Fra nederlag til seier: Ingeborg Sol Fure gikk på en smell for noen år siden. Legen fortalte at hun var utbrent. Det kjentes som et nederlag, og gjorde hverdagen ekstremt tøff. Bildet er fra Loenvatnet i Stryn kommune. Foto: Privat
Fra nederlag til seier: Ingeborg Sol Fure gikk på en smell for noen år siden. Legen fortalte at hun var utbrent. Det kjentes som et nederlag, og gjorde hverdagen ekstremt tøff. Bildet er fra Loenvatnet i Stryn kommune. Foto: PrivatVis mer

- Det var først da jeg våknet en morgen, og ikke kunne røre meg, at jeg skjønte at noe var veldig galt

Hun elsket å ha det travelt, sjonglerte mellom flere jobber, familieliv, trening og dietter for å bli best i bodyfitness. Til slutt smalt det for Ingeborg Sol Fure. Slik kjempet hun seg tilbake etter utbrentheten.

Hun har et rastløst hjerte, har alltid likt å ha mye å gjøre og søker stadig nye måter å utvikle seg på. Men for noen år siden smalt det for alvor.

Ingeborg Sol Fure (38) fra Måløy ble utbrent i en alder av 33 år, like etter at hun hadde gjennomført bodyfitness-konkurranser. Hun er mamma til to og hadde flere jobber ved siden av.

For mange baller i luften

Bodyfitness: - Jeg elsket å ha det travelt, og mente selv at det ga meg energi, sier Ingeborg Sol Fure. Hun trente to ganger om dagen og gikk på diett for å stille i bodyfitness-konkurranser. Hun hørte ikke på kroppens signaler.
Bodyfitness: - Jeg elsket å ha det travelt, og mente selv at det ga meg energi, sier Ingeborg Sol Fure. Hun trente to ganger om dagen og gikk på diett for å stille i bodyfitness-konkurranser. Hun hørte ikke på kroppens signaler. Vis mer

- Jeg hadde altfor mange baller i luften på en gang, og kroppen og hodet fikk aldri hvile. Jeg drev en av Norges mest leste treningsblogger, jobbet som treningsinstruktør, var daglig leder for to butikker, innkjøper og distriktssjef for 13, spaltist i ei avis, og bakte kaker på bestilling. I tillegg trente jeg to ganger om dagen, og gikk på diett fordi jeg skulle stille i bodyfitness. Jeg elsket å ha det travelt, og mente selv at det ga meg energi. Men jeg kjente også på at ting ikke var som de skulle, forteller Ingeborg.

Mistet synet

Kroppen ga henne mange signal om at noe var galt. Hun kunne få tunnelsyn, eller mistet synet helt. Det utviklet seg videre til heftig migrene, noe hun aldri tidligere har hatt. Om natta svettet hun gjennom laken og dyner, og hjertet slo dobbelt.

- Det var først da jeg våknet en morgen, og ikke kunne røre meg at jeg skjønte at noe var veldig galt. Alle ledd og muskler verket, men jeg hadde ikke feber. Smertene ville ikke gi seg, og bare det å knipe tannkrem ut av tuben var ufattelig vondt. Legen min ville ikke stille annen diagnose på meg enn at jeg var utbrent. Jeg hadde rett og slett møtt veggen, forteller hun.

Fikk angst

Livet endret seg drastisk for den spreke jenta. Med smertene, og det å ikke strekke til, kom angsten.

- Jeg fiksa ikke å gå på butikken og handle mat. Jeg fikk panikk av tanken på å gå på foreldremøte. Jeg ville ikke snakke med naboene. Jeg var redd for at andre skulle se den skyggen jeg var blitt av meg selv, sier hun.

Fristed: - Naturen er blitt mitt fristed, sier Ingeborg Sol Fure. Her fra Vetvika i Bremanger. Foto: Ingeborg Sol Fure
Fristed: - Naturen er blitt mitt fristed, sier Ingeborg Sol Fure. Her fra Vetvika i Bremanger.
Foto: Ingeborg Sol Fure Vis mer

- Flere innganger til utbrenthet

Jonny Hisdal er fysiolog med sirkulasjonsfysiologi som spesialfelt. Han forteller at det å bli utbrent kan starte med en virusinfeksjon som stadig kommer tilbake når du presser deg.

Jonny Hisdal, fysiolog.
Jonny Hisdal, fysiolog. Vis mer

- Det kan være flere innganger til utbrenthet, men fellesnevneren er at kroppen har blitt belastet mer enn den tåler. Pulsen på trening blir høyere, det samme med hvilepulsen, du kan oppleve at varmeproduksjonen på natta blir høyere, nattesøvnen dårligere, og du klarer ikke å henge med slik som før. Det kan igjen føre til angst/depresjon og en ennå tøffere hverdag, sier fysiologen.

- Hør på omgivelsene

Hisdal forteller videre at det er viktig å ta signalene på alvor, men at det ofte er omgivelsene som ser dem først.

- Får du beskjed om å roe ned fra dem som kjenner deg best, anbefaler jeg å ta det på alvor. Det er ofte du selv som merker det sist, forteller Hisdal.

Tøff vei tilbake

For Ingeborg har hverdagen nå blitt en helt annen, men det var en tøff vei å gå.

HÅNDSTÅENDE: - Håndstående var en måte å senke egoet mitt på. Treningen gir meg fokus og indre ro, sier Ingeborg. Her står hun på toppen av fjellet Hornelen. Foto: Jostein Vedvik.
HÅNDSTÅENDE: - Håndstående var en måte å senke egoet mitt på. Treningen gir meg fokus og indre ro, sier Ingeborg. Her står hun på toppen av fjellet Hornelen. Foto: Jostein Vedvik. Vis mer

Hun satte aller først opp en prioriteringsliste for hvordan hun ønsket at hverdagen skulle se ut, og en liste over hvordan hun hadde prioritert livet før smellen. Det ga en vekker.

- Jeg hadde så fryktelig dårlig samvittighet. Men jeg måtte komme meg ut av dette, derfor begynte jeg å gå turer alene i naturen. Tidligere sprang jeg på fjellet, heseblesende for å slå tiden jeg hadde sist. Nå gikk jeg med tunge bein, enda tyngre pust, men med åpne sanser. Og det gjorde godt. Det var ingen som stilte spørsmål, eller hadde oppgaver jeg måtte løse. Jeg kunne bare møte opp og observere. Naturen ble fra denne turen fristedet mitt, og plassen jeg henvender meg når jeg trenger å puste.

Fotografi: -Jeg begynte å fotografere meg selv i naturen, fordi det ga meg glede å komponere bilder av det jeg følte når jeg var der ute, sier Ingeborg Sol Fure. Her fra Lundeskaret.
Fotografi: -Jeg begynte å fotografere meg selv i naturen, fordi det ga meg glede å komponere bilder av det jeg følte når jeg var der ute, sier Ingeborg Sol Fure. Her fra Lundeskaret. Vis mer

Ut i naturen

Ingeborgs vei ut av den vonde tida ble stundene for seg selv i naturen, noe hun viser gjennom bilder på Instagramkontoen sin.

- Jeg begynte å fotografere meg selv i naturen, fordi det ga meg glede å komponere bilder av det jeg følte når jeg var der ute. Det ble en måte å uttrykke meg på. Uten å måtte sette ord på det. Men etter hvert kom også ordene, og bildene fikk tekster om tanker, følelser og stemninger jeg bar på, avslutter Ingeborg Sol Fure.