Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Tema

Mer
Min side Logg ut

Denne bilen kan noe ingen andre biler kan

Den er rett og slett ganske utrolig.

(Dagbladet): Se for deg å dundre bortover en langstrekke i 200 kilometer i timen med hendene i fanget. Så kommer første sving, og bilen bremser, rattet begynner å gå av seg selv, den treffer en perfekt linje, og akselererer ut.

Dersom du har opplevd det har du sannsynligvis sittet bak rattet i Shelley, Stanford universitetets robotbil.

Shelley, som bilen kalles, er en 270-hesters Audi TTS med noe ganske spesielt ekstrautstyr. Den er et samarbeid mellom Stanford's Dynamic Design Lab, som ledes av professor Chris Gerdes, og Volkswagen Electronics Research Lab.

Det hvite vidunderet er utstyrt med en programvare som forteller den når den skal svinge, bremse og gi bånn gass. Den kan til og med hente inn en sladd.

Med andre ord er det en robotbil, ikke helt ulik Googles, men denne er hakket kulere, den kan klokke imponerende rundetider i vanvittig fart.

Faktisk tangerer den tidene til profesjonelle sjåfører på Thunderhill Raceway i USA, der testingen foregår.

Ikke bare for gøy «Prosjekt Shelley», om vi kan kalle det for det, skal samle data som kan bidra til at du og jeg en gang i fremtiden kan kjøres fra A til B av bilen, istedenfor med bilen.

På litt nærmere sikt kan kanskje forskningen som gjøres på Stanford bidra til at bilen kan hjelpe oss ut av en farlig situasjon.

- Dersom vi kan finne en måte å få Shelley ut av trøbbel på racerbanen, kan vi få oss ut av trøbbel på is, sier professor Gerdes.

Å kjøre en bil på grensen av det som er mulig på en bane er den beste måten å lære seg hvilke stressmomenter som påvirker en bil i en krisesituasjon, heter det seg på Stanford sine sider.

Og det gjør de, bremseklossene smeltet under en av testene på Thunderhill.

Det menneskelige elementet Shelley velger mye samme linje som en profesjonell sjåfør rundt banen. Algoritmene som ligger til grunn for linjevalgene skal gi den perfekte linjen gjennom svingene, men likevel klarer ikke datamaskinen å slå de beste menneskelige sjåførene. Forskjellen er fortsatt noen sekunder i favør av sjåfører av kjøtt og blod.

Det datamaskinen mangler er følelser og intuisjon. En profesjonell sjåfør ofrer kanskje noe av perfeksjonen til fordel for en bedre inngang til neste sving, Shelley er ikke helt der ennå.

- Menneskelige sjåfører er komfortable med at bilen opererer i et videre spekter, vi prøver å fange litt av den ånden, seier Gerdes.

Derfor skal to profesjonelle sjåfører bruke kjøredresser med innlagte sensorer som vil registrere kroppsvarme og hjerterytme. Sensorer på hodet vil registrere hva som skjer med aktiviteten i hjernen i de mest stressende situasjonene. Sjåførene skal dessuten sitte bak rattet i en 66-modell Ford GT40, som Stanford har utstyrt med sensorer lik dem som sitter i Shelley.

- Vi må vite hva de beste sjåføren gjør som gjør dem så suksessfulle. Dersom vi kan slå det sammen med dataene fra bilen, kan vi utnytte kjøreegenskapene bedre, sier Gerdes.

Foreløpig slår altså menneske maskin, men på Stanford jobber de med å hente inn forspranget.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media