HÅNDMALTE GRAVSTØTTER: Sapanta er en liten landsby i Romania med i underkant av 2000 innbyggere. Her er skikkene ved gravferder noe annerledes enn vi er vant med. Inskripsjonene på de håndmalte og fargerike eikekorsene som pryder gravene kan være brutalt ærlige. Foto: NTB Scanpix
HÅNDMALTE GRAVSTØTTER: Sapanta er en liten landsby i Romania med i underkant av 2000 innbyggere. Her er skikkene ved gravferder noe annerledes enn vi er vant med. Inskripsjonene på de håndmalte og fargerike eikekorsene som pryder gravene kan være brutalt ærlige. Foto: NTB ScanpixVis mer

Romania

«Brenn i helvete, din helvetes taxi som kom fra Cibu»

Bisarr humor preger gravlunden i Sapanta.

Kirkegården i byen Sapanta i fjellkjeden Karpatene nord i Romania er kjent som «den lykkelige gravlunden», og har blitt en turistattraksjon.

Grunnen til at så mange velger et besøk på gravlunden tilhørende The Church of Assumption er ikke bare de over 800 fargerike og vakkert tilvirkede trekorsene som markerer gravene. Nei, det er like mye det som står på gravstøttene som vekker oppmerksomhet, og i mange tilfeller smil og latter.

MEKANIKER: Under dette korset hviler en tidligere bilmekaniker. Foto: NTB Scanpix
MEKANIKER: Under dette korset hviler en tidligere bilmekaniker. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Her står det nemlig verken «Hvil i fred», «Sterkt savnet», eller «Elsket for alltid». Disse klassiske siste minneordene er i stedet byttet ut med bisarr humor, limericker, vitser og i enkelte tilfeller heller intime detaljer fra den dødes levde liv.

«Under dette tunge korset ligger min stakkars svigermor.... Går du forbi, så ikke prøv å vekke henne opp. For kommer hun tilbake, vil hun fortsette å kritisere meg», står det på en av gravene.

Andre beskriver hvordan den gravlagte ble truffet av en lastebil, eller om soldater som ble regelrett henrettet.

De fleste har en humorsitisk undetone, men det er unntak. På gravstøtten til ei tre år gammel jente som døde etter å ha blitt påkjørt av ei drosje, står det:

«Brenn i helvete, din helvetes taxi som kom fra Cibu. Enda så stort som Romania er, så klarte du ikke å finne et annet sted å stoppe enn utenfor mitt hus - for å drepe meg?»

Begynte i 1935

Skikken med den heller røffe stilen tilskrives Stan Ioan Patras, som ble født i byen i 1908. Allerede 14 år gammel hadde han begynt å lage kors for den lokale kirken. I 1935 begynte han å skrive ironiske dikt på dialekt på korsene. Og så begynte han å male de døde - og ofte måten de døde på - på gravstøttene - omgitt av sterke farger som skulle symbolisere den avdødes. Bakgrunnsfargen var alltid dyp blå, som Patras mente representerte håp, frihet og himmel. En grønn farge symboliserte liv, gul betyr fruktbarhet, rød er lidenskap og sort symboliserer død.

SPESIELLE GRAVER: En eldre kvinne steller en av de fargerike gravene i Sapanta. Foto: NTB Scanpix
SPESIELLE GRAVER: En eldre kvinne steller en av de fargerike gravene i Sapanta. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Ved å sette sammen disse fargene ville Patras karakterisere de døde. Han kunne også male ei due, som symboliserte sjel, eller en svart fugl som betydde en tragisk eller mistenkelig død.

Alt dette, kombinert med de ofte bisarre og humoristiske diktene preget av svart humor, gjorde gravlunden i Sapanta viden kjent.

Ingen hemmeligheter

Sapanta er en liten by. Og i slike småsteder der alle kjenner hverandre, kjenner de gjerne hverandres hemmeligheter også. Og her tok ikke folk hemmelighetene sine med seg i graven da de døde - de ble i stedet skrevet på gravstøtten - som oftest på brutalt ærlig vis:

«Ioan Toaderu elsket hester. Men en annen ting han elsket høyt, var å sitte ved et bord i en bar med en annen kone ved siden av seg», står det på et av korsene. Illustrasjonen på graven viser et svart skjelett som trekker Toaderu med seg mot graven mens han lykkelig beruset svinger med ei flaske.

ORTODOKS: Den ortodokse kirken i Sapanta nord i Romania med sine særegne gravstøtter. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
ORTODOKS: Den ortodokse kirken i Sapanta nord i Romania med sine særegne gravstøtter. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer

På et annet kort står det:

«Her hviler jeg. Pop Grigore er mitt navn. Mest av alt elsket jeg min traktor. Og jeg druknet mine sorger i flaska. Hele livet var jeg trist. Fordi min far forlot meg mens jeg var et barn. Kanskje var det min skjebne å dø ung. Død, du tok meg så ung.»

Grigore ble 33 år gammel.

Laget sitt eget kors

I over 40 år snekret, malte og skrev Patras over 800 av disse gravkorsene - alle utført i eik. Han laget også sitt eget minnesmerke. Han døde i 1977. På hans egen grav har han skrevet:

Helt siden jeg var en liten gutt var jeg kjent som Stan Ion Patras. Hør på meg folkens! Det er ikke løgn det jeg skal si. Jeg har aldri villet fornærme noen. I hele mitt liv gjorde jeg alt det gode jeg kunne, for alle som spurte.

Min stakkars verden! Det var hardt å leve i den.

Siden Patras' død, har en annen kunstner, Dumitri Pop Tinku , som jobbet sammen med Patras på slutten, fortsatt tradisjonen.

Aldri klager

Selv om humoren er svart, og det som står på gravene ikke alltid er like flatterende for den døde, sier Tinku at ingen noen sinne har klaget.

- Det er sannheten. Om en person likte å drikke, så sier du det. Om vedkommende likte å arbeide, så sier du det. Det er ingen hemmeligheter i en liten by som dette, og familiene ønsker faktisk at sannheten om den døde personens liv og karakter skal være representert på korset, sier Pop i et intervju gjengitt i Atlasobscura.com.

Heller ikke prestene i kirken har protestert mot den noe spesielle skikken. I 2002 ble den ortodokse presten Grigore Lutai intervjuet av New York Times. Da sa han:

- Folk her ser ikke på døden som en tragedie, men som en overgang til et annet liv.