RETT FRA KULLET :  La kjøttet hvile litt på en fjøl, eller aller helst på en rist, i 5-10 minutter før du begynner å skjære i det. Foto: METTE RANDEM
RETT FRA KULLET : La kjøttet hvile litt på en fjøl, eller aller helst på en rist, i 5-10 minutter før du begynner å skjære i det. Foto: METTE RANDEMVis mer

Ekstrem grilling: Legg biffen rett på kullet

Sommeren Viestad bestemte seg for å grille alt, pensjonerte han først grillkullet. Nå er også grillristen borte.

Eikekubbene brenner. Først med høye flammer, så energisk, stille og varmt, slik bare eik kan brenne. Og til slutt er det et teppe med hvitglødende kull.

Det er en scene som må ha utspilt seg tusenvis av ganger tidligere her på gården, siden de første menneskene kom hit da isen trakk seg tilbake etter siste istid.

Livet på landet Livet på en gammel gård er en evig påminnelse om fortida.

Steingjerdene som snirkler seg oppover fjellsidene vitner om til dels meningsløst hardt arbeid.

De lave dørstokkene i huset om at folk enten var mindre, eller kronisk duknakket — nye gjester kommer gjerne inn på kjøkkenet med et høyt "AU!"

På sletta nedenfor huset ble det for noen år siden funnet et fem tusen år gammelt steinredskap, ikke akkurat en øks, mer som et knuseredskap, et visittkort fra forgjengerne på gården.

Rundt omkring i området er det rester av noen av de første bosetningene i landet, tagging på fjellvegger og svaberg, søppelhauger, stolpehull og rester av hus og båter, klare tegn på at det har bodd mennesker her i hundrevis av generasjoner.

Men hvordan hadde de det? Mens man i byen stadig blir minnet om de korte tendensene, om hva som er in og hva som er ut akkurat nå, er livet på landet et samboerskap med historien og forhistorien.

BLOMSTRETE SALAT : Det er fint - og velsmakende - å pynte med fioler. Alle fioler spiselige. Foto: METTE RANDEM
BLOMSTRETE SALAT : Det er fint - og velsmakende - å pynte med fioler. Alle fioler spiselige. Foto: METTE RANDEM Vis mer

Og noen ganger smelter det moderne og det virkelig arkaiske sammen.

Jeg har tent bål fordi det er det jeg gjør hver dag når jeg skal lage mat i sommer
.

Og akkurat i dag treffer jeg krysningspunktet mellom de virkelig lange historiske linjene i matlagingens historie og mattrendenes lynraske vingling.

Ikke bare har jeg pensjonert gassgrillen, fjernet tennveske, droppet grillkull og -briketter til fordel for ved.

Jeg har nå også fjernet det eneste som nå skiller grillen fra et bål: grillristen.

Skitten grilling Den siste trenden innen grilling, sammenfaller med den aller første — nemlig å grille rett på kullene.

Teknikken kalles "skitten grilling" eller "hulemanngrilling", og er en slags blanding av ekstrem minimalisme og maksimalisme.

Minimalt med utstyr, maksimalt med varme.

Bålet er ikke bare glødende, ikke bare intens. Det er mer enn det.

SAFTIG: En perfekt grillet biff, med kraftig, smakfull skrope og saftig, fortsatt temmelig rød kjerne. Foto: METTE RANDEM
SAFTIG: En perfekt grillet biff, med kraftig, smakfull skrope og saftig, fortsatt temmelig rød kjerne. Foto: METTE RANDEM Vis mer

Med stedets fabelaktige eikeved, er det så varmt som det går an å bli uten at man bygger en smie.

Bare en entrecôte Jeg slipper entrecôten ned på glørne. Det gjør litt vondt å se den ligge der og brenne.

Dette strider jo i mot alt man har lært om moderasjon og kontroll.

Det freser. Det kommer flammer. Jeg blir nervøs, så jeg forsøker å løfte opp kjøttet litt for tidlig, etter et minutt eller så, og da følger det med et helt teppe av glør som sitter fast i kjøttet.

Men så roer jeg meg. Det er jo bare en entrecôte, og ingen katastrofe dersom den går tapt i eksperimenteringen rundt en potensielt deilig ny rett.

To minutter seinere snur jeg biffen, og da går det fint. Litt aske, det er alt.

Og tre minutter seinere er biffen klar. Jeg gir biffen et dask, så asken faller av, krydrer med salt og pepper og nyter resultatet: En perfekt grillet biff, perfekt for alle som vedsetter en biff med kraftig, smakfull skorpe og saftig, fortsatt temmelig rød kjerne.

Det er harry å si at mat er sexy. Men det gjør ikke noe om det er harry, for sånn er det.

Det er jo også harry med voksne menn som leker med ilden. Selv om det er noe vi har gjort siden vi oppdaget den for mange tusen generasjoner siden.

Men selv om historien spøker i bakgrunnen - man kan omfavne det enkle og upraktiske livet, og det meste minner om gamle dager - så er det ikke til å unnslå at nesten ingenting med vårt liv som er likt hvordan det var for hundre, langt mindre for to eller fem tusen år siden.

For selv om teknikken var temmelig lik den våre steinalderforfedre kunne ha brukt, så er jo kjøttet et annet.

Dyrene er annerledes, teknikkene for mørning en annen.

Man hadde ikke pepper, og ganske sikkert brukte man ikke salt som krydder, slik vi gjør.

Steinalderkost En av de få tingene som trolig smaker helt likt i dag, er østers. Ikke de østersene man kjøper i butikken - som er stillehavsøsters - men flatøstersene som finnes i bukta utenfor båthuset.

I restene av tidligere bosetninger langs kysten er østersskjell noe av det man finner mest av. Kjøkkenmøddinger kalles det, og de kan være flere meter tjukke.

Østers, er de fleste arkeologer enige om, ble spist i store mengder av steinaldermenneskene.

Jeg vasser i det iskalde vannet rett utenfor båthuset, og etter tre kalde minutter kommer jeg opp med to nokså kjølige bein og et halvt dusin østers.

Jeg har en østerskniv liggende i sjøboden, men selv med den er åpningen av de trassige skjellene en risikosport.

Hvordan gjorde man det i riktig, riktig gamle dager?

Hvis man skulle prøve å åpne skjellene med steinredskap, så ville det vel gå. Men resultatet ville knapt være spiselig, som å spise østerstartar med grus.

Jeg kutter meg på en av de spisse østersskjellene før den selvinnlysende, fortsatt glødende løsningen melder seg: Å legge skjellene på ilden.