Må kjøre sikksakk forlengs og baklengs 100 meter ned, for å få toget forbi «Djevelens nese»

Gjennom denne imponerende «Z»-en kan ikke toget snu.

• Flere reisesaker på db.no/reise.

ECUADOR (Figaro/Bull Press): Som et utropstegn stiger den hvite dampen fra fløyta på lokomotivet. Signalet om avreise lyder så skingrende at det holder på å sprenge trommehinna.

Maskinisten dytter på spakene, løsner på bremsene og fyrer opp maskinen.

Når pipa begynner å spy ut grå røyk, setter de lange koblestengene hjula i gang og toget settes i bevegelse.

Toget med de fargerike, røde vognene beveger seg langsomt gjennom gatene i Riobamba.

Nasjonal stolthet På fortauet langs Unidad Nacional-avenyen vinker forbipasserende. Med store smil hilser de passasjerene og tar bilder med mobiltelefonene sine.

NED EN 100 METER HØY KLIPPE I SIKKSAKK: Le Nariz del Diablo (Djevelens nese) er det mest spektakulære strekningen på togturen. Her må toget kjøre forlengs og baklengs i et uthogd sikksakk-spor for å komme til bunnen av kløfta. Foto: GEORGE MÉRILLON
GAMMEL RUTE: Det var president Eloy Alfaro som startet arbeidet med å bygge jernbanelinja mellom hovedstaden Quito og havnebyen Guayaquil. Entusiastisk åpnet han jernbanelinjen 25. juni 1908. Foto: GEORGE MÉRILLON
AVGANG FRA RIOBAMBA: Toget kommer til hovedgata, og passerer en overgang uten bom. Foto: GEORGE MÉRILLON
MIRAKELTOG: - Å se igjen dampen fra lokomotivene som kjørte gjennom Quioto, var et mirakel, sier lokføreren Nelson Porras. Foto: GEORGE MÉRILLON
GÅR PÅ DIESEL, IKKE KULL: Lokfører Nelson Porras foran fyrkjelen i lokomotivet sitt. Han hadde aldri trodd at han skulle få kjøre tog i Ecuador igjen. Foto: GEORGE MÉRILLON
BOMVAKT: Nestoren blant lokomotivene passerer en traffikert vei. I mangel på bommer stopper motorsyklistene bilene. Foto: GEORGE MÉRILLON
COWBOYS: En cowboy til hest hilser toget i det det passerer Guayaquil. Foto: GEORGE MÉRILLON
PASSER PÅ: I hver sving gir jernbanearbeiderne tegn til konduktøren. Foto: GEORGE MÉRILLON
NUMMERERT: Hvert lokomotiv har fått et nummer plassert på nesa. Det angir i hvilket år lokomotivet ble satt inn trafikken. Dette toget ble opprinnelig bygget i Philadelphia og begynte sin karriere i Ecuador i 1917. Foto: GEORGE MÉRILLON
INDIANERE: I Guamote samler lokale indianere seg ved jernbanesporet etter markedsdagen før de legger veien hjem med sine innkjøpte dyr. Foto: GEORGE MÉRILLON
TILBAKE PÅ SPORET: I 1997 og 1998 ble Ecuador rammet av El Nino. Kraftig nedbør ble avløst av perioder med tørke som brøt ned de vulkanske skråningene i Cordillère. Jordras og vannmasser ødela jernbanesporene. I 2013 gjenåpnet jernbanestrekningen. Foto: GEORGE MÉRILLON
TILBAKE PÅ SPORET: I 1997 og 1998 ble Ecuador rammet av El Nino. Kraftig nedbør ble avløst av perioder med tørke som brøt ned de vulkanske skråningene i Cordillère. Jordras og vannmasser ødela jernbanesporene. I 2013 gjenåpnet jernbanestrekningen. Foto: GEORGE MÉRILLON
HYPPIG VEDLIKEHOLD: På stasjonene er det en hel gjeng mekanikere i arbeidet med «jernhestene». Noen sjekker nivået på oljen, andre måler trykket i dampkjelen og noen sjekker bremsene. Foto: GEORGE MÉRILLON
FOR DE RIKE: Reisen mellom Quito og Duran (nabobyen til Guayaquil) varer i fire dager med tre netter på hotell, og koster rundt 7500 kroner. For den prisen blir selvfølgelig passasjerene behandlet som adelige. Foto: GEORGE MÉRILLON

I den store byen i hjertet av Andesfjellene, med to majestetiske, snødekte vulkaner hengende over seg - Cerro Alta, 5319 moh. og Chimborazo, 6268 moh. - er besøket av Tren Crucero (cruisetoget) på samme tid en begivenhet og et øyeblikk av nasjonal stolthet fordi den ecuadorianske jernbanen har våknet fra femten års dvale.

I 1997 og 1998 ble Ecuador rammet av El Nino. Kraftig nedbør ble avløst av perioder med tørke som brøt ned de vulkanske skråningene i Cordillère. Jordras og vannmasser ødela jernbanesporene.

Åpnet 1908 Det var president Eloy Alfaro som startet arbeidet med å bygge jernbanelinja mellom hovedstaden Quito 3000 m.o.h., og den store stillehavshavna Guayaquil.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Entusiastisk åpnet han jernbanelinjen 25. juni 1908. Med samme entusiasme ønsket ecuadorianerne den velkommen tilbake høsten 2013.

Arkitekten bak er den nåværende presidenten, Rafael Correa. Han har løftet gjenåpningen av jernbanen til å bli «et vindu til det moderne Ecuador».

Rehabiliteringen av den første strekningen i desember 2012 ble feiret med pomp og prakt.

NED EN 100 METER HØY KLIPPE I SIKKSAKK: Le Nariz del Diablo - Djevelens nese - er det mest spektakulære strekningen på togturen. Her må toget kjøre forlengs og baklengs i et uthogd sikksakk-spor for å komme til bunnen av kløfta. Foto: GEORGE MÉRILLON
NED EN 100 METER HØY KLIPPE I SIKKSAKK: Le Nariz del Diablo - Djevelens nese - er det mest spektakulære strekningen på togturen. Her må toget kjøre forlengs og baklengs i et uthogd sikksakk-spor for å komme til bunnen av kløfta. Foto: GEORGE MÉRILLON Vis mer

Statssjefen satte på seg en svart jernbanelue og kjørte strekningen i en historisk jernbanevogn, kalte toglinjen for «den vakreste i verden», og ble tiljublet av folkemasser under hele turen.

Selv om lederen, som selv kaller seg «en sosialist av det 21. århundre», mener den er blitt et symbol for fornyelsen av Ecuador, er Tren Crucero en uoppnåelig drøm for de fleste ecuadorianere.

«Studentbonus» Reisen mellom Quito og Duran (nabobyen til Guayaquil) varer i fire dager med tre netter på hotell, og koster rundt 7500 kroner.

For den prisen blir selvfølgelig passasjerene behandlet som adelige:

Vogner dekorert som i gamle dager med komfortable seter, gardiner for vinduene, lette måltider og forfriskninger servert i kupeen, spisevogn, barvogn, balkonger og guidede turer på stoppestedene.

Det er en reise forbeholdt de rike i Ecuador, turistene, i tillegg til at presidenten har bestemt at de 6000 flinkeste studentene også skal få oppleve «dette vakre eventyret».

På diesel Om bord på toget kan man fort få assosiasjoner til filmen «Wild Wild West» med Will Smith og Kevin Kline. Det er nesten så man ser James West og hans medskyldige Artemus Gordon sittende rundt et bord i baren.

AVGANG FRA RIOBAMBA: Toget kommer til hovedgata, og passerer en overgang uten bom. Foto: GEORGE MÉRILLON
AVGANG FRA RIOBAMBA: Toget kommer til hovedgata, og passerer en overgang uten bom. Foto: GEORGE MÉRILLON Vis mer

De ekte heltene på Tren Crucero befinner seg imidlertid helt framme i toget. I de fantastiske damplokomotivene som er blitt restaurert og modernisert.

Opprinnelig ble de bygd i Philadelphia, men nå er de blitt bygd om for å kunne tilfredsstille dagens miljøkrav. I stedet for fyrkjele er det satt inn dieseltank i lokomotivene. Så lokførerne slipper å spa kull eller hive ved på kjelen.

- Et mirakel Forskjellige lokomotiver drar togsettet på ulike deler av jernbanestrekningen. I Riobamba blir vognene trukket gjennom Andesfjellene av et kraftig svart lokomotiv med nummer 53 inngravert på sida.

Nummeret betyr at det kom i drift i 1953.

På den flate kyststrekningen, mellom Yaguachi og Duran, er det et mindre, rødt lokomotiv som kjører foran. Nummer 11 betyr at det ble satt i drift bare tre år etter at jernbanen ble åpnet.

Med albuen hengende ut av vinduet, en sort lue plassert godt ned på hodet, en svart Pancho Villa-bart og med skinnende øyne som på en unge, møter vi lokføreren Nelson Porras.

Må kjøre sikksakk forlengs og baklengs 100 meter ned, for å få toget forbi «Djevelens nese»

60-åringen fra Quito hadde gitt opp håpet om å få kjøre tog igjen, og deltok med stor iver i arbeidet med å gjenåpne jernbanelinja.

- Å se igjen dampen fra lokomotivene som kjørte gjennom Quioto, var et mirakel, forteller han.

Sju lokomotiver Om noen måneder er hele sju damplokomotiver klare til å betjene ruta. Og det er bra. Lokomotivene er skjøre, forteller en mekaniker. Derfor er en rullering helt nødvendig.

På stasjonene er det en hel gjeng mekanikere i arbeidet med «jernhestene». Noen sjekker nivået på oljen, andre måler trykket i dampkjelen og noen sjekker bremsene.

- Vi trenger en stor stab for å vedlikeholde disse gamle maskinene, forklarer sjefsmekanikeren, Segundo Amon Prieto.

Forlengs og baklengs Tren Crucero kjører ikke hele strekningen med et damplokomotiv i front.

På den mest spektakulære delen av turen, La Nariz del Diablo (Djevelens nese), er det et motorisert dieseltog som sørger for å få toget opp og ned. Denne svimlende strekningen er et av reisens høydepunkter.

Etter å ha tilbrakt to og en halv dag med å pløye gjennom fruktbare daler med flokker av lamaer, små indianerlandsbyer, og større byer, kjører toget inn i kløfter med høye fjell på begge sider.

Her hogg ingeniørene på begynnelsen av 1900-tallet ut et sikksakk-spor i fjellhenget over Rio Chanchàn. For å komme seg gjennom denne imponerende «Z»-en kan ikke toget snu.

Det kjører forlengs og baklengs på sporet som går nedover fjellsida. Sakte, under nøye overvåking fra jernbanearbeiderne som er plassert i enden av hver vogn, forflytter toget seg de hundre meterne helt ned til bunn av kløfta.

Nytt liv Før denne nervepirrende opplevelsen har de 50 privilegerte passasjerene skjønt hvor mye dette toget betyr for Ecuador.

Panamericana, ryggraden i Ecuadors veinett, gjør at trailere, lastebiler og biler kan krysse landet. Men toget når de bortgjemte regionene, og har gitt et nytt liv til folkene som bor der.

Slike som Baltazar Ushca, som vi møtte på den høyestliggende stasjonen Urbina (3600 moh.). To ganger i uka går han en fire timers fottur opp på den siste isbreen i området, le Chimborazo. Her hogger han ut seks store isblokker som han selger for fem dollar stykket.

MIRAKELTOG: - Å se igjen dampen fra lokomotivene som kjørte gjennom Quioto, var et mirakel, sier lokføreren Nelson Porras. Foto: GEORGE MÉRILLON
MIRAKELTOG: - Å se igjen dampen fra lokomotivene som kjørte gjennom Quioto, var et mirakel, sier lokføreren Nelson Porras. Foto: GEORGE MÉRILLON Vis mer

Vi stopper også i den vakre landsbyen Guamote hvor de lokale indianere har marked. Her selger de skarlagensrøde ponchoer og luer laget av mørk filt. En gang i uka selger de grisunger og lam.

Lovpriser toget Victor Naranjo, som selger kanelstenger fra en stor kurv, nøler ikke med å lovprise toget:

- Det får verden til å komme til oss. Da jernbanelinja ble ødelagt, hadde vi følelsen av å være avskåret fra resten av Ecuador.

Da lokomotivfører kaller passasjerene tilbake med fløyta si, utbryter Naranjo med et sukk:

- Hvis bare toget kunne komme oftere.

INDIANERE: I Guamote samler lokale indianere seg ved jernbanesporet etter markedsdagen før de legger veien hjem med sine innkjøpte dyr. Foto: GEORGE MÉRILLON
INDIANERE: I Guamote samler lokale indianere seg ved jernbanesporet etter markedsdagen før de legger veien hjem med sine innkjøpte dyr. Foto: GEORGE MÉRILLON Vis mer