En øvelse i krisehåndtering

- Sett i et 50-årsperspektiv vil mange mene at Berlin-blokaden var en fotnote i den kalde krigens historie. Men den var noe mer enn det.

For som den første alvorlige øst-vestkrisen bidro den til at det ble høstet lærdommer som kom til nytte under senere styrkeprøver. Og det var ikke bare i vest, men også i øst, at politikere og militære ledere fikk erfaringer som satte dem i stand til å praktisere det som i dag kalles krisehåndtering.

Det mest fremtredende blikkfanget i forbindelse med krisen ble den allierte luftbroen - en teknologisk og organisatorisk bedrift som reddet 2,5 millioner vestberlinere fra hungersnød og død. Ja, sannsynligvis forhindret den at Vest-Berlin ble oppslukt i det sovjet-kontrollerte Øst-Tyskland. For var det ikke lykkes å bryte blokaden, er det mye som tyder på at de vestallierte ville blitt tvunget til å oppgi sitt nærvær i Vest-Berlin.

Dette ville ha vært et tilbakeslag for den vestlige etterkrigspolitikken der Vest-Tyskland var begynt å spille en stadig viktigere rolle. Likevel var det de i vest som mente at det kunne være fornuftig å oppgi Vest-Berlin. Dette fordi den ordning som var kommet i stand når det gjaldt administrasjonen av den gamle rikshovedstaden, var uklar og kunstig. Systemet med fire sektorer fungerte dårlig, og med de tre sektorer som utgjorde Vest-Berlin som en enklave langt inne på østtysk område, var det skapt en uholdbar situasjon. Vest-Berlin var prisgitt sovjetisk utpressing. Blokaden ble nettopp et eksempel på det, og mange spurte om det var verdt prisen å sette hardt mot hardt.

Prisen var selvsagt at en konfrontasjon i verste fall kunne utvikle seg til krig. I siste instans kunne krig bety bruk av atomvåpen som USA foreløpig hadde monopol på. Samtidig som Moskva og de vestallierte - først og fremst USA - var innstilt på å forfølge sine utenrikspolitiske mål lengst mulig, vek begge parter tilbake fra skritt som kunne resultere i væpnet konflikt.

Blokaden ble satt i verk etter et år med stigende spenning mellom øst og vest. USA hadde satt i verk sin Marshall-plan som også kom til å omfatte Vest-Tyskland. Sovjet på sin side festet grepet om de østeuropeiske land, og i februar 1948 kom det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia. Det internasjonale klima forverret seg fra måned til måned. I mars hadde Josef Stalin et møte med de østtyske kommunistlederne. En av dem, Wilhelm Pieck (senere østtysk president), ga uttrykk for engstelse for at høstens lokalvalg i Berlin ville resultere i nederlag for kommunistene. Det ville være en fordel, mente han, om de vestallierte ble drevet ut av Berlin. Til dette svarte Stalin: «La oss gjøre en felles innsats - kanskje vi kan sparke dem ut.»

Allerede på ettervinteren begynte så sovjetmyndighetene å stikke kjepper i hjulene for den frie ferdsel mellom Vest-Tyskland og Berlin. Forsyningene kom via kanaler, veier og jernbane. Da det så ble iverksatt restriksjoner, viste dette med all tydelighet Vest-Berlins sårbarhet. Bekymringene steg i vest, og man begynte så smått å forberede seg på krise. Da sovjet-myndighetene 23. juni kunngjorde blokaden, anga de «tekniske vansker» som grunn.

Selv om Stalins replikk til Wilhelm Pieck ikke var alminnelig kjent den gang, var det nå klart at Moskva ønsket å drive vestmaktene ut av Berlin. Her var det duket for nervekrig. Den amerikanske øverstkommanderende i Tyskland, general Lucius Clay , ønsket i utgangspunktet å bryte blokaden ved å sende væpnede panservogner gjennom de sovjetiske kontrollpostene. Planen ble forkastet i Washington av både militære og politiske grunner. Man fryktet at maktbruk kunne føre til opptrapping på begge sider. Man ønsket ikke krig.

Det ønsket åpenbart heller ikke Sovjetunionen. Derfor fremsto det aldri som noe aktuelt alternativ å forsøke å «stenge» de alliertes luftkorridorer mellom Vest-Tyskland og Berlin. Det ville ha vært enda farligere enn konfrontasjoner på bakken. Dessuten anså Moskva det som utenkelig at vestmaktene ville klare å få fram tilstrekkelige forsyninger til Berlin luftveien.

Til å begynne med gjorde det seg i vest også gjeldende liten tro på at en luftbro ville holde liv i Vest-Berlin, og at den ville tvinge russerne til å gi seg. Men i løpet av månedene som fulgte, steg optimismen etter hvert som det viste seg at luftbroen med sin regularitet og kapasitet ble en suksess. men innen Moskva ga seg i mai 1949, var det blitt utfoldet en intens diplomatisk virksomhet. Målsettingen var å holde en utsatt bastion og å unngå krig. Oppskriften for dette krisediplomatiet var at kanaler for formell og uformell kontakt mellom øst og vest hele tiden ble holdt åpne.

President Truman slo fast at det ikke var aktuelt å oppgi Vest-Berlin, og at en alliert luftbro skulle sørge for de nødvendige forsyninger. Han ga samtidig ordre til sine medarbeidere om å sondere hvordan konflikten best kunne bli bilagt. Som en maktdemonstrasjon ble det sendt seks B-29 bombefly med kapasitet til å føre atombomber til baser i Storbritannia. Hensikten var å myke opp den sovjetiske holdningen.

Det sentrale stridsspørsmålet mellom øst og vest var Tyskland. Allerede uenigheten om Marshall-planen hadde vist at motsetningene var dype. Stalin hadde åpenbart ikke gitt opp håpet om et samlet Tyskland, helst under sovjetisk kontroll. De vestlige planene om en egen vesttysk stat kjempet han imot med nebb og klør. I Berlin trodde han at han skulle få drevet vestmaktene på defensiven.

Vestmaktene var imidlertid ikke innstilt på å betale en så høy pris som skrinlegging av sin tysklandspolitikk ville innebære. Valutareform og integrering av Vest-Tyskland i det gryende vestlige samarbeid militært, politisk og økonomisk var bærebjelker i det nye Europa-konseptet.

Det var ikke like lett hele tiden å bevare vestalliert enighet om en felles linje. Men man samlet seg om å bringe Berlin-blokaden inn for De forente nasjoner. Den åpne debatten i FNs Sikkerhetsråd ble en propagandaforestilling og førte ikke til noen tilnærming. Det gikk både vinter og vår før det for alvor lysnet. Moskva hadde åpenbart satset på at Vest-Berlin skulle falle som en moden frukt i det sovjetiske fang. Men luftbroen gikk jevnt og trutt selv da vinteren og dårlig vær gjorde transportene hasardiøse. Men mat, medisiner og - ikke minst - kull kom fram.

Det ble i denne perioden foretatt mange sonderinger både i FN og i Moskva. En amerikansk korrespondent sendte en serie skriftlige spørsmål til Stalin. Et av dem gjaldt Stalins syn på planene om valutareform i Vest-Berlin. En av Trumans rådgivere festet seg ved at Stalin svarte på alle spørsmål unntatt det som gjaldt valutareformen. Var det en tilfeldighet?

Pen amerikanske representanten i Sikkerhetsrådet, Philip Jessup , fikk instruks om å spørre sin kollega, Jakov Malik , om Stalins utelatelse berodde på en tilfeldighet. Det gikk flere uker før Jessup hørte fra Malik som hadde lovet å sjekke med Moskva. Men omsider traff de hverandre igjen, og Malik meddelte at utelatelsen ikke var tilfeldig. Nå fulgte flere runder med forhandlinger på høyt plan. Sovjet fikk ikke vestmaktene med på å endre sin tysklandspolitikk, men de gikk med på å oppheve sine økonomiske motrestriksjoner overfor Øst-Tyskland. Samtidig sa de seg villige til at det ble avholdt et firemaktsmøte på utenriksministerplan før den nye Bonn-regjeringen så dagens lys. Sovjet klarte ikke helt å redde ansikt, men pillen ble sukret noe. Blokaden ble hevet, og vestmaktene beholdt sitt fotfeste i Vest-Berlin.

For vestmaktene, men også for Sovjet, ble Berlin-blokaden en nyttig øvelse i krisehåndtering i en stadig farligere verden. Mange erfaringer ble høstet om nødvendigheten av å bruke tilgjengelige formelle og uformelle diplomatiske kanaler, grundig stabsarbeid og innsikt i motpartens tenkemåte. På grunnlag av disse erfaringene ble metoder for krisehåndtering utviklet og forbedret. Dette var kanskje den viktigste lærdommen fra den vel ti måneder lange Berlin-blokaden.