Å gå rundt i denne byen er rett og slett en drøm av en klisje

Her er det et tropisk eventyr å være turist.

• Flere reisesaker på db.no/reise.

HAVANNA (Dagbladet): Førstereis til Havanna. Til brødrene Castros karibiske øy, et samfunn så motsetningsfylt, så annerledes, så forknytt og gammeldags, så fint og vennlig, så vemodig og så lett å falle for at jeg skulle ønske jeg var 17 år igjen:

Tatt hyre på en norsk båt som hadde seilt i flere måneder og så ankret opp i Havanna.

Landlov og lommeboka fylt til randen av pesos som jeg sikkert hadde kalt for gærninger.

Vannkjemmet hår, hvit skjorte og sneip, mens folk hang og sang langs Malecòn - strandpromenaden - og jeg hadde sikkert fått et vakkert slengkyss, og deretter blitt lurt trill rundt i ei bakgate, men jeg hadde elsket hvert eneste sekund av byens puls, galskap og sjarm.

Femten stoler Og, hadde jeg vært 17 ville det blitt sendt hjem prospektkort der det hadde stått at jeg hadde funnet meningen med det unge livet under stjernene, de som henger under en helt annen horisont, ja sånne naive ting hadde garantert blitt nedtegnet ettersom Havanna har alt en ung sjømann kan ønske seg.

I dag også?

BORTESIGAR: I gamlebyen sitter det flust med mannfolk som tar en pesos for å bli avbildet med en diger sigar. Gamlebyen er en tyspisk turistfelle. Foto: HANS ARNE VEDLOG
BORTESIGAR: Brødrene Castros karibiske øy, er et samfunn så motsetningsfylt, så annerledes, så forknytt og gammeldags, så fint og vennlig, så vemodig og så veldig lett å falle for, at journalisten skulle ønske han var 17 år igjen. Foto: HANS ARNE VEDLOG
BORTESIGAR: Brødrene Castros karibiske øy, er et samfunn så motsetningsfylt, så annerledes, så forknytt og gammeldags, så fint og vennlig, så vemodig og så veldig lett å falle for, at journalisten skulle ønske han var 17 år igjen. Foto: HANS ARNE VEDLOG
BORTESIGAR: Brødrene Castros karibiske øy, er et samfunn så motsetningsfylt, så annerledes, så forknytt og gammeldags, så fint og vennlig, så vemodig og så veldig lett å falle for, at journalisten skulle ønske han var 17 år igjen. Foto: HANS ARNE VEDLOG
BORTESIGAR: I gamlebyen sitter det flust med mannfolk som tar en pesos for å bli avbildet med en diger sigar. Gamlebyen er en tyspisk turistfelle. Foto: HANS ARNE VEDLOG
BORTESIGAR: I gamlebyen sitter det flust med mannfolk som tar en pesos for å bli avbildet med en diger sigar. Gamlebyen er en tyspisk turistfelle. Foto: HANS ARNE VEDLOG
BORTESIGAR: I gamlebyen sitter det flust med mannfolk som tar en pesos for å bli avbildet med en diger sigar, og jammen traff vi ikke Fido Castro også. Gamlebyen er en tyspisk turistfelle. Foto: HANS ARNE VEDLOG

- Havanna har alt og det har ingenting, den har alt for dere med penger, verre er det for oss som må overleve på 25 dollars i måneden, sier Lopez som jobber på en av byens mange barer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En disk, 15 stoler og fem bord utendørs.

Han er rundt 30 år og serverer iskald Cristal-øl. Han har aldri vært utenfor øya, men ønsker å reise til Europa, og spesielt til Spania ettersom han er en svoren Barcelona-supporter.

Sjefen heter Messi - Du ser kanskje hvordan denne baren i kveld fylles opp av ungdommer som skal se fotball. Vi har kabel-TV og vi viser alle Barcelonas kamper her.

- Fotball er ikke den store sporten på Cuba ettersom vårt landslag er elendige, men vi følger spansk fotball, men det er først og fremst baseball og boksing som er de store idrettene her, sier Lopez og legger til med et lurt smil:

- Vår sjef heter ikke Fidel, han heter Messi, sier Lopez lavt og lurer på om vi røyker sigarer.

- Ikke kjøp av noen på gata, da vet du aldri hva de er laget av. De beste får du i de offisielle sigarbutikkene, de er dyrere, men det er ekte vare. Vil dere forresten kjøpe noen av meg, sier han med et smil. Den gamle sjømannen takker nei, men henger med i Messis fanklubb i 2 x 45 minutter pluss pause med overdommer Mojito.

Utkledde hunder Lopez er opptatt at vi skal få med oss det Havanna som ikke er fylt opp av alle turistklisjeene.

EVENTYR: Det å gå rundt i Havanna er rett og slett en drøm av en klisje, og det er sjelden vi har blitt så djupt forelsket i en storby som Havanna, som tross alle sine mangler er et tropisk eventyr å være turist i. Foto: HANS ARNE VEDLOG
EVENTYR: Det å gå rundt i Havanna er rett og slett en drøm av en klisje, og det er sjelden vi har blitt så djupt forelsket i en storby som Havanna, som tross alle sine mangler er et tropisk eventyr å være turist i. Foto: HANS ARNE VEDLOG Vis mer

Han anbefaler en spasertur inn i sentrale Havanna, der byens befolkning bor uten store fakter, sigardampende damer som skal bli fotografert, hunder som er utkledd som mennesker og der folk ikke skal selge deg noe hele tida.

- Havanna er også en klisjé med amerikanske biler, sigarer og musikere som spiller på nesten hvert eneste gatehjørne, men byen inneholder så mye, mye mer, sier Lopez, og takker for at jeg tipser med noen ekstra gærninger.

Lopez har selvsagt rett. Vi går ikke inn i Turist-Havanna denne gangen - selv om det er også er et must for en førstereis med utendørskafeer, utendørsbokhandlere, musikere og museer - vi går nedover San Miguel.

Det ærlige Havanna Vi går i sol og skygge, selvsagt, i to timer som blir til tre og fire.

17-åringen i meg er langt hjemmefra og blir nok en smule svulstig når resten av reisefølget blir fortalt:

«Nå går vi inn i byenes ærlige hjerte», der hyllene i butikkene nesten er tomme for varer, der folk sitter på trappa, der ungen spiller baseball i gata, dere fargene er duse på slitte murvegger, der det er bokseklubber og der du kan få kjøpt lyspærer hvis du er heldig, men ikke rødt kjøtt fordi det er en en mangelvare. Ikke rødt kjøtt på røde Cuba, et paradoks vel.

Refreng-fanger - I dag har vi kylling og noe svin, rødt kjøtt har vi ikke, får vi vite i et hull i veggen som fungerer som kjøttforretning.

Vi går videre mot det vesle området som er Havannas kinesiske kvartal, med et knippe restauranter der det ikke er mange turister å se, men det står musikere i ei tett klynge som gjerne vil spille for oss, men som mange andre steder i Havanna står sangen «Guantaramera» på repertoaret.

CUBANSK ØL: En iskald Cristal-øl lesker godt i varmen. Foto: HANS ARNE VEDLOG
CUBANSK ØL: En iskald Cristal-øl lesker godt i varmen. Foto: HANS ARNE VEDLOG Vis mer

Denne låta er den mest kjente kubanske sangen skrevet av Joseito Fernández i 1929.

I utgangspunktet ei fin patriotisk vise, men når du hører den bli spilt i alle mulige sammenhenger, minst 300 ganger per dag, blir det til at en stakkars sjel må flykte, komme seg vekk fra refrengene.

- Jeg tipper «Guantaramera» blir spilt 150 000 ganger per år, bare i Havanna, sier en i vårt reisefølge som kan sin gitar.

Vi må gå videre og kaller oss for Guantaramera-flyktninger, men det er tross alt bedre enn de som fortsatt er Guantánamo Bay-fanger i regi av Obama.

Carlos den store Havanna er forresten en ypperlig gåby, men det er greit å passe seg litt i visse strøk også når byen tar på seg det mørke festantrekket.

Vi svinger innom en konsert der Cubas hybrid av Bruce Springsteen møter Lou Reed - med allsang i retning Åge Aleksandersen - skal ha konsert, den store Caros Varela.

17-åringen i meg takker ei heller nei til å bli med i en av de verste drosjene på denne siden av handelsblokaden, en grønnmalt Plymouth 1958-modell.

To gutter sitter foran og de tilbyr oss skyss for 5 pesos og de spør om vi vil ha jenter, narkotika eller våpen.

Sjåføren er en diger gutt som kjører det bilen kan tåle, og det kjennes ut som eksospotta er montert inn i bilen.

Elitens beste En helvetes fantastisk tur hjem til en stille stund på en hotellbar for å fordøye dagens inntrykk, før det i morgen igjen er klart for å bli med dit som Cubas elite for øyeblikket mener er byens beste utested, La Fàbrica de Arte Cubano.

Dette åpnet for en drøy måned siden av landets største popstjerne, X Alfonso. Et fantastisk sted i en nedlagt matoljefabrikk med konsertscener, barer og kunstutstillinger.

Det er her kultureliten, og de rike kubanere, står i kø for å komme inn.

Castros barnebarn En kveld vi var innom sto barnebarna til president Raùl Castro i kø som alle andre. Slik funker det på Cuba. Det er da noe godt som kommer ut av den nedslitte kommunismen også.

Førstereis i Havanna legger seg seint etter noen runder med rom og noen trinn rumba.

Åpner hotellvinduet opp byr opp havet, Castro og Amerika på juling med hilsen fra den avdøde poeten Bjørn Aamodt via hans bok «Anchorage», og disse linjene fra side 41:

150 timer overtid i måneden, et halvt år i Karibien,

5 år på bunnen av lasterom, 25 år på skift, haler enda

på en flisete vaier, så sliten han er, så liten,

en dråpe i havet, en sitronskive til seil.

SKILTMANGEL: Neste gang vi skal til Cuba skal vi nok leie bil selv om det er stor mangel på veiskilt. Foto: HANS ARNE VEDLOG
SKILTMANGEL: Neste gang vi skal til Cuba skal vi nok leie bil selv om det er stor mangel på veiskilt. Foto: HANS ARNE VEDLOG Vis mer
FINT Å GÅ: Havanna er en ypperlig gåby, men det er greit å passe seg litt i visse strøk når mørket faller på. Foto: HANS ARNE VEDLOG
FINT Å GÅ: Havanna er en ypperlig gåby, men det er greit å passe seg litt i visse strøk når mørket faller på. Foto: HANS ARNE VEDLOG Vis mer
BYENS SJEL: Havanna er en by som er så fotogen at du blir nesten helt desperat, og her et lite snapshot som viser øyas motsetninger, en gammel amerikansk bil parkert foran en hyllest av sosialismen. Foto: HANS ARNE VEDLOG
BYENS SJEL: Havanna er en by som er så fotogen at du blir nesten helt desperat, og her et lite snapshot som viser øyas motsetninger, en gammel amerikansk bil parkert foran en hyllest av sosialismen. Foto: HANS ARNE VEDLOG Vis mer