsons-fan. Jeg så på det kvelden før kampen og jeg tenkte «jeg skal gjøre det hvis jeg scorer». Jeg synes det var hysterisk morsomt når jeg så det på TV.

I en tegneserie ville Antonio vært en stereotypisk snill karakter. I oktober kjørte han til Birmingham på en lørdagskveld for en veldedighetsauksjon med signerte drakter, ettersom han ikke hadde fått sendt dem i tide.

Han er lidenskapelig opptatt av å hjelpe de som trenger det. Han er ambassadør for Guy Mascolo Football Charity og gjør mye arbeid for Jason Roberts Foundation. I tillegg jobber han for å kjøpe eiendommer for å gi husly til hjemløse.

- Jeg føler meg heldig som er i den posisjonen jeg er. Jeg har hatt et sinnsykt år og jeg setter pris på alt som skjer meg akkurat nå. Jeg vil bruke jobben min til å hjelpe andre mennesker.

I det FFT skal forlate West Hams treningsanlegg er Antonio i et gavmildt humør. Han åpner bagasjerommet på bilen og spør hvilken skostørrelse journalisten vår har. Så finner han frem et par nye joggesko som en gave.