Du trodde rivieraen var stedet

Men det er dette som er Italias skjulte perle.

• Flere reisesaker på db.no/reise.

(Dagbladet Søndag): De fleste turister som besøker Liguria-regionen, velger seg strand og badeliv i en av kystbyene langs den italienske riviera.

De vet ikke hva de går glipp av.

Dolceacqua. Søtt vann. Bare navnet på den lille, italienske middelalderbyen like ved grensen til Frankrike gir umiddelbart den gode følelsen og assosiasjoner til La Dolce Vita, det gode liv.

Det er ikke vanskelig å leve godt i Dolceacqua, i hvert fall ikke som turist.

Byen, som ligger ca. sju kilometer innover i landet, har ikke mer enn 2000 innbyggere, men en rik historie som byr på alt fra keltisk kultur til et av de best bevarte slottene i Italia.

Fjell som puster havluft.

Det er slik ligurianerne beskriver beliggenheten til det vakre alpelandskapet som åpenbarer seg like innenfor kysten.

Fra kjente badebyer som Bordighera, San Remo og Ventimiglia snor frodige daler seg innover mot stadig høyere fjelltopper i provinsen Imperia.

TURISTFORENING PÅ ITALIENSK: Som i Norge finner du overnattingssteder langs rutenettet, noen av dem betjente som denne hytta ved Gouta. Alle foto: LISE BJELLAND og IVAR OFTEDAL
HØY STANDARD: Italienerne kan virkelig bygge med stein. De gamle turstiene i fjellene har sirlig oppbygde partier, og skal man krysse ei elv, gjør man det på et mesterverk av ei bru.
GUTTA PÅ BAR: Lite kan måle seg med å komme fram til en ny by, finne den lokale baren og slå seg ned sammen med tobeinte og firbeinte.
MULTO BUONO: De fleste italienske byer har sin markedsdag, da du kan prøve oster, skinker og grønnsaker.
I GAMLEBYEN: Alle de gamle middelalderbyene har sin centro storico. Her finnes oftest restauranter, gallerier, små butikker og overnattingssteder.
TODELT: Elva Nervia deler Dolceacqua i en gammel og ny bydel. Øverst i den gamle bydelen troner slottet Doria, bygd på 1200-tallet for å ha kontroll over området.
DEN BLÅ TIMEN: Doriaslottet på høyden er ett av de best bevarte slottene i Italia. Det ble lagt i ruiner av jordskjelv så seint som i 1887, og restaurering pågår kontinuerlig.
DELIKATESSER: Fantastisk å handle i italienske matbutikker.
SPOR I NATUREN: I bratte fjellsider og dype daler møter man stadig vekk på gamle byggverk, rester fra ei tid da veiene i fjellet var viktige ferdselsårer.

Tidlig om våren lyser dalsidene i gult når mimosaen står i blomst, samtidig som det ennå ligger godt med snø på toppene.

Et syn som ikke står tilbake for fruktblomstringen i Hardanger.

- Turmulighetene her i området er uendelige, forteller Gerda Reisch i turistinformasjonen i Dolceacqua.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stadig oftere kommer reisende innom og spør etter kart og hvordan de skal komme seg opp i fjellene. I dag er det heldigvis godt tilrettelagt for fjellvandrere, men Italia har vært på hælene i forhold til andre land når det gjelder dette.

Det skyldes nok at italienerne selv ikke har tradisjon for turgåing, mener hun.

Etter nattas regnskyll henger duften av timian og rosmarin tung i lufta på stien oppover åssidene.

Vi har lagt i vei fra Pigna, en av nabobyene til Dolceacqua, og etter hvert kommet oss inn på et gammelt eseltråkk. Skilt og malingsmerker à la Turistforeningen forteller oss at vi er på rett vei mot overnattingsstedet Gouta, som er målet for dagens tur.

Opp, opp, oppover går det, forbi olivenlunder, hellige symboler og gamle steinløer.

Plutselig dukker ruiner av en flott dekorert kirke opp - av alle steder her, høyt til fjells og langt fra bebyggelse.

UTSIKTSPOST: Mye viktig informasjon kan hentes fra utsiktsposten i vinduet. Å følge med i hva som skjer nede på piazzaen hører med til dagliglivet til alle italienere. Foto: LISE BJELLAND
UTSIKTSPOST: Mye viktig informasjon kan hentes fra utsiktsposten i vinduet. Å følge med i hva som skjer nede på piazzaen hører med til dagliglivet til alle italienere. Foto: LISE BJELLAND Vis mer

Det føles som å gå på historisk grunn, stiene er svært lette å følge, gjerne støttet opp med stein.

Innimellom vandrer vi forbi områder med jord som har vært rotet i, et tydelig tegn på villsvinenes tokt i løpet av natten. Med sin velutviklede luktesans er de eksperter på å snuse opp sopp, røtter og annet snadder.

Utsikten som åpenbarer seg etter hvert som høydemeterne passeres, er verdt både slitne bein og svette rygger. Små byer ligger strødd utover nesten hver en knaus, en rygg av snødekte fjell skimtes litt lenger innover i landet.

Over oss seiler to ørner i ring.

- Vi har en rik fauna her i Imperia. Rev, hare, villsvin og murmeldyr, for nevne noen. Ikke alle er like glade i villsvinene som lusker omkring i hager og på åkrene. De er nesten altetende og gjør derfor store skader på avlingene, forteller Reisch.

Det er kanskje grunnen til at de ofte havner på tallerkenen din. Villsvin og hare er mye benyttet som råvare i det lokale kjøkkenet.

I motsetning til mattradisjonene i Piemonte, regnes Liguria-kjøkkenet som ganske lett.

Korn og grønnsaker dominerer, sammen med pasta og sjømat. Klippfisk fra Norge er også populært, alle lokale restauranter har sin variant av stoccafisso.

Det myldrer av gode spisesteder i de små middelalderbyene. Fra de helt enkle, med god hjemmelaget mat til de mer raffinerte.

SPAGHETTI CON VONGOLE: Sjømat er populært i Imperia. En favoritt er pasta med skjell, kokt i hvitvin, olje og urter. Foto: LISE BJELLAND
SPAGHETTI CON VONGOLE: Sjømat er populært i Imperia. En favoritt er pasta med skjell, kokt i hvitvin, olje og urter. Foto: LISE BJELLAND Vis mer

På mange av vandrerutene kommer man forbi agriturismoer, som er gårder med egen restaurant. Ofte vel verdt et besøk. Et stopp på en av disse kan være et hyggelig avbrekk på turen, men gjør regning med at du triller ned bakken igjen.

Det er lett å finne turen som passer for deg i Imperia.

Du kan nå topper på høyder opp i 2500 meter over havet, men du kan også velge å gå i åssidene, blant olivenlunder.

Enkle overnattingssteder, noen av dem betjente som Turistforeningens hytter, gjør at du kan velge ruter som går over flere dager.

Et nettverk av gamle eseltråkk går fra by til by, fra dal til dal.

Fram til midten av 1800-tallet ble disse benyttet som ferdselsårer for frakting av salt fra kysten og til Piemonte. I dag er mange av dem merket og tegnet inn som turstier på kartet. Noen er også merket som ideelle for terrengsykling.

- Saltet ble kalt for Det hvite gull, og var en viktig inntektskilde for dette området.

Hver gang en salttransport passerte Dolceacqua, måtte den betale skatt, forteller Gerda Raisch.

Saltruten til Piemonte gjorde den gang Dolceacqua til en velstående by.

I dag er det turisme og produksjon av olivenolje og vin som gir inntekter.

Men jordsmonnet er skrint og jordlappene små. Mange innbyggere tar seg derfor arbeid i Monaco i tillegg.

Den lokale vinen Rossese di Dolceacqua er nok ikke å finne i Vinmonopolets sortiment, men bør absolutt prøves. De fleste ligurianere drikker den enkle bordvin-utgaven til tre euro flasken, men for en litt høyere pris får man utmerket vin.

Det sies at Napoleon var spesielt glad i Rossese-vinen.

Tyske Monica Dausch kom ved en tilfeldighet til området for over tjue år siden.

Hun forelsket seg i stedet, og driver i dag Dolceacquas fineste bed&breakfast, Talking Stones.

- Jeg falt umiddelbart for Dolceacqua. Her finner jeg alt det jeg liker best med Italia. En rik historie, spennende kultur og enkel og ærlig mat.

Samtidig er naturen så mangfoldig, fra strender og kystbyer, til elver, daler og høye fjell.

Norditalienerne er dessuten kjent for å være litt roligere av seg enn søritalienerne, det harmonerer godt med mitt opphav, ler hun.

PÅ HILS: Man er alltid velkommen i små byer. Si «buongiorno» til de lokale, og du får et smil og en vennlig hilsen tilbake.
PÅ HILS: Man er alltid velkommen i små byer. Si «buongiorno» til de lokale, og du får et smil og en vennlig hilsen tilbake. Vis mer