HVERDAGSLYKKE: Kyllinggryta er ikke mye å snakke om, men mye å like. Du kan variere den i det uendelige. Andreas Viestad lager den noen ganger med grønn curry og kokosmelk, andre ganger med sopp og bacon, eller fløte og urter. Foto: METTE RANDEM
HVERDAGSLYKKE: Kyllinggryta er ikke mye å snakke om, men mye å like. Du kan variere den i det uendelige. Andreas Viestad lager den noen ganger med grønn curry og kokosmelk, andre ganger med sopp og bacon, eller fløte og urter. Foto: METTE RANDEMVis mer

Viestads kyllinggryte: Denne retten har jeg spist 500 ganger

Perfekt når du lurer på hva du skal ha til middag.

Hva snakker vi om når vi snakker om mat? Hvordan det smakte, naturligvis. Men mer om de andre sidene ved måltidet.

Om vennskap, krangler og kjærlighet, vin og ideer som dukket opp over bordet. Om historien bak maten vi spiste, om kulturhistorien, det interessante og ekstreme ved tilblivelsen eller tilberedningen.

Om oppfinneren, kokken, bonden, planten eller dyret.

Mat som vil noe Lista over verdens 50 beste restauranter, som på noen få år har blitt den mest innflytelsesrike rangeringen av verdens toppkjøkken, inneholder ikke nødvendigvis de stedene som har den mest velsmakende maten, men de mest interessante, de som bruker fantastisk mat til å fortelle en historie.

Det handler om de ville urtene og den nordiske revolusjonen på Noma, om den «knuste» sitronterten på Osteria Francescana.

Mat som vil noe. Mat du husker.

Slik er det også i denne spalten her. Selv om den ikke først og fremst handler om stjernerestaurantmat, er jeg opptatt av mat som er noe mer enn seg selv, som sier noe mer enn det du ser og smaker på tallerkenen, eller hvor det er en spesiell grunn til at det smaker slik det gjør.

De gode, vanlige dagene Men i virkeligheten er det ikke sånn verden er, selv for en som lever for å spise.

REDDER DAGER: Man rasker med seg noen kyllinglår fra butikken, bruner dem, velger dagens tilbehør, rydder kaos og setter gryta på bordet. Etter en stund er det ikke mer igjen i gryta. Stort mer er det ikke å si om den. Foto: METTE RANDEM
REDDER DAGER: Man rasker med seg noen kyllinglår fra butikken, bruner dem, velger dagens tilbehør, rydder kaos og setter gryta på bordet. Etter en stund er det ikke mer igjen i gryta. Stort mer er det ikke å si om den. Foto: METTE RANDEM Vis mer

Livet består av mange historieløse hverdager som bare glir forbi, hvor man puster ut på kvelden og tenker: «Klarte å komme i mål» - ikke «dette var interessant» eller «for en dag full av deilige opplevelser» - dager som viskes ut av søvnen og aldri mer vil bli nevnt eller husket.

Men slike dager kan være gode på sitt vis, de også. Og selv om maten ikke er eksepsjonell, kan den være uvanlig god, i all sin vanlighet.

Kjedelig å snakke om Den retten jeg trolig spiser oftest, er en rett det er kjedelig å snakke om.

Det er en kyllinggryte. Den består av kylling. Som er brunet, og så kokt. I ei gryte. Noen ganger i ei stekepanne eller wok. Jeg har sikkert spist den fem hundre ganger, men likevel har jeg ikke stort mer å si om den.

Rettens tilblivelse er slik: I all hast rasker jeg med meg noen kyllinglår fra butikken. (Hvis jeg ikke ville at retten skulle smake kylling, hadde jeg valgt kyllingbryst.) Når jeg kommer hjem, bruner jeg kyllingen i min største panne.

Hver gang gjør jeg det litt ulikt: Den ene gangen med grønn curry og kokosmelk, en annen gang med sopp og bacon, en tredje gang litt franskinspirert - men ikke egentlig fransk - med fløte og urter.

Rydde kaos og dekke bordet mens gryta blir ferdig. Så er det middag.

Den bare er der Når maten står på bordet, kan mine omgivelser glede seg over at den kommer uten et foredrag om rettens opprinnelse og beskaffenhet.

Den bare er der. Noen minutter etter er den der ikke.

Og et par timer etter er den bare en usynlig komponent i en ganske alminnelig god dag som snart er glemt.