Det tikker en e-post til redaksjonen.
Hei! Jeg lurer på om dere vil lage en reportasje om datteren min Siri, som bare ble 5 år gammel. Hun døde i august 2020 på grunn av en ruspåvirket sjåfør som kom over i feil kjørefelt og kolliderte med bilen vår. Jeg synes det er viktig å opplyse om hvor mange som setter seg bak rattet i beruset tilstand, og gjennom dere kan vi kanskje få noen til å tenke seg om.
E-postens avsender er 30 år gamle Felicia Ekegren.
Jeg ønsker ikke at datteren min skal bli en statistikk, hun er ikke bare noen som døde i en ulykke i 2020. Det er viktig at hennes historie blir fortalt. Jeg håper folk tenker på Siri når de setter seg bak rattet.
Felicias datter Siri omkom i en trafikkulykke. Da vi snakker på telefonen, forteller Felicia at familien nettopp har flyttet fra Oskarström til et nytt hus utenfor Halmstad, i Havedal, nærmere havet.
Men det er noe som plager henne.
- Nå bor vi lengre unna Siris grav, og det føles vanskelig.
Vi lar Felicia fortelle fra begynnelsen.
- Det var en helt vanlig torsdag. Jeg gledet meg til å ha en fridag med Siri og Charlie. Jeg skulle jobbe kveld, så vi slappet av hjemme på morgenen.
Etter frokost og morgenrutinene bestemmer de seg for å gå en tur til matbutikken. Siri har lyst til å kjøpe tyggegummi fra en tyggegummimaskin. Da de kommer hjem, er også pappa Mick der. Han har med seg pizza. Hele familien, eldstedatteren Julie også, spiser lunsj sammen. Så gjør mamma Felicia seg klar for kveldsskiftet. Mick planlegger å ta med barna til sine foreldre, og tilbyr seg å kjøre Felicia til jobben.
- Jeg klemte og kysset jeg barna farvel, slik jeg alltid gjør. Men Siri var trist, hun ønsket ikke at jeg skulle gå. Det bekymret meg, for hun pleide alltid å være glad, forteller mamma.
Felicia trøster Siri så godt hun kunne og så går hun, fortsatt med den ubehagelige følelse i kroppen.
Etter en stund ringer hun mannen sin, hun må høre om alt går bra.
- Han beroliget meg og forsikret meg om at barna hadde det bra.
Felicia nærmer seg slutten av kveldsvakten, og står og lager seg kaffe da hun hører brannbiler og utrykningskjøretøy suse forbi utenfor.
- Jeg husker at jeg stoppet opp og tenkte nå må det ha skjedd noe forferdelig.
Like etterpå ringer telefonen hennes.
En kvinne forteller at mannen og de to yngste barna til Felicia har vært involvert i en trafikkulykke.
Felicia får snakke med Mick.
- Han sa kjære, han kjørte så fort, han kom over på feil side av veien. Jeg rakk ikke å gjøre noe. Jeg tror ikke Siri overlever.
Felicia skriker. Hun husker at det er som om alt går i svart.
En nær kollega hører Felicias skrik. Moren bes om å dra til barneavdelingen på sykehuset i Halmstad. Kollegaen hjelper henne med å komme seg av gårde. Da de går ut til bilen som står parkert utenfor, får Felicia en følelse:
- Jeg føler i hele kroppen at det mannen min sa er sant. Siri lever ikke.
Framme på sykehuset blir Felicia møtt av søsteren sin - som tilfeldigvis befinner seg i Halmstad den kvelden.
- Jeg klarte ikke å gå inn, jeg måtte samle meg. Men inne i korridoren hører jeg barneskrik - og skjønner med en gang at det er Charlie.
Siris bror, Charlie, som også satt i bilen som ble påkjørt, er i god behold. Men mamma ser på hele ham at han har opplevd noe traumatisk. Han skriker - helt hjerteskjærende.
Det skal ta flere dager før han slutter å gråte, forteller moren.
Der inne på sykehuset har hun alt sitt fokus på å trøste sønnen sin, mens hodet jobber på høygir. Hvor er Siri?
- Etterhvert kommer det to leger og en sykepleier inn i rommet der jeg, søsteren min, svigermoren og Charlie sitter og venter. Jeg sier at de ikke trenger å si noe, for jeg visste det allerede. Siri hadde ikke overlevd.
Legene bekreftet det som hadde skjedd. Siri er død.
Sammen med en prest får Felicia besøke datteren sin. Det er vanskelig å forstå at femåringen hennes er død. Kroppen er ikke skadd, ser hun.
- Men jeg reagerte på var at det blonde håret hennes var helt mørkt på grunn av alt blodet. Det var så surrealistisk å sitte der og se på henne. Bare noen timer tidligere hadde hun sprunget rundt meg i matbutikken.
Felicia tenker på mannen sin - hvordan går det med ham, og vet han at Siri er død?
- Det hadde gått mange timer, og jeg hadde fokusert på barna. Jeg hadde snakket med Mick rett etter ulykken, så innerst inne tenkte jeg at han var i live, sier Felicia og fortsetter:
Hun får vite at han ligger på en annen avdeling. Han har punktert lunge og brukne ribbein. Og han vet hva som har skjedd med Siri.
Felicia blir fortalt hva som skjedde: Den andre bilen, i høy hastighet, kom over i feil kjørefelt og frontkolliderte med dem.
Sjåføren, som også døde i ulykken, var beruset, skal det vise seg, ifølge moren.
Etter noen dager får de reise hjem, til et hus som aldri skal bli det samme igjen.
- Alt var akkurat som vi hadde forlatt det: Siris tegninger og penner sto framme. Kjolen hennes, den hun skulle ha på seg til en fest hun gledet seg til, lå på sofaen, og rommet hennes var uberørt. Det var virkelig tøft å komme hjem og forlate Siri på sykehuset.
Fra å ha vært en aktiv storfamilie der dagene bestod av hverdagsyssel og felles aktiviteter, skulle det nå handle om noe helt annet. Et mareritt de bare var nødt til å takle.
Familien fikk kontakt med organisasjonen Ellas hjältar, og de sørget for at Siri fikk begravelsen foreldrene ønsket. Mens de tok seg av alt det praktiske, kunne Felicia og familien ta vare på hverandre - og langsomt forberede seg på den verste dagen i livet deres.
Før begravelsen får mamma et øyeblikk sammen med datteren sin.
- Jeg fikk holde henne og kle på henne før jeg la henne i kisten. I dag er jeg veldig takknemlig for det øyeblikket.
Tida går, og i sorgen får Felicia og Mick hennes en stor overraskelse:
Felicia er gravid.
Når hun forteller om det, smiler hun, for i dag ser hun det nesten som en liten hilsen fra Siri:
- To dager før Siri døde, snakket hun om at det manglet en lillesøster i familien vår. Hun ønsket seg en søster som skulle hete Allie. Tre måneder etter ulykken kjente jeg igjen tegnene, og det viste seg at jeg var gravid.
- Hvordan føltes det da du fikk vite det?
- Helt utrolig, jeg gråt av glede. Selv i dag kan jeg ikke forstå hvordan Siri kunne vite det.
Felicia mener at babyen i magen ble hennes redning. Som gravid var hun nødt til å sove, spise og hvile - noe hun ikke hadde klart siden bilulykken.
1. juli 2021 blir lillesøster født.
Hun får navnet Allie.
- Jeg trodde at hjertet mitt skulle briste.
Snart har det gått tre år siden Felicia mistet datteren sin. Hvordan makter en, som forelder, å komme seg gjennom dager preget av en slik uendelig dyp sorg?
I begynnelsen klarte ikke Felicia å snakke om ulykken, svarer hun. Mannen hennes holdt i all kontakt med politiet, legene, og pressen som skrev om dødsulykken. Men med tida, forteller Felicia, har hun sett at det var akkurat det - å snakke om det - som har vært årsaken til at hun har klarer å leve med sorgen.
- Allerede på sykehuset ble vi spurt om vi ville offentliggjøre navnet og bildet av Siri, og først var vi usikre, men så tenkte vi at hvis det kan hjelpe noen, er det verdt det.
- På Instagram-kontoen din deler du bilder, videoer og tanker. Hvorfor gjør du det?
- Jeg gjør det for at Siri ikke skal bli glemt. Det er som min lille dagbok. Jeg ønsker å minne alle om å tenke etter og ta vare på det man har.
- Jeg søkte kontakt med andre foreldre som også hadde mistet et barn, og det har vært en støtte å snakke og dele det som skjedde.
Felicias takker barna sine for at hun har maktet å holde hodet over vannet.
- Jeg trodde virkelig at hjertet mitt skulle briste. Men for meg er barna grunnen til at jeg eksisterer, og jeg er så takknemlig for dem.
Under hele intervjuet har Felicia klart å svare på spørsmål samtidig som hun har underholdt lille Charlie som har løpt rundt henne.
- Charlie har hjulpet meg enormt. Av og til, når jeg ser på ham, ser jeg hvor mye han ligner på Siri.
- Det snakkes ofte om at det finnes et «før». Hvordan har denne ulykken påvirket dere som familie?
- Vi har vår lille familie, og vi er lykkelige, men likevel ikke. Vi har vår sorg. Men selv om Siri ikke er fysisk tilstede her, er hun med oss hver dag.
- Hvordan vil du beskrive Siri?
- Hun var det gladeste barnet som fantes. Hun var venn med alle i barnehagen - og inviterte dem til bursdagsfeiringer. Hun var sosialt uredd og elsket å tegne, male og lage bilder. I vesken sin, den hun alltid slepte rundt på, hadde hun alltid penn og papir klart - i tilfelle noen skulle ønske seg en tegning.
Denne saken ble først publisert i svenske Motherhood, som - på lik linje med Dagbladet - er eid av Aller Media.
