OPPLEVDE MARERITTET: Legen Joakim Nordahl, Stina Nordström og politimannen Hanif Azizi var i nærheten da terrorangrepet i Stockholm skjedde 7. april 2017. Det de fikk se og oppleve på Drottninggatan er noe de må bære med seg resten av livet. Foto: Anna Edlund/ Urban Andersson / Aftonbladet / IBL / Karin Törnblom / IBL / Helena Larsson / Naturfotograferna / IBL
OPPLEVDE MARERITTET: Legen Joakim Nordahl, Stina Nordström og politimannen Hanif Azizi var i nærheten da terrorangrepet i Stockholm skjedde 7. april 2017. Det de fikk se og oppleve på Drottninggatan er noe de må bære med seg resten av livet. Foto: Anna Edlund/ Urban Andersson / Aftonbladet / IBL / Karin Törnblom / IBL / Helena Larsson / Naturfotograferna / IBLVis mer

De opplevde terroren i Stockholm. - Jeg tenkte «dette kan ikke være sant»

Tre vitner forteller om hvordan de opplevde terrorangrepet i Stockholm 7. april 2017.

Ett år og åtte måneder har allerede gått siden terrorangrepet i Stockholm, hvor fem mennesker ble drept og 14 såret da terrordømte Rakhmat Akilov kjørte en lastebil nedover en handlegate og inn i inngangspartiet til stormagasinet Åhlens.

I juni i år ble den 40 år gamle usbekeren dømt til livstid i fengsel.

Terrorangrepet førte til enorm forskrekkelse og sorg - men viste også hvilken kjærlighet og følelse av fellesskap som kan oppstå når man utsettes for noe så voldsomt.

For legen Joakim Nordahl er opplevelsen av folks vilje til å hjelpe til etter angrepet et minne han for alltid vil bære med seg fra Drottninggatan.

TRAVEL HANDLEGATE: Legen Joakim Nordahl tilbake på Drottninggatan, hvor den forferdelige terroraksjonen skjedde 7. april 2017. Foto: Anna Edlund/ Urban Andersson / Aftonbladet / IBL / Karin Törnblom / IBL / Helena Larsson / Naturfotograferna / IBL
TRAVEL HANDLEGATE: Legen Joakim Nordahl tilbake på Drottninggatan, hvor den forferdelige terroraksjonen skjedde 7. april 2017. Foto: Anna Edlund/ Urban Andersson / Aftonbladet / IBL / Karin Törnblom / IBL / Helena Larsson / Naturfotograferna / IBL Vis mer

- Men det var en ufattelig hendelse, konstaterer Joakim. For en normal person er det vanskelig å forstå hvordan noen kan utføre en slik handling.

Om ettermiddagen fredag 7. april befant han seg på sin nye arbeidsplass på Cityakutens mottak på hjørnet av Drottninggatan og Olof Palmes gata. Ortopedkirurgen Joakim Nordahl (55) hadde egentlig sluttet for dagen, men hadde litt papirarbeid igjen.

- Jeg satt på kontoret da en kollega ropte: Det skjer noe på Drottninggatan. En lastebil kjører på folk.

Joakim tar en kort pause, før han fortsetter:

- Jeg gikk bort til vinduet, kikket og så hva som hadde hendt. Det lå skadde mennesker på bakken. Det kjører ikke så mange biler der til vanlig, bare de som skal levere varer. Det var åpenbart at noen med vilje hadde kjørt på mennesker.

Joakim Nordahl beskriver hvordan han og flere leger og sykepleiere raskt tok seg ned til Drottninggatan.

- Alt skjedde så fort. Det var ingen plan å jobbe etter. Vi tok med oss det førstehjelpsutstyret vi hadde, vi har veldig små akuttvesker.

- Rakk ikke å tenke

- Det oppstår et lite tomrom, før man får oversikten over hva man må foreta seg. Vi spredte oss til forskjellige steder og scannet området - vi forsøkte å se hvor mange skadde det var, hva slags skader det handlet om - og hvem vi måtte få raskest til sykehus.

- Brannvesenet var allerede på plass, og vi rapporterte til vakthavende. Skadeomfanget tilsvarte omtrent en stor trafikkulykke.

I kaoset var det ikke tid eller rom for å tenke på andre eventuelle trusler eller flere gjernningsmenn - en redsel opplevde han ikke selv i situasjonen han brått befant seg i.

- Jeg rakk ikke å tenke så mye i det hele tatt, sier Joakim.

- Jeg gikk rett inn i yrkesrollen og hadde fullt fokus på det. Og jeg var jo allerede på jobb, jeg hadde fortsatt arbeidsklærne på. Etter hvert kom det tungt bevæpnet politi løpende med ladde våpen og vi fikk beskjed om å søke dekning inne i en butikk. Det gikk rykter om skuddløsning og om en mulig bombe, sier Joakim Nordahl.

49 år gamle Stina Nordström var tidlig ute til et jobbmøte. Hun ruslet på Drottninggatan når hun plutselig hørte en motor som ruset høyt.

JOBBMØTE: Stina Nordström var på vei til et jobbmøte da lastebilen plutselig kom i full fart nedover Drottninggatan i Stockholm. Foto: Anna Edlund/ Urban Andersson / Aftonbladet / IBL / Karin Törnblom / IBL / Helena Larsson / Naturfotograferna / IBL
JOBBMØTE: Stina Nordström var på vei til et jobbmøte da lastebilen plutselig kom i full fart nedover Drottninggatan i Stockholm. Foto: Anna Edlund/ Urban Andersson / Aftonbladet / IBL / Karin Törnblom / IBL / Helena Larsson / Naturfotograferna / IBL Vis mer

- Men jeg så ikke lastebilen før den var skremmende nær meg, forteller hun.

- Det var så mange folk og det gikk så fort. Den dundret bare forbi. Men jeg rakk å se alt som var foran lastebilen, og jeg så deler av en barnevogn. Jeg tenkte umiddelbart: Dette er et terrorangrep.

Så lastebilen komme

Stina legger ikke skjul på at hun var heldig som kom gående slik at hun så lastebilen. Hun rakk akkurat å hoppe opp på en uteservering og kom fysisk uskadd fra hendelsen.

Deretter ringte hun 112, men kom ikke igjennom.

- Det var enormt frustrerende. Jeg forsøkte å ringe noen ganger, men samtidig så jeg at det lå skadde mennesker på bakken. Lastebilen hadde forsvunnet og jeg tenkte ikke noe mer på den, det ble et annet fokus. Det slo meg aldri at det kunne være flere terrorister.

Hun tar en pause før hun fortsetter:

- Jeg så et barn. Hodet hans satt fast i plexiglasset som omsluttet uteserveringen. Vi var flere mennesker som hjalp til med å få han løs. Vi la gutten på bakken og en mann tok han opp i fanget sitt.

- Jeg forsøkte å snakke med gutten for å holde han ved bevissthet. Jeg spurte om hvor gammel han var. Det var mange tanker som fór rundt i hodet. Jeg tenkte: Han er like gammel som min egen sønn hjemme.

Den lille gruppen mennesker befant seg utenfor en klesbutikk og Stina husker at de hentet noen klær fra et klesstativ, som de kunne forbinde sår med.

- På et tidspunkt kom en helsefagarbeider. Det må ha vært en av legen Joakims kolleger. Samtidig var det kaos rundt oss. Mennesker løp og skrek i panikk. Det kom politi med automatvåpen og jeg tenkte: Kan dette virkelig skje i hjertet av Stockholm?

Noen meter bortenfor lå det en kvinne som Stina oppfattet at hadde tilknytning til den skadde gutten.

- Jeg trodde først det var mammaen, men det var farmoren. Det var mennesker der som forsøkte å hjelpe henne. Etter det som føltes som en evighet kom det en ambulanse for å hjelpe gutten. Det var en utrolig lettelse.

- Jeg forsøkte da å få kontakt med kvinnen. Hun var bevisstløs, men jeg forsøkte likevel å fortelle henne at gutten var i live, og at han var på vei til sykehuset.

Stina blir blank i øynene når hun snakker.

- Jeg ville at hun på et eller annet vis skulle vite det. Det siste jeg la merke til før jeg forlot plassen var at det lå mennesker i krysset ved Kungsgatan. De lå under tepper og jeg forsto at de måtte være døde. Jeg så også røykutviklingen ved Åhléns og tenkte instinktivt at jeg måtte forlate området i motsatt retning.

Politimannen Hanif Azizi (36) var på et møte i Spånga-Tensta da terrorangrepet skjedde.

- KRIGSSCENER: Politimannen Hanif Azizi ante fred og ingen fare før det han fanget opp på politiradioen lød som krigsscener. Foto: Anna Edlund/ Urban Andersson / Aftonbladet / IBL / Karin Törnblom / IBL / Helena Larsson / Naturfotograferna / IBL
- KRIGSSCENER: Politimannen Hanif Azizi ante fred og ingen fare før det han fanget opp på politiradioen lød som krigsscener. Foto: Anna Edlund/ Urban Andersson / Aftonbladet / IBL / Karin Törnblom / IBL / Helena Larsson / Naturfotograferna / IBL Vis mer

- Tidligere på dagen hadde jeg vært på en konferanse midt i byen, og jeg hadde tillatelse til å droppe resten av konferansen for å reise på møtet.

- Jeg hadde skiftet klær på stasjonen for å være i felt, men dette møtet var viktig for meg, vi skulle snakke om forebyggende arbeid og jeg sa til en kollega: Det må skje noe alvorlig der ute for at jeg skal forlate dette møtet.

Lød som krigsscener

Hanif beskriver videre hvordan han satt i et rom med andre aktører fra bydelen da sikkerhetssjefen fikk en sms.

- Han spurte meg: Hva er det som skjer på Drottninggatan? Jeg hadde politiradioen på øret, men hadde ikke hørt noe. Jeg byttet kanal og trykket på hurtigknappen for innsatser i byen.

Hanif tar en pause før han fortsetter.

- Da hørte jeg noe som lød som krigsscener. En politimann snakket snakket om kroppsdeler og flere døde mennesker. Jeg hørte på stemmen at han var stresset. Han redegjorde for hva han hadde gjort, at han hadde forbundet flere sår. Jeg sank sammen i rommet og tenkte: Dette kan ikke være sant. Jeg fikk sjokk, men samtidig måtte jeg ut dit.

Han kjørte alene mot Drottninggatan. Via politiradioen fikk han rapport om hendelser, skuddvekslinger, til og med på andre steder i Stockholm indre by.

- Det var så mange ulike rykter. Jeg følte en veldig maktesløshet. Bare følelse av at det skulle foregå flere hendelser samtidig...

Hanif innrømmer at han overfor seg selv forsøkte å finne unnskyldninger for å ikke rykke ut.

- Det var krigsscener som ble formidlet og jeg tenkte at jeg ikke hadde kompetansen til å håndtere det som skjedde der ute. Men så innså jeg at det var en skammelig tanke, at jeg måtte ut dit. Det fantes ikke noe alternativ, selv om det var en tøff beslutning å ta.

Glemmer aldri

Hanif stanset ved en politistasjon og fikk deretter selskap av to kolleger. Det som møtte dem da de tok seg inn på Drottninggatan kommer han aldri til å glemme. Mennesker strømmet da ut av området.

- Jeg så frykten i øynene deres. Redselen var kolossal. Det var kaos over alt. Alle løp, alle forlot området - samtidig som jeg dro dit. Det var en ubehagelig følelse.

På Drottninggatan observerte Hanif at betongløven og store krukker hadde blitt skjøvet på etter møtene med lastebilen. Han rakk å tenke: Hvordan er det mulig?

- Jeg så også mennesker med pledd over, og forsto at de var døde. Vi så en ødelagt barnevogn - og det alle lurte på var om barnet hadde klart seg.

MINNES OFRENE: Like ved Högtorget er det lagt ned blomster og tent lys til minne om ofrene. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
MINNES OFRENE: Like ved Högtorget er det lagt ned blomster og tent lys til minne om ofrene. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

På dette tidspunktet hadde de fått beskjed om at en bevæpnet person var observert inne på H&M-butikken på Drottninggatan.

Hanif og kollegene fikk i oppdrag å sikre butikken.

- Det var helt øde ute på gata, men overalt kikket folk ut av butikkvinduer. Alt i min kropp ropte at «her skal du ikke være».

En bevæpnet person fant de derimot ikke. Politifolkene gikk da tilbake ut på Drottninggatan for å ta hånd om en gruppe skolebarn som hadde stengt seg inne på en kino.

- Flere av barna skulle akkurat til å forlate bygget da lastebilen kom, forteller Hanif.

- Noen hadde sett lastebilen, mens andre - i kaoset som oppsto - hadde nesten blitt løpt ned.

Fokusert i stunden

Når vi møtes er det torsdag ettermiddag, og vi sitter i lobbyen på Scandic Klara, ikke langt fra Drottninggatan.

Joakim Nordahl forteller at han og legekollegene pratet seg gjennom hva de hadde sett og opplevd før de reiste hjem til sine den vonde aprildagen i 2017.

- Det føltes som om alle håndterte det bra, men det ble selvsagt en mental utladning når det var over. Jeg følte meg veldig trøtt, og det nese døgnet foretok jeg meg lite.

Joakim forklarer at alt som skjedde i det terroranslaget har sunket inn gradvis.

- Jeg var der på jobb og man blir så fokusert på det man skal gjøre. Jeg har dessuten gått på Drottninggatan hver dag siden.

- Jeg har ikke blitt redd etter angreptet, men det er klart man blir påvirket av det. Kanskje blir man litt mer på vakt og innser at ting kan snu fort, når man minst aner det. Det var jo en veldig uventet situasjon å bli kastet inn i. Så innser man hvor mange slike hendelser som har inntruffet de siste åra. Det er helt uakseptabelt, selv om man begynner å innse at det er blitt en del av virkeligheten.

I forbindelse med angrepet ble det tatt et bilde av Joakim der han går på Drottninggatan i legefrakken. I bakgrunnen skimtes skadene og ødeleggelsene som lastebilen etterlot seg.

Bildene av Joakim på Drottninggatan har gått verden rundt.

- Jeg visste ikke at det bildet ble tatt, men det inngir følelsen omtrent slik det var: Fokus.

For Stina Nordström er det vondt å være tilbake på plassen hun møtte lastebilen. Et klesstativ gir henne et minne.

- Et av mine sterkeste minner er at jeg legger merke til at guttungen ikke hadde noe på føttene. Han hadde blitt truffet med en sånn kraft at støvlene forsvant. Minnet av at jeg varmet føttene vil jeg aldri glemme, sier hun.

Brøt sammen

Når Stina forlot Drottninggatan den fredagsettermiddagen bestemte hun seg for å gå tilbake på jobb. Hun arbeider som assisterende generalsekretær hos SPF Seniorerna.

TAKKNEMLIG: Stine Nordström er takknemlig for at hun kom fra terrorangrepet med livet i behold.
TAKKNEMLIG: Stine Nordström er takknemlig for at hun kom fra terrorangrepet med livet i behold. Vis mer

- Kollegene mine visste at skulle på et møte i Drottninggatan. Jeg tenkte det ville være bra om jeg dro tilbake til jobb for å fortelle at jeg var uskadd. Men tilbake på jobben falt jeg sammen i armene på en kollega. Jeg klarte å holde meg oppe til da, men så brøt jeg sammen.

Stina la merke til hvor godt hun syntes det var å komme hjem den kvelden.

- Men da jeg klemte sønnen min, så slo det meg at jeg kunne ha vært meg som ikke kom hjem til sin familie. Jeg hadde flaks.

Til minnestunden på Sergels torg noen dager etter terrorangrepet reise Stina sammen med sin samboer og sønn.

- Det var tøft, men jeg trengte på en måte å ta tilbake Drottninggatan.

Hun hadde ikke tenkt så mye på gjerningsmannen, men derimot mye på ofrene og de som ble alvorlig skadet.

Natten etter attentatet fikk hun ikke sove, hun tenkte bare på hvordan det gikk med den skadde gutten.

- På lørdagen var jeg med i et radioinnslag. Guttens pappa ringte inn til sendingen og fortalte at gutten hadde overlevd.

Stina ler når hun legger til:

- Det var en utrolig skjønn beskjed å få.

Stina deler Joakims oppfatning av hvordan alle ville hjelpe til etter attentatet.

- Det er helt utrolig hvordan man som et fellesskap kan vise fram sin beste side i en slik situasjon. Folk inviterte inn ukjente, folk stilte opp og kjørte andre hjem. En slik hendelse kan også få fram det beste i oss mennesker. Også støtten til politiet var fantastisk å se. Følelsen av at vi ikke må bli redde, dette er vår by, kom veldig raskt, sier Stina.

«Jeg så frykten i øynene deres. Redselen var kolossal. Det var kaos over alt.» Hanif Azizi - poltimann

Hanif deler den opplevelsen.

- Alle hjalp til, sier han.

- Det var utrolig å se hvordan folk sto sammen. Alle gjorde en fantastisk jobb i kaoset: Brannvesenet, politiet, ambulansefolkene, legene, folk som strømmet til, ordensvakter. Det spilte ingen rolle hvem man var den dagen, alle hjalp til. Det var godt å kjenne på det samholdet.

Stolt

Når vi treffes kommer Hanif fra et foredrag på en videregående skole. Hanif Azizi, som er politi i Rinkeby, holder også foredrag med fokus på ekstremisme.

Han sitter igjen med en følelese av stolthet etter hvordan de reagerte og håndterte situasjonen etter terrorangrepet i Drottninggatan.

- Jeg kjenner på stolthet over meg selv og mine kolleger. Over å være i politiet.

Under minnemarkeringen på Sergels torg rant tårene.

- Kjærligheten var overveldende. Det var følelsesmessig sterkt å vende tilbake til plassen, men det var viktig å gjøre det.

Under minnemarkeringen var det også mange som viste sin takknemlighet overfor politiet. Det ble overrakt blomster og klemmer.

- Det flott at folk viste en slik takknemlighet. Jeg følte virkelig at jeg hadde det svenske folket med meg. Som politi føler man seg noen ganger utsatt og ensom, men å føle den støtten fra folket gjorde veldig godt.

Denne teksten er oversatt fra svensk, og har tidligere vært publisert i svenske Allers.