Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Tema

Mer
Min side Logg ut

Et av de mest avsidesliggende reisemålene som finnes, og får du motorstopp kan du være ferdig

50 grader om dagen, minus om natta og bakken er etsende.

• Flere reisesaker på db.no/reise.

(Dagbladet): - Jeg regner med at dere ikke har kommet hit for å se dyr, sier Dabe Sebitola når han møter oss på den lille flystripa midt ute i Kalahari.

På de seks kilometerne fram til campen ser vi en flokk elefanter, vi ser gnu og sebra, og en sjelden brun hyene.

Slående vakkert, og uventet i det brunbrente ørkenlandskapet.

- Dere har vært heldige, for det er ikke ofte man ser så mye dyr nå i tørketida. Og det er uansett ikke det som er poenget, sier Dabe.

- Hva er poenget da? spør vi.

FRA TØRT TIL LIVLIG: Magadigadi er en saltørken på størrelse med Sveits. I tørketida er det tørt og livløst, i regntida er saltpannene fulle av flamingoer. Foto. DAVID HARPER
NATURNÆRT: Jack's Camp har utviklet seg til å bli en av Botswanas mest eksklusive anlegg, men de har beholdt nærheten til naturen. Foto. DAVID HARPER
ÅPENT: Selv svømmebassenget i campen er plassert i et telt. Foto. DAVID HARPER
TRE MED HISTORIE: Chapman's baobab er over 1000 år gammelt, og har en en omkrets på 25 meter. I gamledager ble hulrommet i treet brukt som postkontor for reisende. Foto. DAVID HARPER
JEGER: En ørn i toppen av et tre speider etter bytte. Foto: DAVID HARPER
VANDRER I ØRKENEN: Noen sebraer holder seg i ørkenen gjennom tørketida. I regntida kommer flere titusener sebraer og gnuer - den nest største dyremigrasjonen i Afrika. Foto. DAVID HARPER
VANDRER I ØRKENEN: Noen sebraer holder seg i ørkenen gjennom tørketida. I regntida kommer flere titusener sebraer og gnuer - den nest største dyremigrasjonen i Afrika. Foto. DAVID HARPER
SOSIALE DYR: Flere surikatfamilier holder til like ved campen. Foto. DAVID HARPER
GIN TONIC I SOLNEDGANGEN: Her går det fra brennende hete til stjernelys peiskos på få minutter. Foto. DAVID HARPER

- Ingenting! Folk kommer for å oppleve det store intet. Vent til i morgen, så får du se.

Avsides Jack's Camp ligger en time med småfly fra nærmeste flyplass, i Maun ved utløpet til Okavango-deltaet, og er en av Botswanas mest særegne camper.

Det er også en av de mest avsidesliggende feriedestinasjonene som finnes, flere titalls mil fra nærmeste by, midt ute i ørkenen.

Mens de fleste turistene kommer til Botswana for å oppleve det fruktbare Okavango-deltaet, eller verdens største konsentrasjon av elefanter i Chobe, er Jack's Camp noe helt annet.

Campen ble grunnlagt av eventyreren og storviltjegeren Jack Bousfield. Etter å ha reist rundt i hele sørlige Afrika i flere år mente han at han endelig hadde funnet det perfekte stedet: Isolert, vilt og vakkert.

Han la ned geværet, tok et oppgjør med jakt, og satset i stedet på gjester som var interesserte i å oppleve noe som har blitt stadig sjeldnere - uberørt villmark.

Øde luksus I begynnelsen ble Jack ertet med at bare idioter ville finne legge ferien til en ørken. «Jeg er en sånn idiot, og det er sikkert andre som meg», var svaret hans.

Fra å være en røff campingplass ute i bushen, forvandlet campen seg gradvis, til det i dag er en av Botswanas mest luksuriøse anlegg. Men fortsatt har stedet beholdt sin viktigste kvalitet: Nærheten til naturen.

FRA TØRT TIL LIVLIG: Magadigadi er en saltørken på størrelse med Sveits. I tørketida er det tørt og livløst, i regntida er saltpannene fulle av flamingoer. Foto. DAVID HARPER
FRA TØRT TIL LIVLIG: Magadigadi er en saltørken på størrelse med Sveits. I tørketida er det tørt og livløst, i regntida er saltpannene fulle av flamingoer. Foto. DAVID HARPER Vis mer

Rommene er ikke rom, men telt, og selv om du har all mulig klassisk «Mitt Afrika-komfort» med himmelseng, varmtvann og nypolerte messingvasker, er den viktigste kvaliteten at det føles som om du er ute i bushen, også når du er inne.

Campen har bare ti rom, plassert så langt som mulig fra hverandre på en naturlig forhøyning - en slags øy - ute i den ellers flate ørkenen.

Spisesalen har ikke vegger, og får stadig vekk besøk av jordekorn og andre dyr, og du kan se sebraer og løver som drikker fra vannhullet mens du selv tar en dukkert i svømmebassenget - også det plassert i et telt.

Hobbypilot Jack var en ivrig, om enn noe uvøren hobbypilot. Sjuende gang han styrtet, omkom han, og campen drives i dag av hans sønn Ralph og grandnevø John, som driver tre anlegg ute i ørkenen - hvor originalen Jack's er det mest eksklusive.

- Jack var ganske gæren, forteller Super Sande, som har jobbet på campen i over 25 år, når vi sitter og drikke gin tonic rundt bålet og mørket senker seg over landskapet.

- Han så på naturen, og opplevde noe annet enn folk flest på den tiden. De var opptatt av å drepe dyrene og henge dem på veggen, han var en tidlig naturverner. Han fant en ro her, og et eventyr i ørkenen der andre bare så sand og tørke. Og han fikk rett. Nå begynner hele landet å herme etter oss.

I 2014 ble det totalforbud mot troféjakt i Botswana, og landet har begynt å profilere seg som en eksklusiv økodestinasjon der turistindustrien skal opptre respektfullt overfor naturen.

ÅPENT: Selv svømmebassenget i campen er plassert i et telt. Foto. DAVID HARPER
ÅPENT: Selv svømmebassenget i campen er plassert i et telt. Foto. DAVID HARPER Vis mer

Natten er full av lyder, av hyener og løver, kvister som knekker, fugler og dyr. Bare en teltduk skiller oss. Neste morgen er det løvespor like ved campen. Dermed blir plutselig forbudet mot å gå alene etter solnedgang mer forståelig.

Episk og storslått Neste morgen utforsker vi nærområdet sammen med Dabe. Det som på avstand bare ser ut som støv og gulbrent gras, viser seg å være overraskende variert.

På samme måte som når du går på vidda i Norge er det noe episk og storslått over landskapet. Og når du går til fots eller kjører i en åpen bil, ser du de små og store endringene, en annen vegetasjon og små nyanser i landskapet.

I et skogholt bor en familie med gribber. På en slette kan man drikke te mens en familie surikater danser rundt.

Midt på dagen er det for varmt til å gjøre noe annet enn å lese og se utover steppene, så det er siesta fram til klokka 16.

På ettermiddagen bærer det ut igjen. Vi må kle oss opp med skjerf som dekker ansikt og hår, så vi ender opp med å se ut som Lawrence av Arabia.

- Vi skal ut til det store intet, forteller Dabe.

- Magadigadi.

Nådeløs ørken Magadigadi er på størrelse med Sveits, et endeløst, flatt landskap. Etter hvert som vi kommer lenger og lenger ut, mister vi trærne og palmene ved campen av syne. Og det er ingenting annet enn hvit, nådeløs, vakker ørken.

Det er dette folk kommer for. Et sted hvor det ikke er internett, eller strøm, eller mobildekning. Ikke hus, mennesker, dyr. Bare påminnelsen om hvor små vi er.

Vi kjører enda lenger innover, før Dabe plutselig stanser. Han har sett noe innimellom all den hvitgrå saltskorpa.

- Vi er ikke de første menneskene her, sier han og holder opp en flintgjenstand.

- Et redskap fra buskmennene, de eneste som har klart å leve med og av dette landskapet.

Kanskje er det 25 000 år gammelt? Kanskje bare noen hundre? Vi lar det ligge. Kanskje er det hundrevis av år til neste gang det blir funnet?

På fire hjul Opprinnelig var dette området fruktbart, en enorm innsjø omringet av subtropisk jungel og savanne. Innsjøen tørket gradvis inn, og etterlot seg en av verdens største saltpanner.

NÅDELØS ØRKEN: Dabe Semitola viser fram en av dem som ikke overlevde: En gnu. Foto. DAVID HARPER
NÅDELØS ØRKEN: Dabe Semitola viser fram en av dem som ikke overlevde: En gnu. Foto. DAVID HARPER Vis mer

Hvert år oversvømmes de av vann fra Okavangodeltaet, men vannet fordamper og etterlater seg en tørr, skjellaktig hinne, en blanding av leire og en stadig større konsentrasjon av næringssalter.

- Det er som bakepulver. Ingenting kan leve her i tørketida, forklarer Dabe.

- Hvis vi hadde fått motorstopp her, ville vi ikke klart oss lenge. På dagen kan det bli oppimot 50 grader, på natta kan temperaturen synke under null.

Heldigvis har vi hver vår ATV - firehjuls motorsykkel - og radioforbindelse til campen.

Postkontor i bushen Det som står i den skarpeste kontrasten til denne ødemarken, er Chapmans baobab, rundt kilometer unna campen. Dette enorme treet ble brukt som et landemerke, et naviasjonspunkt i det flate landskapet, og Dabe viser oss hulrommet midt i det store treet.

Det er nok plass til at flere mennesker kan være der inne på samme tid, hvis man ikke har noe mot å dele med maur og flaggermus.

Chapmans baobab er det tredje største i Afrika med en diameter på mer en 25 meter. På barken er det merker fra besøkende flere hundre år tilbake, blant annet buemerket til David Livingstone som passerte her i 1842.

Selv om treet trolig ifølge enkelte forskere er over tusen år gammelt, har det ikke ennå klart å reprodusere seg. Det nærmeste andre baobabtreet er mange kilometer unna.

- Treet ble brukt som postkontor, et sted hvor man kunne legge igjen beskjeder. «Til den neste som skal syd til Johannesburg, Bring denne til Fru Elsa Smith», og liknende. Og før det var det en slags barnehage, et sted hvor buskmennene oppbevarte barna sine mens de var på jakt. Livet her handler mye om flaks. Du må ha flaks for å overleve.

VANDRER I ØRKENEN: Noen sebraer holder seg i ørkenen gjennom tørketida. I regntida kommer flere titusener sebraer og gnuer -  den nest største dyremigrasjonen i Afrika. Foto. DAVID HARPER
VANDRER I ØRKENEN: Noen sebraer holder seg i ørkenen gjennom tørketida. I regntida kommer flere titusener sebraer og gnuer - den nest største dyremigrasjonen i Afrika. Foto. DAVID HARPER Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media