PARIS (Dagbladet): Mens fansen lurer på når David Lynch skal gi livstegn fra seg i form av sin første film på snart seks år, har den amerikanske 66-åringen vært opptatt med å designe sin helt egen nattklubb i Paris.
Og det seks etasjer under bakkenivå.
Siden «Club Silencio» er inspirert av den fiktive og noe uhyggelige klubben med samme navn i Lynch-filmen «Mulholland Drive», skulle man kanskje tro regissørens signaturmystikk også var til stede når han inntok utelivsbransjen.
Ingen kvinnelik Men bortsett fra den gamle dama med hornbriller som sto klar med parfymespruten inne på toalettet, var det lite som kunne minne om «Twin Peaks».
Ingen dansende dverger, ingen som snakket baklengs, og heller ingen kvinnelik.
Heldigvis, vil kanskje noen si.
Prosjekt til 20 millioner For selv om Lynch ikke kunne varte opp med Twin Peaks-jentene Laura Palmer eller Audrey Horne i klientellet da Søndag besøkte nattklubben, var de arkitektoniske løsningene og innredningen vel så spennende som ethvert mordmysterium.
David Lynch har selv, sammen med designer Raphael Navot og eieren Arnaud Frichvært, vært sterkt involvert i alle fasene av nattklubbens tilblivelse.
Til sammen tre år og rundt 20 millioner kroner har gått med til det megalomane prosjektet.
Kun for medlemmer - Jeg er 66 år gammel nå. Det sies at når menn er i femtiåra, så drømmer de om å bygge gigantiske tårn for å bevise sin virilitet. Jeg har lagd filmer og komponert musikk, ting som har hatt en begynnelse og en slutt. Nå hadde jeg lyst å lage noe i fast form, har Lynch sagt i et intervju med den franske avisa L'Express.
Klubben er åpen fra klokka seks til klokka seks - fram til midnatt bare for medlemmer.
Ved første øyekast er det ingenting spektakulært med Silencio.
Forgylte rom Med sitt anonyme inngangsparti, uten noe fiksfakseri, er det vanskelig å se at det har åpnet en klubb der før man geleides inn i varmen.
Men når man kommer seg ned den svarte trappa åpner det seg en nattklubb bestående av fem forgylte rom, hvor Lynch har tatt i bruk hele sin viltvandrende fantasi.
Multikunstneren har brukt de samme teknikkene som ble brukt på gullkuppelen på Napoleons grav og flammen i fakkelen til Frihetsgudinnen i New York, til å lage en gulltunnel på vei inn til baren.
Manipulasjon De ruglete og ujevne veggene er dekket med nedbrutt marmor.
Nattklubben består ikke bare av spesielle materialer.
Lynch leker seg også med lysillusjoner for å manipulere gjestenes virkelighetsoppfatning.
Reflekterende speillys Speillysene på toalettet er konstruert slik at lysstrålene reflekteres i øynene på den som speiler seg, slik at du bokstavelig talt får glimt i øyet.
Den Dagfinn Høybråten-fiendtlige røykeskogen midt i lokalet er omgitt av toveisspeil slik at det ser ut som at rommet er uendelig stort.
Alt er en illusjon, som de sier i Mulholland Drive.
Historiske omgivelser - Med en gang jeg så dette stedet med de rare rommene under bakken, og lærte historien rundt dem, ble jeg gira, sier Lynch.
- Det føltes som om jeg designet filminteriør, der stemningene som blir formidlet er veldig viktig. Jeg ville lage en nattklubb som støttet opp under den gode stemningen, fortsetter han.
Det er ikke vanskelig å se hvorfor stedet falt i smak hos en særing som David Lynch.
Adressen 142 rue de Montmartre må være en drøm for en regissør som ofte utforsker hvordan geografiske omgivelser påvirker menneskets følelser og oppførsel.
Udødelig Forfatteren Molière skal ha blitt gravlagt der, og i kjelleren ble avisa L'Aurora trykket, der Emile Zolas kjente avisartikkel «J'Accuse» - om Dreyfus-saken - ble publisert på førstesida.
I kafeen over veien ble sosialisten Jean Jaurès myrdet fordi han jobbet for å få stoppet første verdenskrig.
- Nå når Silencio eksisterer, så er jeg ikke lenger regissøren som kontrollerer skuespillernes handlinger, dokkemakeren som drar i strengene eller musikeren som styrer lyden. Følelsen av å ikke ha kontroll er både angstframkallende og gir meg ro. Og, paradoksalt nok, en slags maktfølelse. Når jeg ser hva vi har fått til, føler jeg meg nesten udødelig, sier Lynch.
