Debutant med «hakkprosa»

Hanne Ørstavik er debutant på Oktober. Debutboka, «Hakk», tilhører en sanger som synes å ha vunnet betydelig utbredelse i den senere tid, særlig blant yngre kvinnelige forfattere.

font face='arial, helvetica'>Stilisert

Hennes landskap og hennes personer er stiliserte, men det er tale om et ytre landskap og om «virkelige» personer. Små bokstavtyper omgitt av hvite flater, ikke-paginerte sider, en enkel lilla side, et enkelt ord satt med gul skrift, er kunstneriske virkemidler som bidrar til stiliseringen.

Som så ofte ellers handler det om en kjærlighet som både binder og frigjør, om problematiske far-datter- og mor-datter-forhold, og om Mannen som dukker opp og på samme tid aksentuerer disse spenningene og løser dem opp. Tankene går ofte til Johan Borgens «Els meg bort fra min bristende barndom».

Krevende


Det er en uhyre krevende sjanger. Cecilie Løveid dyrket den til perfeksjon i 7-årene. På 80-tallet dukket det opp enkelte kvinnelige forfattere som også kom godt fra deg. Men det kan lett bli dilettantisk, litt for privat, for meget sjel og for lite stofflighet.
Ørstavik har ikke kommet så aller verst fra det. Hun har en billedskapende evne som ikke alle debutanter har. En sel opptrer f. eks som et godt gjennomgående bilde, både som metafor for den mannlige seksualitet (hård og myk på samme tid) og som et mer komplekst symbol for den unge kvinens egne seksuelle lengsler og hennes forhold til mannen. Det fungerer bra, det gjør også de andre dyremetaforene. Men sett under ett blir det hele for spinkelt.
Man øyner likevel utviklingsmuligheter. Vi ønsker derfor mer av Ørstavik - men gjerne noe som er en del hakk bedre.