DREPT: Bilder av poltitimennene Olov Borén (til venstre) og Robert Karlström på kondolanseboret i politihovedkvarteret i Stockholm i 1999. Foto: Maja Suslin/ SCANPIX SWEDEN
DREPT: Bilder av poltitimennene Olov Borén (til venstre) og Robert Karlström på kondolanseboret i politihovedkvarteret i Stockholm i 1999. Foto: Maja Suslin/ SCANPIX SWEDENVis mer

Politimordene i Sverige:

Ville frelse voldsmenn og nynazister med teater. To politimenn ble drept

Mordene på Robert Karlström og Olle Borén i Malexander rystet Sverige.

Småland i Sverige, slutten av mai 1999: Astrid Glad var på vei hjem fra jobb i Vimmerby. Det var en varm ettermiddag. Astrid skrudde på bilradioen: «Jeg hørte at det hadde vært et ran i Kisa. Og da ble jeg fryktelig urolig, for jeg visste at Robert og Olle skulle gå på vakt klokka 3,» har hun senere fortalt.

Robert Karlström var den eneste sønnen til Astrid. Olle Borén var kollegaen hans ved politiet i Mjölby.

I Kisa var det fullt av politifolk. Astrid spurte en politimann utenfor ICA hva som hadde skjedd:

«De sa at to politimenn var skutt i Malexander… Innerst inne håpet jeg at det ikke var Robert. Samtidig visste jeg at han skulle kjøre den veien.»

POLITIBILEN: Etter skuddene i 1999. Foto: NTB scanpix
POLITIBILEN: Etter skuddene i 1999. Foto: NTB scanpix Vis mer

Ved politisperringen i Malexander løp Astrid rett i armene på en polititekniker. Han så i lommebøkene til de to drepte:

«’Dessverre, det er Robert’. Nei, sa jeg… Det er ikke sant…Han lå på tvers bak politibilen. Politibilen var gjennomhullet av skudd. Og Olle lå i grøfta.»

Mordene rystet Sverige. Gjennom en rekke kilder (se nederst i saken) har Dagbladet rekonstruert dramaet som utspant seg for snart 20 år siden.

Brevet fra forbryteren

14 måneder tidligere hadde Lars Norén fått et brev. Norén var Sveriges fremste levende dramatiker.

Brevet var skrevet av en av Sveriges farligste forbrytere. Carl Thunberg hadde vært leder for Militærligaen. På 1990-tallet stod de bak mer enn ti grove ran i Sverige. Thunberg fortalte at noen fanger drev en teatergruppe på Tidaholmsanstalten. Nå spurte han om Lars Norén ville skrive et stykke for dem.

Kulturkjendisen syntes tanken på ekte forbrytere var pirrende:

NYSGJERRIG: Dramatiker Lars Norén ville gjerne møte ekte forbrytere. Det fikk fatale følger. Foto: Michiel Hendryckx/Wikimedia Commons.
NYSGJERRIG: Dramatiker Lars Norén ville gjerne møte ekte forbrytere. Det fikk fatale følger. Foto: Michiel Hendryckx/Wikimedia Commons. Vis mer

«Jeg hadde aldri vært i et fengsel. Det var én grunn til at jeg ble med. Den andre var å støtte teaterarbeidet deres. Den tredje var at jeg var veldig nysgjerrig på disse menneskene, på å prate med dem.»

Lars Norén forlot villaen i Stockholm og reiste til Tidaholmsanstalten. Skuespillerne var ingen hvem som helst.

I tillegg til Thunberg var det Tony Olsson og Mats Nilsson.

Olsson sonet seks år for planlegging av drap, Nilsson fem et halvt for grovt ran. Begge var erklærte nynazister og medlemmer i Den nasjonale motstandsarmeen NRA.

Noen uker før Thunberg skrev til Norén, hadde Tony Olsson skrevet et annet brev. Til vennen Jackie Arklöv. Tidligere leiesoldat og dømt for krigsforbrytelser under krigen i Jugoslavia:

«Vi holder på å bygge opp en militant nasjonalsosialistisk organisasjon…Min tanke er å bruke dine militære kunnskaper fra tiden i Jugoslavia… Du vil bli en verdifull ressurs og få tilgang til store økonomiske midler allerede i slutten av 1998 eller begynnelsen av 1999... Du og jeg kommer til å utføre noen operasjoner sammen i innledningsfasen.»

Var opprømt

Lars Norén var opprømt etter møtet med fangene: «Ja, vi snakker trolig om enorme og oversette skuespillertalenter. Jeg mener med tanke på den konstruktivitet de har vist, men som har slått over i destruktivitet.»

FARLIG MANUSKRIPT: De voldsdømte nazistene skrev selv mye av manuskriptet til Sju Tre. Det skapte voldsom debatt. Foto: Jan Ingar Thon
FARLIG MANUSKRIPT: De voldsdømte nazistene skrev selv mye av manuskriptet til Sju Tre. Det skapte voldsom debatt. Foto: Jan Ingar Thon Vis mer

Likevel la ikke Norén skjul på hvem som var hovedperson: «Det handler om meg. Det handler om deres liv, men like mye om mitt. Det er mine spørsmål som styrer samtalen, mitt syn på saker og ting.»

Samtalene mellom Norén og fangene ble grunnlaget for skuespillet «Sju Tre». Stykket fikk navn etter paragraf 7:3, om særlig farlige fanger som ikke får permisjon.

Fangene spilte seg selv og skrev sine egne replikker. De fikk fritt spillerom til å fortelle om sin nazistiske ideologi.

I forbindelse med prøvene på «Sju Tre» fikk fangene stadig permisjoner. De reiste til Stockholm for å møte Norén og skuespillets produsent Isa Stenberg.

I hovedstaden ble fangene invitert på luksusrestauranten Tennstopet og kjendisnattklubben Sturecompagniet.

På turné med fangene

Tony Olsson fortalte fengselet at han bodde hos produsenten Isa Stenberg under permisjonene. Men de som møtte fangene fortalte at de beveget seg helt fritt.

Tony Olsson møtte Jackie Arklöv og en annen nynazist og NRA-medlem Andreas Axelsson. Sammen gikk de på boksekamper eller konserter - når de ikke planla bankran for å finansiere NRA.

Isa Stenberg skal også ha skaffet Tony Olsson en mobiltelefon, selv om hun visste at mobiler var forbudt i fengselet. Hun skal bare ha sagt: «Jeg vil ikke vite hvordan du får den inn i fengselet. Det er din sak.»

Fengselsforestillingene av «Sju Tre» ble en suksess. Det ble bestemt at forestillingen skulle settes opp på vanlige teatre.

Planen var å bruke profesjonelle skuespillere, men fangene nektet. Lars Norén forklarte: «Fangene vil ikke spille i fengsler, men heller på steder utenfor. Da skal ikke en profesjonell oppsetning konkurrere med dem.»

Resultatet ble en riksturne med de tre fangene. Premiere var i Umeå 6. februar 1999.

Sterke reaksjoner

Journalisten Elisabeth Åsbrink oppsummerte reaksjonene etter premieren: «Det blev ett jävla liv.»

Landshövding i Västerbottens län spurte hvorfor nazistenes meninger fikk stå uimotsagte. Västerbottens-Kuriren mente «Sju Tre» kunne bli en arena for nynazister.

Amelie Björck i Göteborgs-Posten spurte: «Kan man applaudere tre fanger, deriblant to som nettopp har uttrykt nynazistiske sympatier?» Erik Sidenbladh i Svenska Dagbladet anmeldte forestillingen for rasisme.

KNUST IDYLL: Småbyidyllen ble brutalt knust da Enskildabanken (t.v.) i Kisa ble ranet av tungt bevæpnede nynazister. Foto: stillbild/Wikimedia Commons.
KNUST IDYLL: Småbyidyllen ble brutalt knust da Enskildabanken (t.v.) i Kisa ble ranet av tungt bevæpnede nynazister. Foto: stillbild/Wikimedia Commons. Vis mer

Teaterfolket ble såret over kritikken. Isa Stenberg skrev i dagboka at «det var mest jødiske journalister som angrep dem og det gjorde guttene enda mer aggressive.»

Stenberg ble engstelig for sikkerheten til skuespillerne. Hun kontaktet politiet. De hadde ikke resurser til å bevokte forestillingen. I stedet begynte Jackie Arklöv og Andreas Axelsson å møte opp på forestillingene. Begge var bevæpnet.

Ransbølge

I mars 1999 ansatte Riksteateret Andreas Axelsson som sjåfør. Han kjørte Tony Olsson mellom teatrene og fengslet.

På samme tid skrev Axelsson i naziavisen Frihet: «Hvis du går inn i jødebanken for å finansiere Kampen får du pengene med en gang. Den lille jødehora i kassa klynker som det lille svinet hun er! I mine øyne er det aldri en forbrytelse å bruke vold for å finansiere kampen! Husk alltid på å gjøre jobben skikkelig... gå heller fram og sett et par avsluttende kuler i hodet for å være på den sikre siden.»

Samtidig med «Sju Tre» opplevde området Östgötland en ransbølge. Butikker, vinmonopol, postkontor og banker ble ranet. Ranerne ble stadig mer profesjonelle, brutale og tyngre bevæpnet.

Politiet hadde følelsen av at de forberedte noe større. Ranerne var alltid tre stykker og brukte som regel en Saab 9000. Et bilmerke Tony Olsson hadde spesialisert seg på å stjele.

Siste forestilling av «Sju Tre» var 27. mai 1999. Dagen etter hadde Tony Olsson permisjon for å gå på Metallica-konsert. Han ble plukket opp på Østeråker-fengselet av Jackie Arklöv og Andreas Axelsson.

En kvart kilo sprengstoff

De kom i en leid Toyota Avensis. I bagasjerommet lå en maskinpistol, tre pistoler, et jaktgevær, tre håndgranater og en kvart kilo sprengstoff. Målet var Östgöta Enskilda Banken i Kisa.

Klokka 14.50 gikk ransalarmen på politistasjonen i Mjölby.

Politimennene Olle Borén og Robert Karlström hadde nettopp begynt dagens skift. Olle tok en kjapp telefon til datteren Cecilia. Hun skulle fylle 14 om noen dager. Da han fikk meldingen om bankranet måtte Olle avslutte.

Det siste han sa til datteren var: «Vi snakkes snart!» Så gikk Borén og Karlström ut, satte seg i politibil 5320 og kjørte mot Kisa.

Klokka 16:11 fikk radiosentralen i Motala et anrop fra Borén og Karlström . De trengte opplysninger om en bil med registreringsnummer BTZ786. Det var en hvit Toyota Avensis.

Radiooperatøren hørte en av politimennene si «Så svingete de kjører!» Så hørtes skuddsalver. Deretter mennesker som skrek. Så ble det stille. Radiooperatøren kontaktet kommunikasjonssentralen i Linköping: «Radiobil 5320 er beskutt ved Malexander. Jeg har hørt automatild.»

Henrettelser

På hytta et par hundre meter unna kastet Birgitta og Per Jacobsson seg ned på bakken da de hørte skuddvekslingen: «Det siste vi hørte var to enslige skudd. Så ble det stille igjen.» Det Birgitta hørte var Jackie Arklöv som henrettet de sårede politimennene med hvert sitt skudd i hodet.

Den 11-år gamle datteren til Olle Borén Sara hadde vært på orkesterleir i Danmark. Akkurat som faren spilte hun tverrfløyte. På ferja hjem fra leiren fikk Sara se avisoverskriftene: «MYRDET.» Ved siden av var bildet av faren hennes.

Morderne ble pågrepet innen en uke. Den skuddskadede Axelsson da han oppsøkte sykehus, Arklöv i en leilighet i Stockholm. Olsson flyktet til Costa Rica, men over ga seg på betingelsen at moren møtte ham på flyplassen. Alle ble dømt til livstids fengsel.

Riksteaterets leder beklaget at en skuespiller og sjåfør fra Sju Tre hadde myrdet to politimenn. Men han fortsatte: «Med hensyn til teaterproduksjonen «Sju Tre» har Riksteateret fullstendig tillit til Riks Dramas kunstneriske leder Lars Norén og anser at produksjonen var en kunstnerisk framgang, ga liv til teateret og skapte oppstandelse slik godt teater skal.»

- En skam

De fleste hadde en annen oppfatning. Expressen hadde forsiden «Det er en skam, Norén!»

En leserundersøkelse i avisen viste at 55 prosent av de spurte mente Lars Norén var medansvarlig for drapene i Malexander.

Politimannen Benniet Henriksson som ledet forhørene av Tony Olsson var enig: «Slik jeg ser det, fikk de muligheten til å planlegge ranene under permisjonene.» Astrid Glad var heller ikke i tvil: «Forbryterne fikk jo servert denne muligheten på sølvfat.»

Astrid Glad fortalte også at Lars Norén aldri hadde kontaktet de pårørende, selv om han lovet det i TV-intervjuer:

«Han har ikke kontaktet oss og jeg forventer ikke at han gjør det. For nå har han hatt så mange muligheter, at det nesten blir en hån hvis han kommer til meg så lenge etterpå.»

Kona til Olle Annika Borén fortalte at datteren Sara «var som forandret. Før hun reiste var Sara ei åpen, impulsiv jente som pratet masse… Men den Sara som kom tilbake trakk seg unna. Hun prater ikke stort lenger og er aldri glad.»

Søsteren Cecilia skrev i dagboka: «Savner pappa veldig mye. Lurer på hva han gjør der han er nå? Det er fint der pappa er. Der finnes ikke ondskap. Sårene til pappa og Robert er leget nå. Jeg håper sånn at de har det bra.»

Kilder:

  • Börjesson, Tore S.: Rånarna gör Norénpjäs. Aftonbladet, 1999
  • Olsson, Tony: Chockvågor. Hjalmarson Högberg Bokförlag, 2011
  • Polismorden i Malexander. Radiodokumentar av Fredrik Johnsson. Sveriges Radio P3, 2009.
  • Quist, Fredrik: Radiobil 5320 svarar inte. Östgöta Correspondenten, 2009
  • Vägen till Malexander. Dokumentar av Folke Rydén. SVT, 2001
  • Åsbrink, Elisabeth: Smärtpunkten. Lars Norén, pjäsen Sju Tre och morden i Malexander. Natur & Kultur, 2009