BOLTREPLASS: Er ukomfortabel med å ta ordet, skal du gjøre nettopp det. Premien for å hoppe ut av en trygg, men trang komfortsone, kan bli bedre armslag og ny giv i livet.  ILLUSTRASJONSFOTO: colourbox.com
BOLTREPLASS: Er ukomfortabel med å ta ordet, skal du gjøre nettopp det. Premien for å hoppe ut av en trygg, men trang komfortsone, kan bli bedre armslag og ny giv i livet. ILLUSTRASJONSFOTO: colourbox.comVis mer

Derfor skal du gjøre ting du ikke liker

Det kan være ubehagelig i starten, men gevinsten er stor.

Å utvide komfortsonen er ikke det samme som å gjøre mer av de tingene du alltid har drømt om, eller perfeksjonere deg i noe du allerede er veldig god på. Det er å gjøre det stikk motsatte; å utfordre det du er mest usikker på og redd for, sier klinisk psykolog ved Bogerud Helse- og sosialsenter, Gjermund Tveito.

Begrenser mulighetene Han mener vi mennesker ofte rasjonaliserer valgene våre: Vi velger like mye ut fra våre begrensninger som våre muligheter. Og ofte velger vi ut ifra en angst vi kanskje ikke engang er klar over at vi har.

- Når vi snakker om å utvide komfortsonen vår, betyr det at vi utfordrer oss selv. Det ligger et element av kamp og overvinnelse i å skulle bryte ut av det vante og erobre nytt territorium, mener psykologen som i mange år har jobbet med angst og selvutvikling.

Blant annet har han vært konsulent for Angstringen Norge siden den startet opp i 1986.

- De aller fleste av oss lever et helt greit liv med begrensningene våre og unngår ganske enkelt situasjonene som vekker ubehag. Noen unngår for eksempel eksamener fordi de ikke kan tenke seg å bli vurdert. Noen tør ikke heve stemmen og si imot fordi de er redde for å bli mislikt. Andre sier aldri nei av redsel for ikke å bli spurt igjen senere, sier Tveito.

Ja-mennesket Én som ville kjent seg igjen i psykologens beskrivelser, er Morten Bjørklund (50). Han holdt seg helst i bakgrunnen og var redd for å markere seg. I stedet for å lytte til sine egne behov, prøvde han å gjøre alle andre til lags.

Sett utenifra var han en hyggelig og imøtekommende kollega, en mann som gjorde hva han kunne for å strekke til både på jobb og privat. Én som ikke ville støte noen og heller ikke ville havne i konflikter. Et typisk ja-menneske som ble godt likt av alle.

- Men enkelte har i ettertid fortalt meg at de lurte på hvor de egentlig hadde meg, sier Morten Bjørklund fra Oslo.

Følelser ikke tillatt «Hvorfor byr du ikke mer på deg selv. Du har store uutnyttede ressurser», fikk han høre fra en leder på jobben.

- Jeg fleipet det bort og sa at jeg trivdes i bakgrunnen, men det var en sannhet med store modifikasjoner, innrømmer Morten Bjørklund.

Komfortsonen var ikke bare klaustrofobisk; den var også hard og firkantet. Når det ikke var rom for Morten Bjørklund, var det i alle fall ikke rom for følelsene hans. Spontanitet var helt utelukket, og livet var en planlagt rute fra A til Å. Også på hjemmebane.

- Jeg var småbarnsfar den gangen, og én gang da jeg skjente litt ekstra på sønnen min, ble jeg redd for min egen strenghet. I min verden var nemlig ikke noen form for aggresjon tillatt, kan Bjørklund fortelle.

Gikk til legen Det hendte han måtte knytte hendene og bore neglene inn i håndflatene bare for å kjenne at han i det hele tatt levde.

- Men da jeg omsider gikk til lege, var det på grunn av kroniske mageplager, svimmelhet og uro, forteller Morten Bjørklund.

«Jeg tror det er angst du sliter med» sa fastlegen hans.

- Det var som å stikke hull på en byll. Da jeg gikk ut fra legekontoret, var det første gang på veldig lenge at jeg ikke hadde vondt i magen, innrømmer 50-åringen.

Hjelp fra Angstringen Takket være fastlegen sin kom han i kontakt med Angstringen, og begynte å gå i samtalegrupper. Her ble han gradvis oppmerksom på problemer han hele tiden hadde feid under teppet.

- Jeg er nok en beskjeden type av natur, og var derfor overbevist om at jeg ikke likte oppmerksomhet. Nå måtte jeg ta ordet og snakke på gruppemøtene, sier Bjørklund.

VÅGE: Mange er redde for å bli lagt merke til. Da er det kanskje akkurat det du skal øve deg på, mener psykolog Gudmund Tveio. ILLUSTRASJONSFOTO: colourbox.com
VÅGE: Mange er redde for å bli lagt merke til. Da er det kanskje akkurat det du skal øve deg på, mener psykolog Gudmund Tveio. ILLUSTRASJONSFOTO: colourbox.com Vis mer

Det var en stor bøyg for ham, men vel verdt det. I dag er han, takket være sine evner til å lytte og organisere, blitt styreleder i Angstringen Norge. Med dette vervet må han ofte uttale seg offentlig.

- Faktisk har jeg oppdaget at jeg liker det, sier han med et smil.

Positive ringvirkninger - De menneskene som er interessante, er jo gjerne ikke dem som til enhver tid er enige med alle, men tvert imot dem som er offensive, kritiske og nysgjerrige, og kommer med egne meninger og innspill, mener Bjørklund.

At han har våget å være tydeligere på hvem han er og hva han står for, har gitt andre ringvirkninger.

- Før var jeg for eksempel redd for å fly. Nå er en flyplass som en hvilken som helst bussholdeplass for meg, sier han.

Samtidig er han også sikker på at et element av angst alltid vil finnes i livet hans.

- I moderate mengder kan angst til og med være en nyttig veiviser. Den er en helt konkret advarsel om at noe ikke er som det skal. Da må vi utforske hva dette er og våge å ta noen skritt videre, er Bjørklunds råd.

Ta tak i problemet Når angst og begrensninger blir en tvangstrøye, og i verste fall invalidiserer livet vårt, da bør vi ta tak. Vi må våge oss ut i det utrygge og ikke la angsten styre oss. Hvis vi da klamrer oss til tingenes tilstand og ikke tør slippe taket, kan vi til slutt risikere å få sterkt innsnevrede liv, mener psykolog Tveito.

- Angsten er et signal om at du har mer i deg enn du våger å vise eller kjenne på. Skal du da bryte ut av komfortsonen, vil du i en overgang ikke bare ha det komfortabelt, mener psykologen.

Han tror på å gå forsiktig fram, i stedet for å velge «sjokkterapier» hvor man overser og trosser angsten, og kaster seg ut i det man er redd for å gjøre. Man blir i verste fall herdet og hard av å stålsette seg.

- Men dersom valget står mellom å gjøre ingenting eller å kaste seg ut i det, vil jeg likevel anbefale det siste, sier han.

Videre i livet Det tøffeste jeg har gjort i mitt liv, var å bryte ut av ekteskapet mitt, sier Trine Thielemann (45) fra Krogstadelva. Hun er kursleder, forfatter og Bedre Helses faste coach.

- Samlivsbruddet tvang seg fram på tvers av viljen min, forteller Trine.

Hun og mannen hennes var helt i begynnelsen av 20-årene da de traff hverandre.

- Man forandrer seg veldig mellom 20 og 30 år. Mens én del av meg ville bli hvor jeg var, ble jeg nesten syk av å fortsette i det samme sporet, sier Thielemann.

- Men egentlig var det en tvingende nødvendighet at jeg kom meg videre i livet.

Vi er vanedyr Ut ifra hennes egen erfaring som coach, vet hun at mange av oss skyr tanken på forandring. At vi har en tendens til å klamre oss til det kjente og kjære - til og med når det ikke er bra for oss lenger, og livet vi lever strengt tatt er gått ut på dato.

- Uansett hvor mye jeg og mannen min pratet, kommuniserte vi dårlig. Til slutt sa han til meg: «Du får aldri forandret meg, uansett hvor mye du prøver.»

Når det kommer til stykket, mener coachen, nytter det ikke bare med prat. Ord må settes ut i handling.

Da hun forsto at det bare ble med ordene mellom henne og mannen, skjønte hun også at det ikke gikk lenger.

- Så gjorde jeg noe veldig dumt. Jeg tok verdens feigeste snarvei ut av komfortsonen, sier Trine.

Før mannen hennes og hun i det hele tatt hadde jobbet seg gjennom bruddet, forelsket hun seg hodestups i en annen.

- Jeg fløy ut av trygghetssonen min med en rakett i baken. Jeg var som en fugl - til jeg selv ble dumpet, forteller coachen.

I denne perioden av livet hadde Trine slitt lenge med udefinerbar angst. Da hun plutselig skjønte at hun var helt alene for første gang i sitt liv, sa det pang!

Fikk en smell - Jeg ramlet i bakken med et brak. Påkjenningen ble dobbelt så stor fordi jeg under løpet hadde sviktet mine egne idealer om å være real mot meg selv og de menneskene jeg brydde meg om. Jeg hadde valgt den enkleste og feigeste utveien.

Thielemann forteller at hun i ettertid slet med en kolossal skyldfølelse fordi hun brøt opp på denne måten - selv om hun visste at resultatet nok hadde blitt det samme på sikt. Men det lærte henne at oppbrudd og å våge å gjøre noe nytt, kan være bra.

- I de siste 10 årene har livet mitt handlet om det ene oppbruddet etter det andre: Jeg har ikke bare brutt ut av et parforhold. Jeg har også sagt opp jobben min. Og så har jeg startet mitt eget selskap, og akkurat nå er jeg i ferd med å flytte fra huset hvor jeg har bodd i en årrekke - uten å vite hvor jeg blir boende i fremtiden.

Thielemann tror bestemt at hun har vokst på alle erfaringene, tross alt.

- Jeg er blitt litt klokere og et mye modigere menneske. Jeg gjorde en forandring og tok konsekvensene. Det kommer jeg aldri til å angre på!

LES OGSÅ: - Endelig tør jeg å bli frisk

Slik virker du intelligent

Fem tegn på utbrenthet

Slik blir du irriterende energisk

Saken ble opprinnelig skrevet av Bedre Helse for Klikk.no. Les her.