• Flere reisesaker på db.no/reise.

(Magasinet Reiselyst): Slovenias nasjonalfjell Triglav har visstnok fått sitt navn etter den karakteristiske toppens form. Uansett et skikkelig troll, skal det vise seg.

Det heter jo at alle veier fører til Rom, men i Slovenia virker det som om alle veier fører til toppen av Triglav.

Med mer enn 50 forskjellige ruter å velge mellom er det sannelig ikke lett å vite hvor man skal starte. Så vi begynner med begynnelsen.

- Du er ikke ekte slovener før du har vært på toppen av Triglav, fastslår en romslig mann ved pubbordet i Ljubljana.

- Jeg gikk opp og ned på bare én dag, skryter hans kvinnelige makker, og får tydelig anerkjennelse fra resten av bordet.

Pilegrimstur Tradisjonen skriver seg tilbake til habsburgerperioden på 1900-tallet, da pilegrimsturen til toppen av nasjonalfjellet ble en bekreftelse på slovenernes etniske identitet.

Enhver slovener er dermed forventet å bestige Triglav minst én gang i livet.

Vi er ikke slovenere, men utfordringen er åpenbar - skal vi skrive om Slovenia med den minste form for troverdighet, må vi til topps.

Den spede start Dagen begynner i rulleskiparadiset Rudno Polje på rundt 1150 moh, der ivrige vinterentusiaster løper som hamstere med hjul under føttene på en nybygget bane.

Vi knyter lissene på våre nyinnkjøpte fjellstøvler, slenger sekken på ryggen og håper at gnagsårene ligger igjen hjemme.

«Triglav 2864 moh. 6 timer» Vi skal i løpet av det neste døgnet stige 1700 meter på et uant antall kilometer.

Tolv, skal det vise seg, gjennom barskog, blomsterenger, valmuedaler og til slutt småsteinete ødeland og bratte, bratte fjellvegger.

Med unntak av det siste stykket mot toppen, er veien såpass grei at fjellvante barn ned i åtteårsalderen fint kommer opp.

Et stykke unna naboen De første timene stiger løypa rolig på vel preparerte stier. I de bratteste partiene er det til og med laget «trapper» av tømmerstokker.

Så selv om det er langt mellom merkingen og at den er flasset vekk flere steder, er stien så tydelig at det er lett å finne fram. Og i alle kryss er det store, røde skilt med tid igjen til målet, selv om tida ikke alltid stemmer.

Trass i at vi har valgt den letteste ruta til topps, er det langt fra trangt om plassen. De første timene ser vi bare en halv skoleklasse på vei ned, deretter tre til fire personer i timen.

De fleste snakker slovensk, eller tysk. Og det stemmer jo med myndighetenes offisielle besøksstatistikk:

Slovenia mottar bare 3,3 millioner besøkende i året, hvorav hovedtyngden kommer fra Tyskland, Italia og Østerrike.

Bare 7314 nordmenn besøkte Slovenia i fjor. Det burde vært langt flere, med tanke på hva landet har å tilby, kombinert med det lave prisnivået.

Flåklypa Stien slynger seg sakte opp den ene dalsida, og utsikten utover irrgrønne daler med setre og kuer med bjeller blir stadig mer spektakulær.

Herfra er det stort sett bortover langs fjell- og dalsider. De neste timene har vi dermed utsikt mot Bohinjdalen, der Bohinjsjøen blinker i det fjerne, på vei mot den første hytta hvor vi har tenkt å spise lunsj.

Etter 4 1/2 time og nesten 600 høydemetre når vi første hytte, Vodnikov (1817 moh), og både barn og voksne er slitne.

Utsikten framover er ikke spesielt motiverende heller: Høyt der oppe, ytterst på en fjellknaus som Reodor Felgens hus i Flåklypa, klamrer ei lita hytte seg fast.

Eneste vei opp er en bitteliten sikksakksti opp den loddrette fjellveggen. Skal vi virkelig opp dit?

Varm gulasj Men Vodnikovs omfangsrike vertinne serverer varm gulasj med ferskt brød og te med masse sukker, og plutselig ser livet lysere ut.

Vi springer som fjellgeiter de siste kilometrene, og er oppe på Flåklypafjellet på under to timer.

På Planica-hytta 2401 moh. venter store soverom med deilige dyner og tepper.

Så selv om rommet ikke er oppvarmet, sovner vi som små barn inntullet i superundertøy, luer, votter og tre lag med tepper.

Trollet ut av esken Men Triglav er et forræderisk fjell - eller en trollete gud.

Neste morgen er det tåke så tett at vi ikke ser bunnen av trappa engang, vinden uler og gradestokken har nærmet seg nullpunktet.

Triglav er i dårlig humør.

Vi innser fort at dette ikke er noe for de minste.

Dessuten er det til dels teknisk klatring enkelte steder, og det siste stykket er usikret sti på en tynn egg med mange hundre meter fritt fall på hver side.

Alja-tårnet På toppen av fjellet står en liten metallstruktur, Alja-tårnet, som symboliserer slovensk territorial suverenitet, og er et nasjonalsymbol i seg selv.

Tårnet er oppkalt etter presten, fjellklatreren og patrioten Jakob Alja, som rundt år 1900 kjøpte toppen.

Men den eneste som får se tårnet, hilse på Triglav og som med rette kan kalle seg slovener, er familiens mannlige fotograf.

Vi andre snur med glede og løper lettbeinte ned de samme stiene vi stavret opp i går.

Andre fjellruter på Balkan Hele Balkan var stort sett stengt for Vesten inntil begynnelsen av 1990-tallet (og flere steder enda lenger).

Turismen er i sin begynnelse, så her kan man forvente genuine opplevelser og møter med folk som virkelig setter pris på en prat.

Her er tre andre fine ruter på Balkan:

Via Dinarica De dinariske alper har 2500 meter høye fjelltakker, eventyraktige enger og gjestehus av stein.

Fjellkjeden som strekker seg fra Slovenia via Kroatia, Bosnia Herzegovina, Montenegro og Kosovo helt til nord i Albania, har nå fått en langdistanserute: Via Dinarica, en over 100 mil lang samling stier, som er kåret til verdens beste nye fottur i 2014 av magasinet Outside (viadinarica.com).

Montenegro Med storslåtte nasjonalparker, høye fjell og Tara, verdens nest største ravine etter Grand Canyon, har Montenegro mer å by på enn strandferie.

Montenegroholiday.com arrangerer fotturer, både dagsturer og lengre turer.

Balkans topper «Peaks of the Balkans»-ruta går gjennom øde og avsidesliggende fjellområder i Albania, Kosovo og Montenegro, steder som var stengt for turister for bare drøye 20 år siden.

Ruta følger gamle gjeterstier i alpine fjellområder med topper opp i 2300 meter, gjennom et varierende landskap med irrgrønne daler og krystallklare innsjøer, fossefall, elver og små landsbyer der tida ser ut til å ha stått stille.

En gjemt perle for naturelskere (peaksofthebalkans.com).