TIL SLUTT var det en dommer som tvang skikongen til å møte seg selv. På årets mørkeste dag avsa han en streng, men rettferdig dom over Petter Northug. Sju måneders ubetinget fengsel og ikke lenger noen rar strafferabatt for bare å ha løyet en liten stund - slik det skjedde i rettssalen med Petter forrige gang.
Men mest av alt var dette kravet fra dommeren om at Petter nå må snakke sant om seg selv:
- For var det ikke Petters egen stemme han hørte på de skrytevideoene fra mobilen som ble sendt rundt til skiløperens vennekrets?
Det ville helst ikke Petter snakke om i rettssalen i dag, men tingrettsdommer Ole Kristen Øverberg ga seg ikke. Han ville dypere inn i det som drev galskapen fram:
- Jeg kommenterer kjøringen min mens jeg kjører forbi. Jeg trenger ikke gå noe nærmere inn på det, svarte Petter nølende.
- Jeg vet du snakker om å ydmyke de du kjører forbi, fortsatte dommeren.
- Jeg sier vel at jeg skal passere dem, og gjør det med en slags kommentatorstemme, innrømmet den tiltalte.
For det var jo det Petter Northug var.
Tiltalt for å være seg selv på samme brutale måte på veien som i skiløypa.
DET er jo nettopp den til tider syke gleden over å ydmyke som ble sittende som adelsmerket på skifenomenet Northug. Den gangen han var på sitt villeste i løypa, snakket vi sjelden om disse ydmykelsene som noe sykt. Tvert imot:
- Petter ble løftet fram som selve «Vinnerskallen», og dissekert av idrettens fagfolk slik at resten av vi nordmenn kunne få lære om hvordan vi også best skulle vinne.
- Du må gjennomskue de dumme, lot NRK Petter selv forklare de forbedringsmulighetene som lå der for oss alle.
Med tanke på hvor lite seier det ligger i å styre med en hånd i 200 km/t mens mobilen i den andre hånda filmer de som visstnok blir ydmyket, er det vel like greit at denne teorien om «vinnerskallenes fortreffelighet for Norge» aldri nådde helt fram.
Men ikke si at idretten og sportsmediene aldri prøvde nok.
Feigt gjort mot Petter
HELT siden den norske idrettsrevolusjonen startet tidlig på 1990-tallet i oppkjøringen til vårt eget nasjonalistiske prestisje-OL på Lillehammer, har toppidrettens folk snakket om hva resten av befolkningen kan lære av stjernene.
I tiåra etter er lista blitt lang over alle foredragsholdere på misjonsreise blant statlige og privat ansatte for å spre budskapet om toppidrettens dyder.
Der var det bråstopp i retten i dag etter denne avslørende kjennelsen fra dommer Østberg om en vinnerskalle på ville veier:
«I et tidsrom på om lag 12 minutter tok siktede fire filmer av kraftige fartsøkninger mens han kjørte forbi andre biler. Samtidig kommenterte han egen kjøring, som at han ydmyket og satte på plass de som ble forbikjørt.»
Petter blir aldri frosset ut
NORSKE sportsmedier stoppet sjelden Petter Northug gjennom alle de åra da han var i den samme brutale farta i skisporet. Det var bare enkelte utlendinger som våget å snakke imot Petter når han selv skrøt om «barneskirenn» og sånt. Men tyskerne som sa han var for arrogant og svenskene som syntes han oppførte seg som «en gris», ble helst feid vekk i spaltene.
Selv da skiløperen Petter mot slutten av karrieren en gang iblant virkelig oppførte seg som en gris med kommentarene om lagkamerater og landslagssjef Vidar Løfshus, heiet mediene dumheten fram. Petter Northug i elendig form skulle fortsatt få alle fordeler:
- Det er jo ikke idealtid i OL, påpekte den samme kommentatoren som i dag ber oss slutte å gråte for Petter Northug.
Som om all jattingen med skiløperen underveis aldri hadde skjedd.
Stopp maset om forbilder!
PÅ samme vis som sportsmediene må våge å møte sin egen heltedyrkelse, må idretten ta et oppgjør med forestillingen om at enernes høyst personlige vinneroppskrifter er motorveien til et bedre samfunn.
Det med å ydmyke konkurrenter samler hele Petters skikarriere. I den fine selvbiografien som kom ut høsten 2018 blir denne tråden dratt tilbake til de første rennene hjemme i Trøndelag. Hvordan det brant i lille Petter for å sette på plass de mer storvokste bondetampene i løypa. Ikke først og fremst for å gå fortere på ski, men for å ydmyke dem.
Akkurat som han vinter etter vinter i ord og taktomslag systematisk ydmyket den ene utenlandske storløperen etter de andre.
Det å ydmyke var hele tida drivstoffet skiløperen Northug gikk på.
SIST august ble visst bare disse rivalene fra løypa byttet ut med tilfeldige sjåfører på E6 og riksvei 25 fram og tilbake mellom Oslo og Trysil. Der på riksveien til skiparadiset i skogene kjørte han tidvis i motsatt kjørefelt mens han filmet og kommenterte.
Så kunne han bremse helt ned for å akselerere til over 200 km/t. Som han bare lekte med de andre sjåførene.
Altså akkurat som den unge skiløperen Petter en gang hadde kommet bakfra i fellesstartene før han med en naturlig taktisk teft fant det ledige sporet, og tok teten i feltet. Bare for å stoppe opp og drive fartslek med konkurrentene på vei inn til en av sportens største karrierer.
DENGANG i løypa var det rivalene som skulle ydmykes. På veien i august ble skrytevideoene på Petters mobil til avgjørende bevis på at han nå trenger denne tankepausen i fengselet.
Og at vi andre trenger å tenke på hvorfor noe av det fineste i norsk toppidrett underveis ble så galt.
Bare fordi det sjelden finnes noen varig glede i det å ydmyke.
