SOLNEDGANG: Den lille fiskerlandsbyen Cedar Key ligger veldig, veldig langt fra Disney World. Foto: JOHN-ARNE GUNDERSEN
SOLNEDGANG: Den lille fiskerlandsbyen Cedar Key ligger veldig, veldig langt fra Disney World. Foto: JOHN-ARNE GUNDERSENVis mer

Så langt unna Disney World du kan komme

Dette er gamle Florida.

• Flere reisesaker på db.no/reise.

(Dagbladet Søndag): Sammenliknet med resten av Florida, er det som å reise tilbake i tid å komme hit, sier Luz Kraujalis (50).

Cedar Key ligger rolig og fredfull, det klinger i vindklokker fra gamle trehus i havnegata, og tre delfiner bryter den skimrende havoverflaten.

De dukker ned, kommer opp igjen, slår med halen, som et hjul som ruller bortover.

Et stykke ut i havet står et ensomt, grått og værslitt skur på påler. Det kneler liksom, helt alene, uten tak, i havet.

- Den kaller vi «bryllupssuiten», sier Luz.

Vi hadde tatt til venstre ved en liten butikk som solgte reker og kokte peanøtter og kjørt rett fram gjennom skogen i flere mil, ingen hus, ingen skilt, og så fortsatte vi rett fram fem kilometer ut i Mexicogolfen, over bruer og øyer, på en tofelts vei, og der veien stoppet, der lå Cedar Key.

35 kilometer fra nærmeste lyskryss, på en liten øy, knyttet til Floridas nordvestkyst.

UTSTILLINGSVINDU? «Fiskerlandsbyen Cedar Key er gammel, resten av Florida er nytt og glorete.» Foto: JOHN-ARNE GUNDERSEN
UTSTILLINGSVINDU? «Fiskerlandsbyen Cedar Key er gammel, resten av Florida er nytt og glorete.» Foto: JOHN-ARNE GUNDERSEN Vis mer

Da vi hadde parkert, var gatene tomme, og vi hadde liksom ingen retning. Så hva gjør man da? Man setter seg ned ved en bardisk.

Gjennom vinduene til baren Black Dog kunne vi se restene av ei brygge med et titalls pelikaner som vaglet på de grå bjelkene, og vi begynte å snakke med bartenderen.

- Dette er gamle Florida. Som det var for hundre år siden.

I Cedar Key finnes ikke de enorme kjøpesentrene, de glorete reklameskiltene som selger biff, fettsuging eller sterilisering. Langt unna er Mikke Mus og fornøyelsesparkene, resorthotell og leilighetskomplekser for pensjonister.

- Og vi har bare ett stoppskilt. Det står ved min bestefars hus, sier bartenderen.

Det er han som på sett og vis bestemmer retningen på denne reportasjen når han sier vi absolutt bør møte Luz. Hun kjenner visst alt og alle. Og:

- Hun er dynamitt.

Luz Kraujalis (50) er lav og blid, gift med en jetflyselger, kommer fra en av byens to store fiskefamilier, og er såpass energisk at kallenavnet hennes er «The Action Figure». Født og oppvokst i Cedar Key.

EKTE FLORIDA: «Bryllupssuiten» i Cedar Key. Den overlever neppe en orkan til.  Foto: JOHN-ARNE GUNDERSEN
EKTE FLORIDA: «Bryllupssuiten» i Cedar Key. Den overlever neppe en orkan til. Foto: JOHN-ARNE GUNDERSEN Vis mer

- Da jeg var ung, hadde jeg aldri bowlet. Det fantes ikke her.

McDonald's kom heller aldri hit. Ikke kino heller. Ja, de sier at Cedar Key er slik Key West var. Det er gammelt, resten av Florida er nytt og glorete.

Og dette, mener hun, gjør at livet går langsommere.

- Vi er så isolert, og slik har det vært lenge. Når du skal til Cedar Key, tar du av fra motorveien. Så ser du et par hus. Så skjer det ingenting. På lenge. Og da er det nok mange som tenker: «Sikker på at vi skal kjøre videre?»

La oss bare skyte inn at oljen som i fjor strømmet ut i Mexicogolfen aldri nådde Cedar Key.

Det ville ha vært katastrofalt for den lille byen der man anslår at 90 prosent av økonomien er basert på to industrier: Turisme og muslinger. Begge er avhengig av reint vann.

Men nok om det, for nå går Luz ut på terrassen og peker utover havet.

- Ser du den øya der ute? Det var der alle bodde før. I generasjoner. En orkan utslettet alt.

THE ACTION FIGURE: Luz Kraujalis (50) på øya Atsena Otie, der hun pleier å plukke skjell. Foto: JOHN-ARNE GUNDERSEN
THE ACTION FIGURE: Luz Kraujalis (50) på øya Atsena Otie, der hun pleier å plukke skjell. Foto: JOHN-ARNE GUNDERSEN Vis mer

Det er bare rester av en fabrikk, ei vindmølle og en gravplass igjen. Byen ble bygd opp igjen her inne. Det er tryggere her. Jeg pleier å reise ut der for å plukke skjell. Vil dere se øya?

Slik har det seg at vi dagen etter blir kjørt i båt til øya Atsena Otie og båret i land på ryggen til Luz og hennes mann - de eneste med gummistøvler - som vasser krumbøyde inn mot strandkanten.

Øya har hvite, skjellete sandstrender, med nedblåste palmer, hvite pelikaner i lufta, og Luz begynner straks å plukke skjell, som hun ivrig holder opp, se, så vakkert, og forteller om spydspisser etter indianere og beinrester hun har funnet.

Så leder hun an innover en sti i skogen, der sola splintres mellom greiene. Vi ser grunnmuren til fabrikken, vindmøllens forvridde blader på bakken. Alle flyttet herfra etter orkanen og flodbølgen i 1896.

- De visste den kom, fordi fuglene ble stille. Oldemoren min var åtte år gammel, og faren hennes bandt henne fast til et tre og sa at hun måtte være modig. Og holde seg hardt fast. 90 år gammel lå hun i senga og fortalte meg det, hun hadde aldri fortalt det før.

Oldemoren fortalte at havet kom som en svart vegg og skylte over dem.

- Hun overlevde, men hun fant sin beste venn hengende etter håret i et eiketre. Da jeg var liten, kunne vi fortsatt plukke tallerkener her ute.

Til slutt kommer vi fram til ei glenne der sola skrår ned på skakke, mosegrodde gravstøtter.

- To i familien min ligger her, men de har ingen gravstøtte, sier Luz.

Ved noen graver ligger ferske blomster. Og på gravstøtten til Mathilda Parr som døde i 1886, står det: «Having finished life's duty she is now at rest».

Cedar Key har alltid vært en fiskerlandsby.

Det står en vegg av krabbeteiner rett ved byens eneste matbutikk.

Om formiddagen kommer fiskere inn fra havet med skitne skjorter og kaps. De trekker båtene opp på tilhengere i havnebassenget, så kjører de hjem.

Langs strandkanten stikker grå, tynne pirer ut i fjorden, og der står menn i oljehyrer og vasker muslinger.

- Alt arbeid rundt her er hardt. Men det er et godt liv, jeg er min egen sjef, sier Walter Bell, som vi møter ute på piren.

Han har tjukke, skitne fingre og blanke øyne. Grå skjeggstubber kjemper seg fram i det rødsprengte ansiktet. Han har vært ute med båten og høstet muslinger, som han har gjort i 25 år.

- Faren min gjorde det. Og bestefaren min gjorde det. Men det er hardt arbeid. Det blåser og regner, og vi må vasse og svømme for å høste muslingene. Jeg ble stukket av en piggrokke en gang, og da tok det tre måneder før jeg kunne arbeide igjen.

Muslingene blir klekket på land, lagt i bager på havbunnen og høstet etter to år. Så blir de hentet av store semitrailere og kjørt ut til hele USA.

Lille Cedar Key var lenge den største eksportøren av muslinger i USA, og fortsatt sørger muslingene og ringvirkningene av dem for 45 millioner dollar inntekt i året.

Walter Bell skal hjemover, han lener seg inntil pickupen med en øl og en røyk.

- Pleier dere alltid å slutte dagen med en øl?

- Hell no. Vi starter dagen med en øl. Du er nødt til å ta deg en øl før du går i vannet.

Flaggene vaier rolig langs Cedar Keys korte hovedgate, der fortauet strekker seg under terrasser av tre med vifter. Her ligger antikvariater, små kunstbutikker, men også ærverdige Island Hotel.

Det ble bygd i 1859, som landhandel og postkontor, og har søyler og knirkete tregulv og lange verandaer med gyngestoler. Hotellet står på en statlig liste over historiske bygninger, men det er ikke derfor vi er her.

GATELANGS I CEDAR KEY: Ledige lokaler langs den korte hovedgata. Foto: JOHN-ARNE GUNDERSEN
GATELANGS I CEDAR KEY: Ledige lokaler langs den korte hovedgata. Foto: JOHN-ARNE GUNDERSEN Vis mer

Det heller ikke på grunn av de 13 spøkelsene de påstår går igjen her, deriblant avdøde fiskere, soldater fra borgerkrigen og drepte prostituerte.

Åh nei. Vi er her på grunn av noen kulehull.

Vi går inn i den lille baren, med sine trevegger dekket av en haikjeft, et hjortehode, fiskestenger og garn.

Over spritflaskene i baren viser seg et stort, lyseblått veggmaleri fra 1948 av Neptun og to havfruer, og det er der kulehullene er.

- Ja, det stemmer, sier bartenderen Kelly og peker. Der, der og over Neptuns skulder. Små, svarte hull. Med hilsen en sjalu fisker.

- Vel, sånn jeg har hørt det, jobbet det en bartender her som ble kalt Little Shorty. Og Shorty var riktig så populær blant damene i Cedar Key, men flesteparten av dem var gift med fiskere. En av fiskerne hørte om kona og bartenderen da han kom hjem etter et par uker på havet. Han stormet inn i baren, skrek «Hold deg unna kona mi», og så fyrte han av tre skudd over hodet til Little Shorty.

- Har du måttet dukke for noen kuler?

- Ikke nylig, nei.

GAMLE FLORIDA: Cedar Key på nordvestkysten av Florida har verken lyskryss eller kjøpesenter, og bare en matbutikk og små antikvariater som dette. Foto: JOHN-ARNE GUNDERSEN
GAMLE FLORIDA: Cedar Key på nordvestkysten av Florida har verken lyskryss eller kjøpesenter, og bare en matbutikk og små antikvariater som dette. Foto: JOHN-ARNE GUNDERSEN Vis mer