Viestad tryller fram fiskesuppe i fjæra

En jerngryte, noen hakkede grønnsaker, litt fisk og en flaske vin skaper underverker.

• Flere matsaker på db.no/mat
Hvis du skal koke fiskesuppe på spiker, er det ingen regler.

Du kan bare kjøre på med teknikker og smaker for å kompensere for det dårlige utgangspunktet. Det er slik den tradisjonelle sørlandske fiskesuppa har blitt til.

«Fjordens fiskesuppe» er en kombinasjon av buljongterninger, oppdrettslaks fra Vestlandet, importert «scampi» fra et kongedømme langt, langt borte, smaksatt med «fiskekrydder», tomatpuré og deretter mettet med så mye fløte man får plass til uten at loven pålegger at man må kalle den «fløtesuppe».

Smaker kjøkken Er du på et fint sted, er suppa kjørt med en stavmikser, sånn at den blir luftig, og med et lite dryss av urter på toppen.

Uansett smaker den mer av hva som har skjedd på kjøkken, fabrikk og fjøs enn av fjord eller hav.

Det er kanskje ikke så rart at det har blitt slik.

I fjorden utenfor hos oss er det én regel for fisket: Enten får du makrell, eller så får du ingenting.

Og er du heldig og får noe annet, så er du ikke heldig allikevel, for da er det berggylt, eller torsk som er så slapp at den nesten faller fra hverandre.

Lykken finnes Heldigvis finnes lykken fortsatt. Den er bare lenger til sjøs.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har tilbragt morgenen på nabohalvøya, Lindesnes. Båtene som kommer inn på Båly fisk like ved Norges sørligste punkt er portalen til en annen virkelighet.

Når de fisker på fiskebanker 70 sjømil vest, opplever de et gullrush. I dag er 24 tonn med garnfanget torsk bragt til land. Når vi ankommer blir fisken pakket - ett lag fisk i hver kasse for best mulig kvalitet, is rundt på alle kanter - og klargjort for eksport.

SUPPE: Om ikke familien er interessert i det flotte måltidet du har tenkt å lage på kjøkkenet inne, lag maten ute. Foto: METTE RANDEM
FERSK: Steinbit, piggvar, småflyndrer, sammen med selvplukkede blåskjell. bedre blir det ikke. Foto: METTE RANDEM
BRA TEAM: Ungene får beskjed om å plukke blåskjell. Så tenner jeg bål i en enorm rusten gryte. Foto: METTE RANDEM
EKTE SAKER: Fra litteraturen vet jeg at det er slik den opprinnelige boulliabaissen ble til; ved stranda i Marseilles, over levende ild, med voldsom varme.Foto: METTE RANDEM
GULLRUSH: Båtene som kommer inn på Båly, fisker på fiskebanker 70 sjømil vest, opplever et gullrush. I dag er 24 tonn med garnfanget torsk bragt til land. Foto: METTE RANDEM

Selv midt i en måned uten R, er torsken sprek og fast, den spenner nakkemusklene som en kroppsbygger.

Men først og fremst er det bifangsten jeg henger meg opp i.

Steinbiten ser fortsatt rasende ut. Piggvaren har ennå ikke blitt blank og slimete.

Og så er det småflyndrer, som lomre og smørtunge, med mindre prestisje enn piggvaren, men vare og fine likevel, og med den samme underfundige sødmen som man bare finner i flatfisk.

Steinbitselfie Mens dette - i noe mindre skala  - tidligere pleide å være en del av hverdagen i alle norske havner, er det i dag så oppsiktsvekkende at folk stimler til for å se på, ta selfie med en steinbit eller torsk, kjenne på det bebreidende øyet til en kveite.

Grunnleggeren Edvard August Fjeldskår kjører sikksakk med gaffeltrucken rundt de besøkende.

Alfred Hitchcock fortalte at han aldri likte å lage film basert på gode bøker.

Han ville være fri til å gjøre om alle historier til Hitchcock-historier, forandre hovedpersonen til Cary Grant eller James Stewart, introdusere demoniske morsskikkelser, og tvære ut spenningen som han fant det for godt.

Hvis utgangspunktet var for bra, ville alle bare skylde på ham hvis resultatet skuffet, og rose forfatteren dersom filmen ble vellykket.

Jeg har noe av den samme frykten når jeg kommer hjem med en kasse med fisk fra Båly. En blanding av forvokste ambisjoner og frykt for å føkke opp.

Løsningen ligger i familien  - som nekter å komme opp til huset til middag.

Null verdsatt Når den temperamentsfulle norske sommeren endelig byr fram godsida si, er det utenkelig for dem å forlate den, selv om far skryter av alt det gode han har med seg.

Familiens helt urimelige mangel på verdsetting av min innsats - min reise til verdens ende, mine planer om storslått festmåltid - setter andre rammer for tilberedningen. Bedre rammer.

Uten et kjøkken, er det grenser for hvor mye galt man kan gjøre.

Jeg tar med en jerngryte, noen hakkede grønnsaker og en flaske vin ned til sjøen. Ungene får beskjed om å plukke blåskjell.

Så tenner jeg bål i en enorm, gammel, rusten gryte som jeg bruker som bålpanne.

Gryta i glørne Når bålet har brent ned, setter jeg den lille jerngryta oppi glørne i bålpanna.

Fra litteraturen vet jeg at det er slik den opprinnelige boulliabaissen ble til; ved stranda i Marseilles, over levende ild, med voldsom varme som gjorde at suppa både bouilla og baissa.

Det freser og damper fra gryta. Det lukter røyk og urter, bål og vin. Etter et kvarter i glørne tør jeg ikke la gryta stå lenger, i frykt for at småflyndrene og torskehodet skal miste forstanden.

De siste ti minuttene står gryta på svaberget med glør oppå lokket, så fiskestykkene på toppen også blir kokt.

Om det er den beste suppa jeg har laget, vet jeg ikke.

Og ikke er det viktig heller, for den smaker akkurat slik den skal, av fisk fra havet, og strandliv, og sol og røyk i øynene.

BOUILLABAISSE PÅ NORSK: Akkurat slik den opprinnelige boulliabaissen ble til; ved stranda i Marseilles.Foto: METTE RANDEM
BOUILLABAISSE PÅ NORSK: Akkurat slik den opprinnelige boulliabaissen ble til; ved stranda i Marseilles.Foto: METTE RANDEM Vis mer