GREP MULIGHETEN: Jessica Diggins hadde aldri trodd at hun skulle få med seg en medalje fra VM. I dag tok hun sølv og lagvenninne Caitlin Gregg bronse da tikilometeren endte med en kjempeskrell.Foto: John Rasmussen / Dagbladet
GREP MULIGHETEN: Jessica Diggins hadde aldri trodd at hun skulle få med seg en medalje fra VM. I dag tok hun sølv og lagvenninne Caitlin Gregg bronse da tikilometeren endte med en kjempeskrell.Foto: John Rasmussen / DagbladetVis mer

Why not me?

Sølvvinner Jessica Diggins syns ikke synd på de norske jentene.

FALUN (Dagbladet): Man kan trygt si at det ikke var i Mario Ballotellis ånd ordene strømmet ut av sølvvinner Jessica Diggins etter fantomløpet i dag, men ordene hun forklarte kjempeskrellen med minnet likevel om de udødelige den italienske urokråka skrev på t-trøya si i hine hårde dager.

- Jeg har akkurat gått mitt livs løp, og da jeg varmet opp i dag tenkte jeg, «jeg er klar, jeg er i form, hvorfor ikke meg?», sier en lykkelig sølvvinner, Jessica Diggins, etter pressekonferansen i Falun i ettermiddag.
 
Akkurat de ordene, «why not me», var det de snakket om på lagmøtet i går kveld. Da sa pressesjef Tom Kelly i det amerikanske skiforbundet at det altltid kommer en overraskelse i VM. Når det samtidig var meldt snø ble forholdene enda mer åpne for overraskelser.

Slik det ble da Lars Berger vant 15-kilometeren i fristil i Sapporo i 2007 foran hviterusseren Leanid Karnejenka og Tobias Angerer. I dag var det Diggins og lagvenninne Caitlin Gregg som sto for VM-skrellen.

- Jeg fikk sjansen, og jeg var i stand til å ta den, sa Diggins i dag. For også hun skjønner at det som skjedde rundt Lugnet skistadion ikke kommer til å skje altfor ofte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gode ski
Uten at hun har dårlig samvittighet for det.

- Jeg tenker ikke på de norske i det hele tatt, for de fleste gangene er det de som har gode ski. Og vet du hva? De sitter ikke her oppe og sier at det alltid er skiene som avgjør. Det er sånn det er i langrenn, og jeg vet at jeg hadde utrolig gode ski i dag. Jeg er skikkelig stolt av hele teamet vårt som ga meg sånne ski, som ga meg muligheten, for jeg vet at jeg var heldig med både skiene og forhldene i dag, men jeg utnyttet også muligheten. Jeg måtte fortsatt gå for livet her, og så syns jeg det er fint at Norge også deler pallplassene med oss, ler hun.

Gråt av glede
Underveis i løpet ble hun sekundert av samtlige trenere og ledere rundt løypa. Etterhvert som snøen lavet ned og de høye startnummerne skrubbet seg gjennom løypa ble hun heiet fram mot medaljen.

Det skjønte hun riktignok ikke før hun så trenerne sine stå og gråte i målområdet.

- Noen av de trenerne har jeg aldri sett gråte før, så det var skikkelig kult, og da begynte det å synke inn. Jeg kunne ikke tro at dette var iferd med å skje. Jeg hadde håpet på topp seks, fordi jeg hadde en så god dag. Jeg hadde gitt alt jeg hadde, men jeg forsto ikke at alt jeg hadde kom til å bli en medalje, sier Diggins til Dagbladet.