Enøyd sutring

I Dagbladet 23. juli har lederen i Lærerforbundet og AF-stat et debattinnlegg om tariffoppgjøret i statssektoren hvor skytset faktisk også rettes mot Dagbladet -av alle. Artikkelen er stort sett en enøyd sutring over «hvorfor alt gikk galt», uten snev av selvkritisk analyse av Lærerforbundets og AFs egen rolle.

«Lærerforbundet og AF er snart de siste fagforeningene som ikke forstår nødvendigheten av lokal og markedsmessig lønnsdannelse.»

Av TRULS SEVJE, LEDER NORSK LEKTORLAG

Lederen i Norsk Lektorlag, Truls Sevje, går i denne kronikken til et kraftig angrep på AF og Lærerforbundet etter årets lønnsoppgjør. Han peker på en rekke områder der han mener de har sviktet overfor sine medlemmer, og skriver blant annet at «vurdert ut fra AFs merittliste over tidligere lønnspolitikk og slukte kameler, var streiken tvilsom.

Bakgrunnen for AFs streik er dannelsen av Akademikerne og Norsk Lektorlag og selvsagt offentlige ansatte akademikeres elendige lønnsnivå. Med AF i full indre oppløsning og Norsk Lektorlag som en konkurrent til Lærerforbundet, kunne AF og Lærerforbundet rett og slett ikke la være å streike. Vurdert ut i fra statsansatte akademikeres generelle lønnsnivå, var streiken berettiget. Vurdert ut i fra AFs merittliste over tidligere lønnspolitikk og slukte kameler, var streiken tvilsom. Tilbudet til de fleste AF-medlemmene var ca. kr 10 000, riktignok bare mellom halvparten og en tredjedel av hva andre fikk, men allikevel mer enn hva AF tidligere har sagt ja til.

Lederen i AF-stat og lederen av AF er henholdsvis nåværende og tidligere leder i Lærerforbundet. La oss derfor se på hvordan Lærerforbundet selv har stukket kjepper i egne tariffhjul med sin lønns- og utdanningspolitikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tidligere var de aller fleste adjunkter i skolen universitetsutdannede personer med en solid faglig utdannelse. Lærerforbundet og dets forgjenger NUFO har bidratt til at det nå stilles så svake faglige krav til en adjunkttittel at adjunkt er blitt den vanlige tittelen på lærere, nærmest uansett hvilken utdanning de har og hvor de har utdanningen fra. Resultatet er at adjunktgruppen er blitt så stor at det alene vanskeliggjør betydelige lønnstillegg for denne gruppen. Samtidig er det de universitetsutdannede adjunktene som taper i forhold til sine kortidsutdannede/sommerkursutdannede adjunktkollegaer. Denne trenden gjør seg også, til en viss grad, gjeldende for lektortittelen.

Lærerforbundet har en «solidarisk» lønnspolitikk som er selvødeleggende. Enten skal alle løftes lønnsmessig likt og samtidig, eller ingen. Denne kortsiktige solidaritetspolitikken fører til at ingen løftes. Å løfte for eksempel realistene først og bruke dem som brekkstang for senere løft av filologene, er Lærerforbundet fullstendig fremmed.

Lærerforbundet krever ikke at utdanning skal lønne seg. Derfor krever ikke Lærerforbundet en lønnsforskjell mellom adjunkter og lektorer som tilsvarer merkostnaden ved å ta lektorutdanning. Universitetsutdannede adjunkter lider samme skjebne i forhold til andre lærere.

Lærerforbundet bidrar med å tilsløre mangelen på fagpersonell i skolen ved at de aksepterer at lærere underviser i fag de ikke har faglig utdanning i. Dette er spesielt vanlig etter at Handel- og kontorlærerne gikk inn i Lærerforbundet og studieretningen Handel og Kontor ble integrert i studieretningen for økonomiske og administrative fag i den allmennfaglige videregående skolen. Lærerforbundet fremmer i praksis samme lønnskrav for ufaglærte som faglærte.

Hvordan i all verden kan en fagforening med en slik miserabel lønns- og utdanningspolitikk forvente å forhandle med styrke? Da er det greiere å skylde på andre når resultatet uteblir. Det er også grunn til å peke på at en av hovedårsakene til akademikernes elendige lønnsnivå er at det i alt for mange år er blitt gitt kronetillegg ved tariffoppgjørene. Kronetillegg i stedet for prosenttillegg rammer alle som har en lønn som er over gjennomsnittet. AF har selv i mange, mange år krevd kronetillegg ved lønnsoppgjørene. At Dagbladet raljerer over AF ved å si at AF heller bør søke Bondeviks verdikommisjon om lønnsforhøyelse, er faktisk på sin plass. AF har selv bidratt til å manøvrere seg inn i en posisjon hvor deres reelle innflytelse ved tariffoppgjørene nærmet seg nullpunktet.

Lærerforbundet og AF er også snart de siste fagforeningene som ikke forstår nødvendigheten av lokal og markedsmessig lønnsdannelse. LO-foreningene i privat sektor har forstått dette i mange ti-år. Det er først og fremst lokale tillegg og markedsetterspørsel som har bidratt til lønnsveksten for disse LO-medlemmene. Dette er LOs langsiktige solidaritetspolitikk, og den har brakt resultater! Lærerforbundet og AF tviholder på de store sentrale oppgjørene hvor Staten er både aktor (gjennom Statens personaldirektør), dommer (gjennom riksmeglingsmannen) og bøddel (ved regjeringens lovfesting av tvungen lønnsnemnd). I dette spillet har AFs rolle de siste 25 årene stort sett vært «musen som brølte». Resultatet har vært 25 år med tap i lønnsforhandlingene uten at AF har forstått nødvendigheten av å skifte strategi. Mer tungnem kan neppe en fagforening bli!

Jeg er helt enig med AF og Lærerforbundet i at forhandlingene i den offentlige sektor er et demokratiproblem. Forhandlingsdemokratiet fungerer ikke for offentlig ansatte akademikere. De langsiktige samfunnsmessige skadevirkningene av dette begynner nå å vise seg i form av tapt konkurranseevne og inntekt, og det rammer ikke bare ansatte innen undervisning og forskning, men hele samfunnet. Derfor fører lave akademikerlønninger til et økonomisk samfunnstap. Det offentlige sparer ikke penger ved lave lønnsutgifter til ansatte innen utdanning og forskning, det offentlige får faktisk mindre å rutte med i form av mindre inntekter!

Det nytter imidlertid ikke å sitte og forbanne mørket og rope på «rettferdighet». Slike trivialargumenter preller av som vann på gåsa. Slik jeg ser det, må de langsiktige skadevirkningene synliggjøres før det blir politisk vilje til endringer. Norges konkurranseevne og rolle som en kulturnasjon har som forutsetning at vi har et høyt nivå innen utdanning og forskning. Pr. i dag nedbygges vårt nasjonale kunnskapsnivå. Forskerne flykter til bedre betalte jobber utenfor universiteter og høyskoler, professorater står ubesatte, rekrutteringen av kvalifiserte lektorer til skolen har omtrent stoppet opp, og elevene kan mindre og mindre. Det burde være en oppgave å fastslå hva dette koster Norge i form av fremtidig inntektstap, svekket konkurranse og internasjonal anseelse.

Som skoleansatte bør vi også peke på at den lave status og de dårlige lønnsbetingelser som offentlige akademikere har i dag gir seg helt bisarre utslag innen skolevesenet. For tiden er det typisk norsk å være god på idrettsarenaen og jumbo i utdanning og forskning. Også privatøkonomisk. Idrettsarenaen er da også blitt vårt nasjonale satsingsområde. I skolen har man elitegymnas innen idrett, toppidrettslinjer er blitt status for en del skoler. Å satse på teoriflinke elever, det være seg innen realfag, språk eller samfunnsfag; er det tilnærmet forbud mot. Denne nedprioriteringen av boklig lærdom i skolen er et like stort samfunnsproblem som nedprioriteringen av forskningen ved universitetene. Lærerforbundet har vel aldri vært på banen i denne sammenheng. Kampen for bedre akademikerlønninger føres også ved å vise den boklige lærdommens betydning for samfunnsøkonomien. Det er kort og godt et spørsmål om å se ting i sammenheng og ta kampen på den arenaen man er. Altså, arbeidet for bedre kvalitet i skolen henger sammen med kampen for bedre lønninger.