Den utstøtte fortelleren

Bokmessa i Frankfurt, 1987. Erik Fosnes Hansens debutroman «Falketårnet» er oversatt til tysk; og forfatteren selv deltar med sitt tilsynelatende perfekte høytysk på en mottakelse, der hans tyske forlegger er til stede sammen med en nær sagt samlet norsk koloni: forleggere, forfattere, journalister, observatører, tilfeldige nordmenn. Etter Fosnes Hansens tale oppdager noen at et eksemplar av den tyske utgaven av «Falketårnet» er maltraktert. Den er revet i filler. Arkene flyter utover gulvet i et siderom. Hva er skjedd?

  • De tyske forleggerne trodde straks det var Ingvar Ambjørnsen som hadde gjort det, han var den eneste med langt hår. Men selvsagt var det ikke han. Det var rett og slett en norsk litterat som i raseri rev boka i filler. Hvorfor? Fordi, forklarte vedkommende, fordi Dag Solstad, «Norges største forfatter», ennå ikke var oversatt verken til tysk eller noe annet verdensspråk, og nå kom denne skjønnånden og jyplingen Fosnes Hansen og erobret Tyskland med en roman mange oppfattet som gammelmodig og tradisjonell. Det var i hvert fall ikke modernistisk. Ikke engang postmodernistisk!
  • Solstad er ennå ikke oversatt til mer enn seks språk, de nordiske pluss russisk, estisk og nederlandsk. Fosnes Hansen er etter hvert utbredt på 24 språk. Men her hjemme har Solstad vært den bejublede i litterære kretser, mens Fosnes Hansen i visse kretser har vært et mobbeoffer. Litterære snobber har glefset etter ham fra første stund. Forlagsfolk på høyt nivå har i offentlig sammenheng prestert å kalle hans suksessroman for «Kvalme ved reisens slutt».
  • Hvorfor? Kanskje fordi man i Norge har tatt begrepet «de store romaners sammenbrudd» på et alvor som i beste forstand må kunne betegnes som provinsielt. I stedet for fortellinger har man bejublet tekster som kunne formidle at verden er uoversiktlig og kaotisk (det har ikke spilt noen rolle at også tekstene har vært ugjennomtrengelige). Romaner som har smakt av fortellertrang, kunstnerisk helhet og sammenheng har vært henvist til gapestokken.
  • I dag er det nettopp denne typen romaner som får sin renessanse. Er dette gammeldags? Ikke mer gammeldags enn det er av et barn å la seg oppsluke av et eventyr. Sansen for et modernistisk eksperiment er knapt noe medfødt. Det er derimot begjæret etter en dramatisk fortelling. Det vet enhver som noen gang har eid en dyne og en lommelykt.