Endelig kan Lina høre Monsine mjaue

Fikk hørselen tilbake med operasjon.

(Allers.no): Lina Therese Finstad Haugård (39) bor på Gardvik i Nord-Odal kommune sammen med mannen sin og pusen Monsine. Hun tar imot oss i sitt koselige kjøkken med en stabel nystekte vafler og et stort smil.

Hjernehinnebetennelse som barn gjorde at hørselen ble kraftig redusert. Etter en cochlea-operasjon hører hun igjen alt fra fuglesang og bildur til kattens mjauing!

- Bare det å kunne snakke med deg i telefonen er stort for meg. Tidligere måtte all kommunikasjon foregå via sms eller e-post, og det var så tungvint, sier hun.

Døden nær Høsten 1975, da Lina Therese var halvannet år gammel, fikk hun hjernehinnebetennelse og lå på sykehus i nesten tre måneder.

NYTT LYTTENDE LIV: Lina Therese er overlykkelig over at hørselen igjen er på plass. Før hun fikk implantater i ørene, kunne hun ikke høre katten sin. Foto: MARIANNE OTTERDAHL-JENSEN
NYTT LYTTENDE LIV: Lina Therese er overlykkelig over at hørselen igjen er på plass. Før hun fikk implantater i ørene, kunne hun ikke høre katten sin. Foto: MARIANNE OTTERDAHL-JENSEN Vis mer

- Jeg var døden nær. I et par døgn var det svært kritisk, og det var en grusom periode for for­eldrene mine. Mamma får fremdeles tårer i øynene når vi snakker om det, forteller Lina Therese.

Omsider slapp hjernehinne­betennelsen taket, og hun fikk reise hjem til familien igjen. Hun måtte trene seg opp igjen til å sitte, krabbe og gå, men balansen ble aldri helt bra igjen.

Ville ikke bruke høreapparat Først da Lina Therese var i fireårsalderen, ble det konstatert at hun hadde fått nedsatt hørsel.

- Jeg var fem år da jeg fikk mitt første høreapparat. Men det var jeg overhodet ikke interessert i å bruke, forteller hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SLIK SER DET UT: Apparatet som festes bak øret og er koblet til implantatet inne i øret, skjuler Lina bak håret. Foto: MARIANNE OTTERDAHL-JENSEN
SLIK SER DET UT: Apparatet som festes bak øret og er koblet til implantatet inne i øret, skjuler Lina bak håret. Foto: MARIANNE OTTERDAHL-JENSEN Vis mer

Lina Therese fullførte hele førsteklasse uten å bruke høreapparatet.

- Jeg var ikke selv bevisst på hvor dårlig hørselen min var, jeg var jo vant til det. Man lærer seg raskt en del knep ved å bruke de andre sansene man har, for å kompensere for manglende ­hørsel, forteller hun.

I fjerdeklasse kom det på plass teleslynge i klasserommet, men selv da hadde Lina Therese ingen sjanse til å få med seg like mye som de andre elevene.

- Derfor kompenserte jeg på fritida ved å gjøre mye lekser. Selv om jeg har klart meg greit i livet, vet jeg at det kunne vært mye lettere hvis jeg bare hadde oppfattet mer av det som ble sagt, sier hun.

Fikk skyldfølelse En dag i 1996, mens Lina Therese studerte ved Høgskolen i Bø i Telemark, satte hun seg på bussen for å besøke en venninne i Oslo.

- Plutselig ble det helt stille på det venstre øret. Jeg trodde først at det var noe galt med høreapparatet og forsøkte å skifte batteri, men ingenting hjalp. Jeg dro til Hørselsentralen for å sjekke høreapparatet, og der kunne de fortelle at det ikke var noe feil.

- Jeg fikk beskjed om at hvis hørselen ikke kom tilbake innen ett år, ville jeg mest sannsynlig forbli døv på det venstre øret, forteller hun.

Lina Therese fikk skyldfølelse, og fryktet at hun hadde over­belastet hørselen ved å gå på ­diskotek med høy musikk.

- Jeg ble livredd for at det samme skulle skje med det andre øret også. Med hørsel på bare ett øre mister man stereolyden, og det blir veldig vanskelig å skille ut bakgrunnslyd, sier hun.

Med den begrensede hørselen fulgte også en rekke belastningsskader.

- Jeg hadde hatt stiv nakke og skuldre siden jeg var 17 år gammel, men etter at jeg mistet hørselen på det venstre øret, ble plagene mye verre. Jeg hadde stort behov for hvile og søvn og måtte hele tida vurdere hva jeg hadde energi til å være med på og ikke, sier hun.

Ble helt knust Etter hvert ble hørselen på det høyre øret også dårligere. I 2007 dro hun til Hørselsentralen for å sjekke hørselen. Der kunne de bekrefte at hun bare hørte bassen på «godøret».

- Jeg ble helt knust da jeg fikk vite det, og bare gråt og gråt. Det føltes som om enda en del av meg var blitt borte.

- Her i bygda, der jeg bor, finnes det ikke noe miljø for yngre hørselshemmede, og jeg følte meg veldig alene. Ville jeg kunne fortsette i arbeidslivet? Ville jeg bli uføretrygdet? Kunne jeg omskoleres til en jobb jeg kunne mestre til tross for mitt store hørselstap?

KAN RINGE: Nå kan Lina Therese snakke i telefonen. Det betyr enormt mye, særlig når man bor på bygda. Foto: MARIANNE OTTERDAHL-JENSEN
KAN RINGE: Nå kan Lina Therese snakke i telefonen. Det betyr enormt mye, særlig når man bor på bygda. Foto: MARIANNE OTTERDAHL-JENSEN Vis mer

Lina Therese hadde nå så dårlig hørsel at hun kunne være en ­kandidat til å få cochleaimplantat (CI). Hun ble satt på venteliste for utredning, og etter nesten tre år fikk hun innkalling til Rikshospitalet for en utredning med tanke på operasjon. Heldigvis ble det gitt grønt lys.

Det venstre øret til Lina Therese ble operert i 2009, og det høyre i 2010.

Nye lyder - Jeg husker at mannen min og jeg satt utenfor Gaustad pasient­hotell da jeg plutselig hørte en klikkelyd. Det viste seg å være noen som satt to-tre bord bortenfor og prøvde å få fyr på en ­lighter, forteller hun.

Siden har hun hatt mange opplevelser der hun er blitt overrasket over lyder hun aldri hadde hørt før.

- Det å høre fuglene kvitre i krattet eller en bra låt på radioen blir jeg fremdeles glad av. Jeg har tenkt mye på hvor jeg ville vært i dag uten operasjonene, og er så takknemlig for at jeg fikk gjennomført dem, sier hun.

Det tok lang tid å hente seg inn igjen etterpå.

- Jeg var delvis sykmeldt en lang stund fordi jeg var totalt utslitt etter å ha gått rundt på tå hev i så mange år. Jeg har økt arbeidsmengden gradvis, og i dag jobber jeg 70 prosent i bedriftshelsetjenesten på Dal i Eidsvoll, sier hun, men understreker sam­tidig at hun aldri vil få «normal» hørsel.

KLAR FOR LØPETUR: Nå kan Lina Therese velge om hun vil nyte fuglekvitter eller ha musikk på øret når hun er ute og løper. Foto: MARIANNE OTTERDAHL-JENSEN
KLAR FOR LØPETUR: Nå kan Lina Therese velge om hun vil nyte fuglekvitter eller ha musikk på øret når hun er ute og løper. Foto: MARIANNE OTTERDAHL-JENSEN Vis mer

- Det vil alltid være en mekanisk lyd jeg hører. Jeg klarer ikke på samme måte som normalt­hørende å sile ut lyder. Men jeg har definitivt fått et nytt liv med implantatene!

Kan hjelpe mange En cochlea-operasjon kan endre livet til mange hørselshemmede. ­Hørselshemmedes Landsforbund kjemper for at flere skal få implantater.

- Lina Thereses historie ligner på mange andre CI-operertes historier vi hører. De forteller at de igjen kan høre barna, lyder i naturen, musikk - lyder de har hatt nært og kjært, sier generalsekretær Anders Hegre i Hørselshemmedes Landsforbund (HLF).

- CI består av en utvendig taleprosessor som sender lyd til en elektrode i sneglehuset. Den elektriske stimuleringen gir ­signal i hørselsnerven, som ledes videre til hjernen, der signalene oppleves som lyd, forteller han.

Det utføres om lag 150 ­CI-operasjoner årlig her i landet.

- Etter operasjonen kreves mye trening for å kjenne igjen lyder man kjente før man ble døv. Treningsmengden kan sammenlignes med treningen til en toppidrettsutøver.

Og her er ikke belønningen medaljer og heder og ære, men noe enda mer verdifullt: Å få igjen den sosiale kontakten med dem rundt seg - familie, venner og arbeidskolleger, sier Hegre.

VERIFULLT: - Å få igjen den sosiale kontakten med dem rundt seg, er svært verdifullt, sier general­sekretær Anders Hegre i Hørsels­hemmedes Lands­forbund (HLF). Foto: HLF
VERIFULLT: - Å få igjen den sosiale kontakten med dem rundt seg, er svært verdifullt, sier general­sekretær Anders Hegre i Hørsels­hemmedes Lands­forbund (HLF). Foto: HLF Vis mer

Cochlea-operasjon foretas på små barn som fødes døve, om lag 40 i året, og på voksne som har mistet det meste eller all hørsel etter at de lærte seg talespråket. 

LES OGSÅ: Vidunderplanten Arnica

LES OGSÅ: Sara ble påkjørt av fyllekjører: - Det er et under at jeg lever