KLASSIKER: Trodde du Cæsarsalaten var romersk? Ånei, den er fra Tijuana, født ved en tilfeldighet da restauranten til Caesar Cardini gikk tom for signaturrettene fjerde juli 1924. Foto: JAN ERIK LUSTIG/TELLUS WORKS AS
KLASSIKER: Trodde du Cæsarsalaten var romersk? Ånei, den er fra Tijuana, født ved en tilfeldighet da restauranten til Caesar Cardini gikk tom for signaturrettene fjerde juli 1924. Foto: JAN ERIK LUSTIG/TELLUS WORKS ASVis mer

Mexicos farligste by er fødestedet til verdens mest populære salat

En ekte Cæsar-salat kan erobre hjerter.

• Flere matsaker på db.no/mat
Det er hundrevis av grensevakter. De er overalt, og de er skikkelig tungt bevæpnet. Men ingen av dem ser på meg.

Ingen sjekker passet mitt, eller til de andre reisende, selv ikke han skumle narkobaronutseende fyren med glitter, gulltann og nokså ferske arr.

Det er lett å forlate USA. Etter et minutt er jeg i Mexico.

Tvilsom by Jeg har tatt veien til det som før siste tiders narkokriger lenger sør ble regnet som Mexicos farligste by, Tijuana.

Ikke av de vanlige grunnene til at folk besøker den tvilsomme tvillingbyen til San Diego - med andre ord ikke for å kjøpe dop, drikke meg dritings eller stikke av fra lovens lange arm.

Mine hensikter er sunnere.

Hvis det hadde vært grensevakter på den meksikanske siden av grensen, og de hadde spurt hva jeg skulle, så hadde jeg svaret klart:

- Jeg skal spise salat.

Og det er sant.

Eneste grunn til at jeg krysser grensen er fordi jeg er på pilegrimsreise til cæsarsalatens fødested, på Hotel Caesar's i Av. Revolución i sentrum av Tijuana.

Den første maten For meg er cæsarsalat mer enn bare en moterett. For meg er det en av de første smakene av en stor verden, den første maten jeg ble kjent med og lagde selv uten at noen voksne var involvert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Caesarsalaten dukket opp i venneflokken på midten av 1990-tallet.

Min skolekamerat Henrik (Henriksen, i dag mat-skribent i A-magasinet) hadde kommet hjem fra Mexico, og med seg brakte han en oppskrift som skapte furore, og umiddelbar berømmelse.

Eksotisk Det gikk gjetord fra Fagerborg til Majorstua. Det var simpelthen den beste salaten noen av oss hadde smakt. Og ikke bare fordi den minnet så lite om salat.

Dressingen laget han med grunnlag i en eggeplomme, sennep, hvitløk, ansjos, worcestershiresaus, pepper, sitronsaft, olivenolje og masse, masse revet parmesan.

(På den tiden en såpass eksotisk ingrediens at den fortsatt kunne bli forvekslet med ferdig revet parmesan på boks; den som lukter oppkast.)

Sjelden kost Salaten var romanosalat, noe som slett ikke alltid var mulig å få tak i; noen ganger måtte vi ty til issalat eller hjertesalat.

I tillegg til den oppsiktsvekkende ingredienslista, var det en annen særegenhet: Salaten skulle blandes inn i dressingen, i stedet for at man blandet dressingen inn i salaten.

Henrik påsto hardnakket at retten med Cæsar-navnet slett ikke var romersk, eller italiensk, men altså fra Mexico, der han selv hadde plukket den opp. Og selv om vi kanskje ikke trodde helt på denne usannsynlige påstanden, motsa vi den ikke.

Hemmelig sjekketriks Både historien og salaten var for god til det.

Jeg skrev ned oppskriften bak i ei kokebok, som nettopp av den grunn ble en av mine kjæreste kokebøker, med prominent plass på kjøkkenet i mange år, inntil oppskriften ble så innarbeidet at den ble en del av mitt kjøkken-DNA.

Salaten ble grunnpilaren i mange middager, det hemmelige trikset i mange forsøk på erobringer. (Noen av dem vellykkede.)

Jeg hadde hemmelig gastronomisk kapital i møtet med voksenverden.

Kunnskapen om hvordan man skulle lage en ekte cæsarsalat var en ressurs. Men det var også frustrerende.

For i åra etter  dukket en annen salat ved samme navn opp. En salat som slett ikke liknet. Den var restaurantmenyenes svøpe, en salat for folk som hater grønnsaker.

Som om noen har forsøkt å drukne en allerede litt forkommen salat i fløte og slengt et tørt stykke kylling eller bacon oppå.

- Hvis jeg får én dårlig cæsarsalat til, blir jeg vegetarianer, hørte jeg noen klage, da de fikk en spesielt utiltalende «pimpa» utgave av mellomklasse-restaurantenes hvilepute.

Slik ble den født Skapelsesmyten lyder slik: Den fjerde juli 1924 var det full fest på restauranten til Caesar Cardini.

Det var forbudstid i USA og Caesar hadde startet restauranten sin i Tijuana, rett over grensen fra San Diego, for å unngå alkoholforbudet.

Denne dagen var det ekstra fullt av fulle amerikanere, blant dem halvberømte hollywoodskuespillere og kjøpesterke forretningsmenn.

Det var mye mer trøkk enn Cardini hadde forventet, og restauranten gikk tom for stadig flere av signaturrettene.

For å ta fokus vekk fra alt som manglet, og få festen og forretningen til å fortsette, tok Cardini turen ut i salen.

Med stor fanfare lagde han en salat med det han hadde av ingredienser, som altså var egg, olje, ansjos, hvitløk, parmesan, sennep, sitron og worcestershiresaus.

En klassiker Og vips, en klassiker var født. Alle gjestene ville ha salaten. Og hva mer, ryktet spredde seg.

På 1940-tallet hadde salaten kommet til New York, og på 2000-tallet hadde den erobret plass på menyene til hundrevis av norske restauranter med bare sånn middels respekt for seg selv - og tilsynelatende ingen som helst kjennskap til originalen.

Tijuana er som Lillestrøm etter en mindre atomulykke: støvete og shabby, biler som er lappet sammen på de mest oppsiktsvekkende måter, skilt på halv tolv, trafikklys som ikke virker, og forbløffende mange mennesker med manglende lemmer og synlige sår.

I den sammenhengen virker trestjernes Hotel Caesar's som et palass, skinnende rent og med egen gatefeier.

Restauranten i første etasje er byens eldste, og etter en stor ansiktsløftning i 2012 har den gjenfunnet sin gamle, speakeasystil, med mørkt trepanel, sjakkmønstrete gulvfliser, grønne mosaikk-vegger.

Overalt henger det bilder av sjefen sjøl, Caesar Cardini. Stolt poserende med salaten som gjorde han verdensberømt.

En ting som gjelder Menyen har en rekke ulike retter: Supper, pasta, gammelmodige innbakte kjøttretter. Men det gjøres ingen forsøk på å skjule det faktum at alle som kommer hit for én ting.

For moro skyld forsøker jeg å spørre om hva de anbefaler. Servitøren bare trekker på skuldrene.

- Du vet, salaten.

Det er fortsatt blodtidlig morgen i Oslo , men jeg sender en melding til Henrik om at jeg er i Tijuana. Han tror jeg er full som en alke, på Tijuana Bar i Oslo.

Når misforståelsen oppklares, får jeg en annen, bekymringsverdig opplysning. Henrik, som i dag driver Norges mest autentiske meksikanske spisested, Taco republica i Oslo, har aldri vært i Tijuana.

«Jeg var aldri så langt nord», skriver han, «men har hørt at maten er fantastisk».

Bange anelser Jeg blir engstelig. Jeg har fått den originale cæsarsalaten fra en som ikke har spist originalen.

Hva hvis originalen ikke minner om salaten jeg har dyrket de siste tjue åra? Hva hvis den ikke er god?

Eller enda verre: Hva hvis den er god, og de ikke vil gi meg oppskriften?

Det er ingen grunn for den siste bekymringen i hvert fall.

Hemmeligheten bak den opprinnelige caesarsalaten, er at det ikke er noen hemmelighet.

Caesar-showet En liten vogn kjøres fram til bordet, og servitøren gjennomfører det samme showet Cardini holdt fjerde juli 1924.

Eggeplomme blandes sammen med hvitløk, ansjos, worcestershiresaus, parmesan og lime. Litt svart pepper, og så masse olje som han pisker inn under omrøring, slik man gjør når man skal lage majones.

Så vender han salatbladene inn i dressingen, drysser over mer parmesan og et stykke med tørket loff.

Så enkelt! Det er så enkelt, og gjort med en uanstrengt selvfølgelighet som følger av å ha gjort det mange tusen ganger.

Og smaken! Det er alltid noe spesielt med å oppleve en original for aller første gang.

Er det en skuffelse, eller en åpenbaring? Som champagne etter et liv med billig cava, eller som den gangen jeg dro til Bearn for å spise saus?

Er det kanskje, som min kone antydet da jeg fortalte om reiseplanene, litt uforholdsmessig langt å reise for en salat? (Hun er kjøtteter.)

Jeg tar den første biten. Sprø, syrlig, fyldig. Så god som en salat kan være.

Den fortjener sin klassikerstatus på tross av all uretten som er gjort i dens navn.

Dessuten klarer den å gjøre noe som ikke er lett: Den transporterer meg i tid, til et kjøkken i Gørbitz gate i Oslo for tjue år siden.

Med den eneste lille forskjellen som kommer av at Caesar bruker lime, mens Henrik (så vidt jeg og den slitte oppskriften min husker) brukte sitron, så smaker den helt likt som den jeg har tviholdt på helt siden.