Synne skriker seg livløs

- Man blir nok aldri vant til å se sitt eget barn besvime i armene sine, sier Stine Eirin Hagen.

VONDE ANFALL: Synne (2) fikk sitt første affektkrampeanfall da hun var ett år. Anfallene er slitsomme både for henne og mamma Stine Eirin.  Foto: Privat
VONDE ANFALL: Synne (2) fikk sitt første affektkrampeanfall da hun var ett år. Anfallene er slitsomme både for henne og mamma Stine Eirin. Foto: PrivatVis mer

Da Synne (2) fikk affektkrampe første gang, hadde ikke mamma Stine Eirin Hagen hørt om det før. Hun var derfor helt uforberedt på det som skulle komme, og visste heller ikke hva hun kunne gjøre for å bedre situasjonen for datteren.

- Første gang dette skjedde, satt hun sammen med storebroren sin og lekte. Plutselig falt hun fremover. Da hun slo hodet i gulvet og begynte å gråte, tok jeg henne opp til meg, sier Stine Eirin.

Også Silje Strand trodde datteren Nadine (2) skulle dø, da hun fikk feberkramper helt uventet.

Trodde hun skulle dø Hun forteller at datteren gapte, spente seg i bue og ble blå. Til og med innsiden av munnen ble blå. Så mistet Synne, som da var ett år, bevisstheten.

- Jeg ble naturligvis veldig redd. Det føltes som om hele livskraften rant ut av meg da jeg holdt den livløse kroppen inntil meg. Jeg ropte «Nei, Synne, nei!». Jeg var sikker på at hun var i ferd med å dø i armene mine, sier hun.

Mens Stine Eirin Eirin tok seg av storebror på to, forsøkte pappaen til Synne etter beste evne å få liv i henne igjen. De bestemte seg raskt for å ringe 113.

Kom til seg selv - Damen på AMK snakket med meg etter beste evne, men jeg hadde ikke egentlig tid til å snakke med henne. Jeg ba strengt om å få en sykebil før jeg la på, og så ringte vi besteforeldre og naboen for å få hjelp, forteller hun.

På dette tidspunktet hadde Synne begynt å komme tilbake til seg selv igjen, men hun seg fortsatt inn og ut av bevisstheten.

- Hun var helt gul i huden. Etter råd fra AMK la vi henne i stabilt sideleie, men hun fortsatte å besvime. Hver gang det skjedde, ble vi veldig redde og ropte på henne, sier hun.

Ganske vanlig Innen ambulansen kom, var Synne såpass i vigør at foreldrene ikke lenger følte at det var kritisk. Likevel føltes det trygt å bli tatt med til legevakten for en kontroll.

- Der fikk vi forklart hvor vanlig dette egentlig er, sier Stine Eirin.

Hun forteller at tilstanden er arvelig og at de nå har fått vite at Synnes bestefar hadde det samme da han var liten.

- Dette er altså ganske vanlig, men jeg hadde likevel aldri hørt om det før min datter fikk det. Derfor ble vi også veldig redde første gangen det skjedde, og jeg kan i situasjoner hvor jeg føler gjenkjennelse til denne hendelsen fremdeles bli helt nummen i kroppen, sier hun.

Det er ikke alltid lett å stille en diagnose. Karoline trodde hun led av svangerskapskløe. Isteden var det en farlig sykdom som kan føre til at barnet dør i mors liv.

Fremprovoseres av sinne Anfallene kommer gjerne når Synne skvetter og slår seg samtidig.

De kan også komme når hun blir veldig frustrert eller sint.

- Eller hvis hun er bestemt og sta. Sist det skjedde, skulle hun bare ha på seg en lue, men hun ble ekstremt frustrert og ville ikke ta den på. Jeg forsøkte å være bestemt med henne og trakk luen på hodet henne, og da gikk hun inn i et anfall, sier Stine Eirin.

Får ikke kontakt - Mens anfallene står på blir Synne helt fjern. Det nytter ikke å snakke med eller til henne. Det eneste som hjelper er å ta henne med ut i frisk luft, avlede etter beste evne eller håpe at hun besvimer, forteller moren.

Hun beskriver en besvimelse som en restart, og det beste er derfor at dette skjer så fort som mulig.

- Etter anfallet er hun fryktelig sliten. Det virker ikke som hun husker noe av selve anfallet etter at hun har besvimt og heller ikke hvorfor hun er lei seg i første omgang, sier hun.

Informerer alle rundt seg - Vi har valgt å informere alle rundt vesla om situasjonen slik at alle er klar over at dette kan skje og at det er utenfor vår kontroll. Siden det noen ganger er sinnerelatert, kan det jo kanskje virke som det i noen tilfeller er noe vi fremprovoserer, sier hun.

Selv om dette aldri er noe som kan håndteres 100 prosent riktig, føler foreldrene at det er en lettelse at besteforeldre, barnehagen og andre i omgangskreten kjenner til tilstanden.

Vondt å miste kontakten Det første anfallet fikk Synne som ettåring, og siden den gang har hun hatt flere både hjemme og i barnehagen. Selv om foreldrene har fått erfare at affektkrampe ikke er farlig, føles det fortsatt vondt å miste kontakten med barnet.

- Jeg forsøker å ikke la meg affisere av det og tenke at dette bare er hennes måte å gråte på, men likevel blir jeg veldig usikker og redd når det skjer, sier hun.

Klarer ikke å trøste Stine Eirin forteller at hun fortsatt blir veldig stressa når anfallene kommer, og hun foretrekker derfor ofte at faren holder barnet gjennom anfallet.

- Jeg føler ikke at jeg takler det så veldig godt når jeg mister kontakten med henne og situasjonen er ute av kontroll, sier Stine Eirin.

Hun forteller at det er en forferdelig nummen og ekkel følelse å se at den lille datteren driver bort i blikket sitt uten at hun har evne til å trøste og ta vare på henne.

- Det må jo bare gå sin gang, men man blir nok aldri helt vant til at ens eget barn besvimer i armene. Sier hun.

Å gråte seg bort På folkemunne sier man gjerne at barn som har affektkrampe gråter seg bort.

- Affektkrampe er en spesiell måte å reagere på som vi kan se hos ellers helt friske barn. Tilstanden oppstår før treårsalder og utløses av smerte, sinne eller frustrasjon som fører til at barnet skriker, sier helsesøster Hege Christine Sørensen.

Hun forteller at barnet først skriker kraftig og illsint for så å holde pusten. Noen ganger er det kun snakk om et eller et halvt skrik før barnet holder pusten.

- Barnet blir så mørk rød eller blå i ansiktet og kan deretter besvime et øyeblikk. Noen vil også få rykninger i forbindelse med anfallet, sier hun.
Har barnet feber, kan det være snakk om feberkrampe.

Skremmende, men ufarlig - Disse anfallene er ikke farlige, men det kan se skremmende ut når man ikke vet hva det er. Heldigvis går anfallet over av seg selv. Når barnet besvimer, vil det slappe av igjen og puste normalt, sier Sørensen.

Ifølge helsesøsteren er det å holde roen det beste du kan gjøre for barnet ditt når en slik krampe oppstår.

- Lag så lite oppstyr som mulig, og ikke gjør noe annet enn du ellers ville gjort om barnet ble sint, skuffet eller slo seg. Blir du redd og usikker, vil det derimot være en god idé å kontakte legen og snakke med egen slik at du føler deg trygg på hva dette er, sier hun.

Les også:
Ingen undergang å få et barn som Jonas
Bestilte baby på nettet
Lars (15) er endelig bleiefri
Lauritz (3) er døv og har Downs syndrom

Saken ble opprinnelig publisert på Klikk.no. Les her.