Bokklubbenes dødsmarker

Dette er en rapport fra et landskap som jeg, og en håndfull andre norske prosaforfattere har ruslet rundt i en ti års tid, et landskap som er så dødt og sterilt at en må grave dypt for å finne spirer til liv. Jeg snakker om bokklubbenes dødsmarker.

«Å befinne seg på bokklubbenes dødsmarker er en alvorlig sak om man har til hensikt å stadig forbedre sitt forfatterskap; utvikle større litterære prosjekter. Det nytter ikke. Da svelter vi rett og slett i hjel.»

Av GERT NYGÅRDSHAUG

Det finnes i Norge i dag, i det litterære landskapet, en spredt gruppe prosaforfattere, de fleste med en fyldig produksjon bak seg, som lever et særdeles angstfylt og økonomisk usselt liv, fordi det produktet de fra tid til annen makter å kjempe frem, ikke lenger har noe marked. Markedet er borte. Bokklubbene har stjålet deres marked. De har aldri opplevd å få sitt produkt til salgs i de tre store supermarkedene som heter Bokklubben Nye Bøker, Dagens Bok eller Cappelens Bokklubb. Jeg hører til denne gruppen forfattere, og vil i denne artikkelen bruke mitt eget forfatterskap, som jeg kjenner best, til å belyse den dødskampen som pågår i dette golde landskapet. For ikke å bli misforstått, vil jeg presisere: De forfattere det her gjelder, er for det første prosaforfattere, for det andre forfattere som gjennom pristildelinger og storslagne kritikker har valgt å etablere seg som heltids forfattere, for det tredje forfattere som ikke har noen mesen eller bemidlet ektefelle, men må livnære seg av sin egen produksjon. Så til mitt eget eksempel for å belyse denne materien: Jeg har pr. dato blant annet skrevet tolv romaner og et par novellesamlinger. Den første prosaboken min kom i 1981, en novellesamling, som høstet noenlunde bra kritikker. Til ukjent og ny forfatter å være, klaget jeg slett ikke over et netto salg på 2212 eksemplarer. Den siste romanen min kom i fjor, i 1995, og høstet glimrende kritikker. Den ble utropt til årets beste roman av flere aviser, deriblant Aftenposten. Den har solgt i 2063 eks.! Se på denne himmelropende utviklingen: Fra en lovende tendens i begynnelsen av åttitallet steg salget på mine romaner til et høydepunkt i 1985, med et salg på hele 2516 eks., før kurven begynte å dale, og salget har altså nå, midt på nittitallet havnet på rundt 2000. Dette representerer i kroner en årslønn ingen nordmann er i stand til å leve av. Jeg hadde ikke klaget om jeg hadde definert meg selv som en «smal» forfatter, men jeg mener altså å skrive for et bredt publikum. Jeg skulle ikke ha protestert om kritikkene hadde vært elendige, men det motsatte har vært tilfelle, bortsett fra visse «normale» unntak. Kritikkene på de siste bøkene, de med lavest salg, har bent frem vært glimrende! Så hva har skjedd? Markedet er rett og slett blitt borte. Jeg, og andre i min situasjon, har ikke noe marked lenger! I all hovedsak består det lesende, skjønnlitterært interesserte markedet i Norge av de 300 000 medlemmene de tre bokklubbene tilsammen har skreket til seg. De lokkes gjennom verving og billigere bøker, og utsettes for en massiv påvirkning av lesevalg gjennom bokklubbenes egen reklame og utvalg. Bokklubbene festet sitt grep mer og mer utover åttitallet og kulminerte med Cappelens Bokklubb på nittitallet. Utviklingen kan leses tydelig i salgstallene for mine egne bøker. Jeg har ikke lenger noe marked å skrive for. Jeg har så å si ikke debutert. Å befinne seg på bokklubbenes dødsmarker er en alvorlig sak. Alvorlig om man har til hensikt å stadig forbedre sitt forfatterskap; utvikle større litterære prosjekter. Det nytter ikke. Da svelter vi rett og slett i hjel. Jeg, og de andre som vandrer her, har ikke muligheten til i fred og ro, med den økonomiske tryggheten som en bokklubbforfatter har, å kunne bruke et år eller to til virkelig bare å tenke på å skape en god roman. Her på dødsmarkene hersker gribbene: Inkasso, tvangsutpanting, avstengte telefoner og utslitte skrivemaskiner langt hinsides Internetts verden. Bokklubbene skaper en forfatterelite i Norge, en elite som har råd til å skrive, til å ivareta sitt forfatterskap. Noen av disse er blitt eller vil bli bra forfattere, slik de ærlig har fortjent. Men muligens vandrer de potensielt beste forfatterne på dødsmarkene, der de enten blir gående til de tvinges til et annet yrke, eller kreperer før de får startet på sine hovedverk. Selv har jeg passert femti, men så langt har jeg hverken våget eller hatt økonomisk grunnlag for å sette i gang noen av de «store» prosjektene jeg har gjæret på i snart en mannsalder. Derfor: Bokklubbsystemet bør øyeblikkelig saneres, slik at 300 000 litterært interesserte nordmenn igjen kan velge sin litteratur utenfor påvirkningsapparatet til et økonomisk- og markedsstyrt mediekonsern som bokklubbene springer ut av. Bokklubbsystemet bør saneres til både lesernes og forfatternes beste; leserne kan igjen gå i bokhandlene og velge de aller beste bøkene, og gode forfattere, eksempelvis noen bokklubbforfattere, vil i kraft av navn og kritikker lett selge rundt 10 000 eks. og således kunne fortsette å dyrke sitt forfatterskap. Mens vi på dødsmarkene igjen opplever å stå overfor et reelt marked og således kan bli i stand til å realisere våre prosjekter gjennom det salg vi virkelig fortjener. Det finnes ellers en rekke andre argumenter for at bokklubbene bør nedlegges, men de får ligge i denne omgang.