Av FREDRIK WANDRUP

- Jeg så for meg en bru mellom de to leirene, forteller Oftebro. - Mellom ingeniørene og fabrikkarbeiderne på Borregaard. Mellom dem som gikk i tog 1. mai og dem som valgte å rake i hagen. Jeg var spesielt opptatt av det som skjedde i Tsjekkoslovakia. Der forsøkte Alexander Dubcek på sin måte å bygge bru mellom den tradisjonelle kommunismen og et mer frihetlig samfunn. Det lå så mange forhåpninger i den utviklingen. Det var karakteristisk at det var mange studenter og utpregete vestkantfolk som ledet opprøret her hjemme. For dem var det om å gjøre å slå en bru over til sin motsetning, med andre ord arbeiderklassen. Men arbeiderklassen var ikke alltid like interessert.
- Hva gjorde du selv i 1968?
- Jeg gikk på Statens Teaterskole, der vi karakteristisk nok fikk inn en elevrepresentant i styret for første gang. Vi krevde medbestemmelsesrett. Det lå i tida, og vi fløt som alle andre med i tidas strøm. Jeg var utplassert på Det Norske Teatret en del av året. Der satte vi opp utpreget politiske stykker som Sigbjørn Hølmebakks «Heltedød til salgs», og en slags collage som het «Siste brev», om dødsdømte som skrev hjem under krigen. En annen politisk preget oppsetning var en konsert med sangerinnen Raja, der sigøynernes situasjon sto i sentrum. Dessuten spilte jeg i en TV-teateroppsetning av «Rettssaken mot LeRoi Jones», en av flere roller der jeg spilte neger på nynorsk. Jeg husker ikke om det var i 1968 eller 1969 vi også feiret alternativ 17. mai.
- Hva gikk den ut på?
- Vi stekte sild utenfor Rådhuset. Det skulle liksom være mer norsk enn pølse med lompe. Det stinket sild over hele sentrum. Vi hadde også et tog som var en slags protestaksjon mot Vietnamkrigen og atombomben. Jeg husker at jeg var utkledt som John F. Kennedy. Den tyske studentlederen Rudi Dutschke var i Oslo den våren. Jeg så ham holde tale i universitetskantina på Blindern, som var så overfylt at folk nærmest hang oppetter veggene. Men for meg var den store helten Jens Bjørneboe. Ikke fordi han var verdens beste forfatter, men fordi det han sto for, var så sterkt og provoserende. Med sin hartslående anarkisme var han en veldig viktig del av det norske 68-klimaet. Hans engasjement nådde mye lenger ut enn budskapet til alle dem som var politisk fastlåste og seinere ble AKP (m-l)-ere. Det var så mye flåseri og gravalvor, cowboy- og indianerlek blant dem. Når Bjørneboe oppfordret til kritikk mot makthaverne og solidaritet med de svake, var det mye mer troverdig. Han støttet opp om fanene, men han gikk ikke alltid under dem.
- Kjente du Bjørneboe?
- Ikke før noen år seinere, da jeg spilte «Frøken Julie» sammen med Henny Moan på Amfiscenen. Bjørneboe hadde oversatt stykket. Før leseprøven dukket han opp og sa: «Jeg synes selv mine oversettelser fra svensk er så pinlige. Jeg håper ikke dere har noe imot at jeg tømmer en halv flaske whisky mens jeg hører på.» Og det gjorde han. Siden møttes vi noen ganger. Det var alltid like inspirerende.
- Var du noen gang fristet til å gå inn i AKP?
- Jeg deltok i en studiegruppe, men jeg ble kastet ut fordi jeg ga til kjenne at jeg ikke hadde noen sans for Stalin. Det beste du kan si om AKP er at de provoserte fram en del debatter. Men jeg vet sannelig ikke om de startet 68-opprøret eller om de kvalte det. Selv flørtet jeg først og fremst med det som skjedde. Jeg var innom Slottsparken og røykte litt hasj. Jeg lot håret vokse, men ikke for langt. Jeg deltok i studiegruppe, men ble ikke medlem. Vi planla å starte et kollektiv på et småbruk i Tuddal, men klarte ikke å få til noen avtale med bonden som eide stedet. Jeg fløt rundt på overflaten. Jeg var nok altfor feig til å gå inn i noe med liv og sjel.
- Opplevde du det slik at alt plutselig skulle være politisk?
- Jeg tror overgangen var mer glidende. Aktiviteten sprang nok ut av Gerhardsen-epoken, med vekt på trygge arbeidsplasser og sosial rettferdighet. Og ikke minst Dubceks kommunisme med et vennlig ansikt. Da russerne rykket inn i Praha, ble utrolig mange visjoner ødelagt. Jeg fikk høre hva som hadde skjedd mens vi hadde prøver i TV-teatret. Jeg begynte å gråte. Jeg husker at min avdøde kollega Frimann Falk Clausen strøk meg over håret og trøstet meg. Det går sikkert bra, sa han, og fortalte hvordan det hadde vært å slåss mot tyskerne i Norge under krigen. En del av elevene på teaterskolen hadde planlagt et besøk i Praha, og det gjennomførte vi til tross for det som skjedde.
- Hvordan opplevde dere besøket?
- Vi kom ganske raskt etter invasjonen, og da satt kulehullene fortsatt i husveggene. Studentene snakket fortsatt fritt. Grepet var ikke fullstendig strammet ennå. Men vi fikk et sterkt inntrykk av at alle deres drømmer var knust. Det var både dramatisk og gripende å se dette på nært hold.
- Var du selv medlem av noen organisasjoner i denne tida?
- Nei, aldri. Jeg vet ikke hvor mye i meg som var politisk bevissthet og hvor mye som var svermeri. Engasjementet var først og fremst følelsesbasert. Det var som å være forelsket. Det du blir betatt av, tror du på, uten å stille spørsmål. Vi ble fascinert av kulturrevolusjonen i Kina, dette med at de intellektuelle skulle ut av byene, ut til bøndene. Vi ante jo ikke at de ble tvunget til å flytte på seg. Vi trodde de gjorde det av idealistiske årsaker. Det var denne inspirasjonen som lå bak når norske skuespillere dro til Tromsø og lagde teater der.
- Var du med på oppsøkende teater?
- Jeg var med på «Pendlere». Jeg var ansatt på Nationaltheatret og ble plassert av Arild Brinchmann i en gruppe som skulle lage politisk teater for Utkant-Norge. Jeg må innrømme at jeg ikke var så veldig begeistret til å begynne med. Brinchmanns virksomhet på dette feltet var både omstridt og kritisert. Jeg hadde riktignok vært veldig fascinert av forløperen til «Pendlere», den såkalte «Svartkatten». Det var sterkt å se skuespillere stå på scenen og anklage navngitte mennesker for økonomiske forbrytelser. Jeg var likevel ikke sikker på om jeg hadde lyst til å bruke min karriere som skuespiller til fordel for arbeiderne i Nord-Odal. Men vi dro til Odalen, fem skuespillere, og snakket med folk der om problemene de hadde. Vi bodde der en sommer. Så lagde vi «Pendlere», som ble kjempepopulært.
- Lever noen av ideene fra den gangen i dag?
- En del av solidaritetstanken har nok overlevd. Det er nok lettere å kommunisere over det som var de tradisjonelle grensene i arbeidslivet. Og oppløsningen av det rigide kjønnsrollemønsteret. Folk er ikke lenger bundet opp i roller som tidligere. På den andre siden har kapitalismen seiret. I dag blir ting målt i materielle verdier. En del av 68-ideologien, den som ble representert av hippiene og «make love not war»-ideologien, var utpreget antimaterialistisk.
- Hva med deg selv i dag, er du preget av slike holdninger?
- Jeg kan vel ikke si at TV-programmet «Mandagsklubben» akkurat representerer noe grensesprengende politisk opprør. Slik sett er jeg kjøpt og betalt. Jeg er vel en del av min tid, også i dag. Ofte bruker man et helt liv til å finne ut hvem man egentlig er. På 1960-tallet tror jeg tida var sterkere enn jeg var. Enkelte orker å stå opp mot samtida i ett kjør, slik Bjørneboe gjorde det. Men det har sin pris. De blir ofte nokså slitne av det.
- Fins det grobrunn for politisk eller oppsøkende teater på 1990-tallet?
- Det tror jeg. Nettopp i vår tid tror jeg det fins et publikum for kritisk og politisk teater. I stedet for å sette opp Ibsens «En folkefiende» hver gang man skal være samfunnskritisk, kunne man skapt noe nytt og spennende. Men man behøvde ikke la røde flagg vaie over hele bygda i siste scene. Den typen naivitet har nok tida løpt fra.