I beste fall kan Magnus (6) bli tenåring

Hver eneste klem kan være den siste.

DE GODE, SMÅ ØYEBLIKKENE: - Vi prøver å leve som om framtida ikke betyr noe, sier Anne. Foto: Kjersti Gjems Vangberg
DE GODE, SMÅ ØYEBLIKKENE: - Vi prøver å leve som om framtida ikke betyr noe, sier Anne. Foto: Kjersti Gjems Vangberg Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Magnus (6) sitter i rullestolen. Han lener seg framover og smiler når han får øye på mamma Anne Hansen (28). Klokka er 16.30, og det er tid for henting ved Madlamark skole i Stavanger.

Vi er i rommet spesialklassen disponerer. Magnus slår på en tromme, akkompagnert av tonene fra barnesangen «Tomba tomba».

- Musikk er viktig for barna. Til og med de svakeste reagerer på musikk, sier miljøarbeider Trine Usken.

- Ja, han kommer hjem og synger «Rompa mi», sier Anne og ler.

Frisk som spedbarn Magnus utviklet seg normalt de første månedene. Bortsett fra at han skrek mye og var veldig knyttet til mor, merket ikke foreldrene noe spesielt.

Da han var åtte måneder, la Anne merke til at han ikke begynte å krabbe, slik jevnaldrende gjorde.

Som ettåring begynte han å åle seg framover med én arm, resten av kroppen ble hengende etter. Da Magnus nærmet seg to år og fremdeles ikke kunne gå, søkte de hjelp.

Fysioterapeuten på helsestasjonen registrerte 30 fall på en halvtime samt små muskelsammentrekninger i armen, og henviste familien til sykehus.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer