Reiser du helt nord får du Thailand uten bikini og strender

Eksotisk vandring inn i lokalbefolkningens hus og skikker.

• Flere reisesaker på db.no/reise.

THAILAND (Magasinet Reiselyst): «De fleste kommer til Chiang Mai med en Indiana Jones-innstilling til eventyr, men reiser skuffet tilbake. Fotturen i jungelen varte kortere enn en time, og hill tribe-befolkningen i fjellene virket uinteresserte», står det i guideboka til Thailand.

Forfatteren har definitivt ikke vært på tur med Pornchai. Og ikke i Viang Pa Pao.

Fotturen varer i tre dager, og vi møter alt annet enn en turisttrøtt lokalbefolkning.

Ballerina med knotter Tidlig om morgenen dagen før blir jeg hentet på hotellet i Chiang Mai. Vi stopper på et marked hvor Pornchai fyller ryggkurven sin med grønnsaker, krydder og kjøtt til de neste dagene. Mens jeg skor meg for tur. Tursko og støvler hjemmefra blir ikke godkjent av guiden.

- Du bør ha slike sko som damene her bruker, sier han, og viser fram: Små, nette, ballerinaaktige gummisko med snøring. Og skikkelige knotter.

TATT AV REGNET: Også den mest lokalkjente guiden kan få seg en overraskelse underveis. - Her skulle det vært en bro, sier Pornchai Singchai. Foto: MARTE VEIMO
ANKOMST: Etter flere timers vandring er det godt å komme frem. Selv om det er svært enkle kår som venter. Foto: MARTE VEIMO
MMM, THAIMAT: Hvor smaker thaimaten bedre enn tilberedt over åpen ild i en landsbyhytte? Foto: MARTE VEIMO
SAMLINGSSTED: Hyttene består alle av bare ett rom, så alle er med på det som skjer. Foto: MARTE VEIMO
HYGGELIG MØTE: Fottur fra landsby til landsby byr på varme møter med folk. Befolkningen i de ulike landsbyene vet at de kan få besøk av turister, men de vet som regel ikke når de dukker opp. Foto: MARTE VEIMO
LANDSKAP: Thailand er vakkert, selv om det ikke er en strand i sikte. Foto: MARTE VEIMO
HØVDINGEN: De fleste såkalte «hill tribe»-folkene i Nord-Thailand kommer et annet sted fra. Jabo kom som flyktning fra Burma for over 30 år siden. Han grunnla en landsby som stadig vokser. Foto: MARTE VEIMO
HØYT PÅ STRÅ: Stiene går igjennom maisåkre som er høyere enn deg. Foto: MARTE VEIMO
FARGERIK: På søndagene setter damene farge til landsbyene med sine tradisjonelle drakter, som denne Karen-damen i Huai Mi Dae. Foto: MARTE VEIMO
VARIERT TERRENG: Turen går gjennom åker, over eng og i regnskog. Foto: MARTE VEIMO
PÅ VEI TIL ÅKEREN: På stien møter du folk, unge som gamle, som skal ut på åkrene for å jobbe. Foto: MARTE VEIMO
VEIARBEID: Når regnet tar sitt, tar lokalbefolkningen spadene i egne hender. Foto: MARTE VEIMO
VÅTT FØRE: Å ta av seg på beina bare for å passere en bekk er ingen vits i. Våt blir du uansett. Foto: MARTE VEIMO
VÅTT FØRE: Å ta av seg på beina bare for å passere en bekk er ingen vits i. Våt blir du uansett. Foto: MARTE VEIMO

De koster knappe 20 kroner, og skal vise seg å være en god investering.

Mer enn frisk luft En fottur her er møte med de ulike stammesamfunnene i landsbyene, og det er verdens beste thaimat tilberedt over åpen ild inne i hyttene til de vi banker på hos etter avtale med det lokale turselskapet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I løpet av tre dager går vi gjennom mannshøye mais- og risåkre. Gjennom den tetteste jungel, og opp i den grønne skogen hvor vi kan skimte orkideer i ulike farger, oppe i trærne.

Det har regnet i ukevis. Veiene er gjørmete som i en grisebinge. Om ikke ras har tatt med seg hele veistykker, eller for vår del: Broa som lett skulle ført oss over den frådende elva vi står fast ved.

Utenfor turisttråkket Når vi etter rundt fire timers vandring den første dagen ankommer landsbyen Ban Mae Toe, hevder verten, landsbyens høvding Jabo, at det er et års tid siden sist de hadde turister på besøk.

De minste barna tør knapt kikke inn døra, mens de større er veldig nysgjerrige. Med lys fra lommelykta tegner vi en klode i notatboka, og merker av hvor vi er og hvor vi kommer fra. Thailand, Norge og Burma.

For de fleste såkalte «hill tribe»-folkene i Nord-Thailand kommer annet steds fra. De er av nomadisk opphav, og har kommet fra Tibet, Kina eller Laos i løpet av de siste par hundre åra.

LANDSKAP: Thailand er vakkert, selv om det ikke er en strand i sikte. Foto: MARTE VEIMO
LANDSKAP: Thailand er vakkert, selv om det ikke er en strand i sikte. Foto: MARTE VEIMO Vis mer

Jabo slo seg ned her for drøye 30 år siden. Seinere har flere familier kommet til, og nå er det rundt femten bambushus i landsbyen.

Kalddusj Morgenen etter blir han med oss gjennom skogen, og rydder vei med machete. Vel ute i lysningen peker og forklarer han veien videre. Først må vi krysse dagens første elv. Vannet når oss til låret.

Vi går lenge uten å se spor etter mennesker, før de dukker opp som ut av intet. Også når vi trenger det som mest.

For plutselig brummer det i en moped bak oss. Og Pornchai smiler snart sitt bredeste smil.

- Han krysser elva hver dag for å komme til maisåkeren på andre siden. Han vet akkurat hvor vi kan gå.

Med vann til brystet, sekken på hodet, maisgutten i hånda, og norske forbannelser over den sterke strømmen som er på nippet til å sende oss på svøm nedover elva, kommer jeg over på andre siden.

MMM, THAIMAT: Hvor smaker thaimaten bedre enn tilberedt over åpen ild i en landsbyhytte? Foto: MARTE VEIMO
MMM, THAIMAT: Hvor smaker thaimaten bedre enn tilberedt over åpen ild i en landsbyhytte? Foto: MARTE VEIMO Vis mer

Snart banker vi på hos en familie i Mae Boon Noi. Far i huset er hjemme, og viser sporenstreks vei til dusjrommet, hvor man øser kaldt vann over seg selv. Pornchai går i gang med middagslagingen på gulvet i hytta.

Ofring på søndag Ifølge Tribal Research Institute i Chiang Mai, kan fjellbefolkningen i området deles i ti ulike stammer, og hver landsby er homogent befolket.

Karen-folket teller over 400 000, og utgjør nærmere halvparten.

Hvor de opprinnelig kommer fra, språk og religion skiller folkene, men for utenforstående er det i løpet av korte besøk ikke lett å se ulikhetene. Ikke før det blir søndag, og kvinnene kler seg i tradisjonelle drakter.

Vi går igjennom Pornchais egen Karen-landsby; Huai Mi Dae, hvor kvinnene virkelig setter farge på dagen i rosa og lilla drakter.

En gris ofres («Ingen bilder, det forstyrrer åndene»), og skal snart bli et deilig søndagsmåltid. Men vi må traske videre ned til landsbyen Patung og bilveien hvor vi hentes.

Eksotisk eventyr Det er med vemod jeg skyller de snedige gummiskoene i en utendørsspring. Gummi-ballerina med knotter hadde gjort seg i samlingen hjemme. Men jeg setter dem fra meg. De kan fortsatt gjøre nytte for seg her.

Stammefolkene legger til sammen milevis av det kuperte, gjørmete, våte og ikke minst slående vakre Thailand for sine føtter hver eneste dag.

Og det ikke for å oppleve et eksotisk eventyr.

ANKOMST: Etter flere timers vandring er det godt å komme frem. Selv om det er svært enkle kår som venter. Foto: MARTE VEIMO
ANKOMST: Etter flere timers vandring er det godt å komme frem. Selv om det er svært enkle kår som venter. Foto: MARTE VEIMO Vis mer