Der en vannmelon ikke bare er en vannmelon, men et spørsmål om liv og død

Ørkenmagi i Kalahari.

Da vi står opp klokka halv seks ligger det en mild dis over ørkenen.

Sletta foran oss likner noen minutter på en myr i Norge en kald vintermorgen. En flokk løver ser først ut som svartgule ulldotter - løvene her i Kalahari-ørkenen har svart man.

Så stiger sola opp, og hele verden er glassklar. Og nådeløs.

Hvordan klare seg her? Det har ikke regnet skikkelig på flere måneder. Det er vanskelig å forstå at noen kan klare seg her. Og det er da heller ikke mange som gjør det. En gjeng gribber svever i den varme luften i påvente av at noen bukker under.

LIV: Melonen er full av vann. Planten suger til seg det den kan av morgenduggen, før den lukker porene. Dette er det folk overlever på. Foto: ANDREAS VIESTAD
BEIGE: Landskapet er en uendelighet av nyanser av beige. Det har ikke regnet skikkelig på flere måneder. Foto: DAVID HARPER
SLUKKER TØRSTEN: Her er melonen i sin opprinnelige, livgivende form. Liten og fast, og med det samme glatte skinnet og distinkte sikksakkmønsteret som skiller vannmelon fra andre meloner. Foto: ANDREAS VIESTAD
UTPOST:Kalahari - ørkenområdet i sørlige Afrika på størrelse med Skandinavia - er en av verdens få gjenværende utposter. Foto: ANDREAS VIESTAD
KLARER SEG. I tusenvis av år har bushmennene klart å overleve der det er umulig å overleve. Foto: ANDREAS VIESTAD
NÆRING: Frøene kan spises - de gir næring. Foto: ANDREAS VIESTAD
MAT: Slik man spiser den i ørkenen. Foto: ANDREAS VIESTAD
KRAFT: Alle slags farer lurer. Det gjelder å ha krefter til sprang. Foto: DAVID HARPER
TUR. Når den verste varmen midt på dagen har gitt seg, går vi tur gjennom bushen med guiden Nxolate.Foto: ANDREAS VIESTAD
TØRT: For turistene finnes alt. Det er vanskelig å forstå at lokalbefolkningen kan klare seg her i det knusktørre landskapet. Foto: ANDREAS VIESTAD

Kalahari - ørkenområdet i sørlige Afrika på størrelse med Skandinavia - er en av verdens få gjenværende utposter. Om vinteren kan det bli minusgrader. Om sommeren kan temperaturen stige opp mot femti grader.

Vi besøker Kalahari Plains Camp, som er en av det sentrale Kalaharis få overnattingssteder, midt i Botswana, en times tid med småfly fra nærmeste flyplass.

Nyanser av beige Når den verste varmen midt på dagen har gitt seg, går vi tur gjennom bushen med guiden Nxolate.

I begynnelsen ser alt bare tørt ut. Men etter hvert venner øynene seg til uendeligheten av nyanser av beige.

VELSMAKENDE: Enkelt, næringsrikt og godt - mye takket være melonen. Foto: ANDREAS VIESTAD
VELSMAKENDE: Enkelt, næringsrikt og godt - mye takket være melonen. Foto: ANDREAS VIESTAD Vis mer

På samme måte som høyfjellet i Norge ser ut som et monotont teppe på avstand, men avslører et rikt mangfold på nært hold, har hvert lille område litt forskjellig flora.

Ett sted, der vannet av og til samler seg i regntida, er det tilløp til saltskorpe på bakken. Ikke langt unna står et baobabtre. I et område hvor det nylig har brent, er alt svart, svart, svart.

Bortsett fra ett sted, hvor en vill aspargesplante har skutt opp av jorda. Det likner ikke stort på våre dyrkede asparges, hver stengel - eller gresstrå som det jo er - er bare et par millimeter tykt.

«Vannflaska er tom. Etter en time i den tørre varmen, kjenner jeg tørsten. Én time! Det er ikke mye. Tenk å leve her. I ei tid før avkjølt flaskevann som bare dukker opp når du vil.»

Men smaken er mild og søt.

Overlever mot alle odds Nxolate tilhører en av bushmanfamiliene som har blitt boende i ørkenen, på tross av diverse «moderniseringskampanjer» fra myndighetene. Nå livnærer han seg som guide.

I tusenvis av år har buskmennene klart å overleve der det er umulig å overleve.

Han kjenner igjen det tørre strået som betyr at det er en stivelsesholdig rot under jorda.

MIRAKEL: Der, midt i det brunsvidde, finner vi den, villmelonen. Foto: ANDREAS VIESTAD
MIRAKEL: Der, midt i det brunsvidde, finner vi den, villmelonen. Foto: ANDREAS VIESTAD Vis mer

Han har arvet jaktutstyret av sin bestefar (inkludert et lite gevir), men innrømmer at han kjøper mer mat enn han jakter, og at han stort sett jakter med gevær. (Den mest ekstreme lokale jaktmetoden går på å «løpe ned» et dyr, det vil si løpe etter det til det stuper.)

Vannflaska er tom. Etter en time i den tørre varmen, kjenner jeg tørsten. Én time! Det er ikke mye. Tenk å leve her. I ei tid før avkjølt flaskevann som bare dukker opp når du vil. Nxolate er uaffisert, men oppmerksom på min situasjon.

Villmelon Etter litt leting bøyer han seg under noen busker. Og så kommer han ut med en liten vannmelon.

- Tsammamelon, sier han.

«Frøene kan spises - de gir næring. Eller man kan knuse dem, og få ut fettet. Det gjør huden myk.» Navn

Tsammamelon er en vill melon som har sin opprinnelse nettopp i tørre ørkenstrøk i Afrika. Den har vært dyrket siden faraoenes tid i Egypt, og gradvis blitt større og søtere, utviklet til det vi i dag kjenner som vannmelon.

Men her er den i sin opprinnelige, livgivende form. Liten og fast, og med det samme glatte skinnet og distinkte sikksakkmønsteret som skiller vannmelon fra andre meloner (som er en helt annen familie).

Full av vann Nxolate deler melonen i to med treredskapet sitt. Inni er fruktkjøttet lyst, med store, mørke frø.

Da den sørafrikanske forskeren Dorothea Bleek reiste i Kalahari for hundre år siden, tilbrakte hun tid med en stamme som klarte seg helt uten vann i flere måneder i året. «De levde utelukkende av melonen», skriver hun.

LESKENDE: Melon fra Kalahari har en mild, men ikke dessertaktig smak.Foto: ANDREAS VIESTAD
LESKENDE: Melon fra Kalahari har en mild, men ikke dessertaktig smak.Foto: ANDREAS VIESTAD Vis mer

Melonen er full av vann. Planten suger til seg det den kan av morgenduggen, før den lukker porene. Jeg legger merke til at Nxolate tar vare på frøene i hånda etter hvert som han spiser, i stedet for å spytte dem ut.

- Frøene kan spises - de gir næring, forteller han.

- Eller man kan knuse dem, og få ut fettet. Det gjør huden myk.

TØRT: Når den verste varmen midt på dagen har gitt seg, går vi tur og møter dyra. Foto: DAVID HARPER
TØRT: Når den verste varmen midt på dagen har gitt seg, går vi tur og møter dyra. Foto: DAVID HARPER Vis mer

Smaken er mild. Slett ikke dessertaktig, som de enorme vannmelonetterkommerne. Men selv om de ikke er søte, har jeg sjelden smakt noe så søtt.