SYMBOLIKKEN ER DET VIKTIGSTE: Den som mottar en julegave, ønsker å føle seg sett. Det er derfor det å kjøpe julegaver til de aller nærmeste er så vanskelig. Foto: Mette Møller / Dagbladet
SYMBOLIKKEN ER DET VIKTIGSTE: Den som mottar en julegave, ønsker å føle seg sett. Det er derfor det å kjøpe julegaver til de aller nærmeste er så vanskelig. Foto: Mette Møller / DagbladetVis mer

Gavevalgets kval

Julegavehandelen er økonomisk irrasjonell og emosjonelt risikabel. Likevel fortsetter vi.

Så er vi der igjen. Juleforsinkede mødre og fedre halser fra butikk til butikk i snødrivet med villskap i blikket og fire poser i hver hånd. Handelsstanden gnir seg i hendene og økonomiene klør seg i hodet. Økonomiprofessor Joel Waldfogel er blant dem som har påpekt at julehandelen genererer mange dårlige investeringer og mye dødvekt. Verdier går tapt. Store summer brukes på gjenstander som mottageren ikke setter spesielt stor pris på, som henvises til en ørkesløs tilværelse i boden. Jevnt over er vi flinkere til å kjøpe til oss selv enn hva andre er. Så hvorfor fortsetter vi å kaste bort penger?

Det er det mange grunner til. Felles for dem er at de er sentimentale snarere enn økonomiske. Én grunn er vedlikehold. Ullsokkene fra fetteren din er ikke et ømt vitnesbyrd om at han skuer inn i ditt innerste, det er en del av den regelmessige og nødvendige oljingen av det relasjonelle maskineriet. Dessuten trenger alle ullsokker.

En annen er riter og sedvane, videreføring av tradisjoner i familien og samfunnet. En tredje er emosjonell og symbolsk. Gaver mellom mennesker som er, eller skal være, hverandres nærmeste, er skjøre og skumle saker.

Adferdsøkonomen Dan Ariely har skrevet om hvordan de gavene som settes høyest er de som viser at giveren har forsøkt, og klart, noe av det som er vanskeligst for et menneske å gjøre, nemlig å sette seg inn i en annen mentalitet; ikke dovent valgt noe fra ønskelisten, men funnet boken, vasen, smykket, vedkommende ikke visste de ville ha. Dette må ikke forveksles med hva Ariely kaller den paternalistiske julegaven, som er det giveren mener du burde ønske deg, uten tanke for hva du faktisk liker eller ønsker. Slike gaver er kanskje særlig synlige på landets konfirmasjonsgavebord, med sine håpefulle utgaver av Snorres samlede kongesagaer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen frontkollisjoner mellom forventning og virkelighet er det nødt til å bli. En av de mest alminnelige hvite løgnene mennesker imellom er «Det var jo akkurat det jeg ønsket meg!» («så spennende!» er antagelig en god nummer to). Julehykling er ofte en nødvendig ingrediens i julehyggen. For hva skjer når den ene ektefellen gir noe personlig og får hvitevarer tilbake? Hva når diamantøredobber utveksles med to dvd'er? Plutselig utkrystalliseres skjevheter og misforståelser som man ikke engang visste var der. Sårheten som kan oppstå har ingenting med tingene i seg selv å gjøre, men symbolikken. Nedturen handler om at nærheten ikke har vært så sterk, kommunikasjonen ikke så god, som man har håpet. Er dette den du tror jeg er? Skuffelser svelges ned i husfredens navn. Det er en viss sannsynlighet for at de blusser opp igjen senere.

En trøst til frustrerte og forsinkede gavekjøpere med barneforventninger og kjærestehåp hengende som en tordensky over hodet: Selv om du ikke lykkes, har det en verdi å ha forsøkt og feilet. Markedsføringsprofessor ved Wharton Business School Barbara Mellers skriver om hvordan gaver som ikke er innertiere, men som giveren har brukt tid og krefter på å spore opp, blir satt høyere enn mer generelle gaver. Hvor overraskende gaven er, og hvilken innsats som er lagt ned i å få tak i den, er styrende for hvor varm om hjertet den begustigede blir. Det man ønsker seg til jul, er, i tillegg til fred på jorden, nettopp spranget. At giveren har tenkt, lyttet og forstått, eller prøvd å gjøre det. Det mottageren av en gave helst vil, er å bli sett.

Så til deg som pruster nedover handlegaten: Det viktigste er ikke å rekke fem butikker, men den riktige, eller nesten riktige, ene. Om det er en kilde til større eller mindre kvaler, må den enkelte avgjøre.