Å falle eller ikke falle

Under en av sine mange turer til Tyskland, der «Salme ved reisens slutt» har solgt i over én million eksemplarer, falt Erik Fosnes Hansen ned en trapp og brakk skulderen. Forskjellen mellom å falle og å ikke falle, mellom å brekke skulderen eller nakken, ga ham tema til den nye boka «Beretninger om beskyttelse».

Seks hundre sider som tar oss fra nåtidas Norge, via 1800-tallets svenske øy til renessansens Italia og langt inn i svarte fjellet - der har du Erik Fosnes Hansen. Her er mye å lære, for eksempel om biavl, maleriets utvikling og fyrvesenets historie. Persongalleriet er like bredt som det er smalt, like mangfoldig som det er ukjent - fokus skifter fra en fattig fyrvokter på en nedsnødd øy til en byllebefengt fyrste på flukt fra Firenze. En madonna byr på mirakler, og du treffer fanden sjøl: Fosnes Hansen går i direkte dialog med djevelen. Og alt dette er bare første bind.

- Det beste ved denne boka for meg har vært at den var bare min. Jeg trengte ikke dele den med noen. Det var nesten litt leit å gi den fra seg, sier Erik Fosnes Hansen, og myser over en blå Farris. Han har forsovet seg og er smal i blikket. Ble liggende for lenge søvnløs natta før. Ikke så rart når man skal følge opp en enorm suksess, og det er åtte år siden sist. Hver høst har spekulasjonene gått: Kommer den nye boka nå, eller kommer den kanskje aldri? Har Fosnes Hansen skrivevegring? Har han ikke mer å by på?

- Det er hyggelig at så mange har ventet på en ny bok, verre når folk sa at «han sitter vel bare der og stirrer i veggen». Jeg visste jo at det ikke var sant. Hadde jeg ikke reist så mye med den forrige, kunne denne kanskje vært utgitt i fjor. Selv har jeg ikke hatt abstinens for bokutgivelser: Jeg har gitt ut bøker annenhver måned de siste åtte åra.

Etter to timer i bokhandelen har Tanum plassert ham på andre plass på bestsellerlista, etter Thor Heyerdahl.

- Folk er så ubegripelig opptatt av dette med suksess. Jeg tror ikke det er livets mening, sier Fosnes Hansen kort.

Nei - hva er livets mening? «Beretninger om beskyttelse» kan leses som en skjebneroman. Personene beskyttes, ja reddes, av tilfeldigheter.

- Tror du på skjebnen?

- Jeg tror «skjebne» og «tilfeldighet» bare er betegnelser på noe vi ikke forstår. At noe er når det like gjerne kunne ikke være. Selve eksistensen er jo merkelig. Jeg tror verken på Gud eller på skjebnen. Men å si at noe bare er tilfeldigheter er å redusere verden til kosmisk lotto. Det ene kan like gjerne skje som det andre. Da jeg datt utfor trappa, begynte jeg å tenke på alle de historiene om mennesker som akkurat ikke går utfor et stup. At du tenker på noen for første gang på ti år like før du treffer dem på gata. Dette er sånt man vegrer seg for å skrive om, av redsel for at leserne skal si det er ulogisk.

- I den magiske realismen opptrer slike sammentreff stadig?

- Ja, og dette er ingen typisk realistisk bok. Skjebnemotivet går for så vidt igjen i begge de to tidligere bøkene mine, tydeligst i «Falketårnet». Men også i «Salme ved reisens slutt» - hva får disse musikerne til å ta arbeid akkurat på «Titanic»?

- Opplever du at ditt eget liv er endret av skjebnen, eller tilfeldighetene?

- Det er i hvert fall blitt annerledes enn jeg forestilte meg da jeg var atten. Selv om jeg alltid ønsket å skrive, kunne jeg ikke forestille meg at det ville ta sånn av. Men man skal ikke klage over sitt hell. Jeg er veldig takknemlig for alle de dørene som har åpnet seg for meg i utlandet. Hvis jeg hadde villet, kunne jeg reist rundt og snakket om den båten fremdeles. Men symbolikken er blitt litt støl, for å si det slik.

- Har begrepet beskyttelse fått en ny betydning etter at du ble far?

- Absolutt, det er blitt helt konkret. At jeg ble far, bidro til at stoffet forandret seg, fra tanken om at tilfeldighetene beskytter til at menneskene beskytter hverandre. Jeg syntes etter hvert at det var like rart at mennesker er villige til å dø for å beskytte et liv, en hemmelighet, et løfte, en ting. Ser man verden med darwinistiske briller, burde vi bare være interessert i sex og penger. Men i valget mellom pest og kolera svarer mennesker ja takk, begge deler, bare for å beskytte noe utenfor dem selv.

- Researchen din må ha vært enorm. Har du skrevet det man tidligere kalte en dannelsesroman?

- Researchmengden er vel en slags kompensasjon, jeg har jo ingen utdannelse utover folkeskolen. Hvis du går langt nok inn i noe, som for eksempel i renessansens malerteknikk, begynner til slutt også det å handle om alt . Hvis temaet i boka overskrider sine egne grenser, er jeg glad for det. Jeg postulerer jo at verden henger sammen.

- Du er blitt kalt en klassisk, episk forteller?

- Ja, men det protesterer jeg mot. De hyggeligste anmeldelsene utenfra har tatt for seg det kompositoriske, og eksperimentene der. Det kan være at de norske forståsegpåerne ser seg blinde på riksmålsformen.

- Du skriver om omgivelser fjernt fra dine egne. Er du uenig i tanken om at man skal skrive sitt liv?

- Bøker fra den norske virkeligheten har jeg aldri kjent meg igjen i. Helt fra jeg var guttunge har jeg likt bøker som gir flukt til en større virkelighet.

- Du bruker ord som mange vil kalle arkaiske: Prunkløs, sangvinsk, å dadle, å lyske?

- Noen samler på frimerker, jeg samler på ord. Språket blir ikke bedre av at vi mister gamle ord og erstatter dem med engelske idiomer eller «og sånn». Tanken om at skolebarn bare skal lære 3000 ord, og ikke konfronteres med ord de ikke skjønner, er en voldsom undervurdering. Selv har jeg en sønn på tre år, han lærer et nytt ord i timen.

- Hvordan gir man djevelen språk?

- Det var ikke det vanskeligste, han går tross alt igjen i så mange verker fra renessansen. Det var verre med fuglene og pinnsvinene. Å gi en skikkelse språklig uttrykk er et møysommelig lirkearbeid. Man leter til man finner. Jeg har forsøkt å variere fortellerstemmen mer i denne boka, ikke låse meg i en rammefortelling, som i den forrige. Da var jeg 25 år og trengte den.

- Som det nå er, forlater du personene dine uten å ha oppklart vesentlige hendelser. Det er særlig tydelig i den første fortellingen om unge Lea som flykter fra noe, og får en stor oppgave å forvalte. Hva flykter hun fra? Hvordan klarer hun oppgaven?

- Dette er som sagt bind én, dette er en «cliffhanger». Jeg kommer tilbake til Lea i bok to. Hvis alt går bra og jeg ikke får en takstein i hodet. Bank i bordet.

- Du banker i bordet, selv om du ikke tror på skjebnen?

- Ja. Mirakler inngår absolutt i en forfatters virksomhet.

- Boka er tilegnet mor?

- Temaet innbød til det. Jeg syntes det var på tide med en takk. Hun er en veldig flink leser, og gjorde en kjempeinnsats da jeg skrev den forrige boka. At hun og far leste så mye, er grunnen til at jeg leser så mye, sier Erik Fosnes Hansen.

- Og det var det som gjorde meg til forfatter.