Førstesidepiken

En morgen havnet Tonje K på førstesidene uten å ha gjort noe galt.

LØKKEBERGS DATTER: Tonje K. vil i uoverskuelig framtid bli omtalt som datteren til Vibeke Løkkeberg.

Av HALLGEIR OPEDAL

- Og så er det noen som tror at min mor vil gi meg denne rollen fordi vi da får mer penger til familien, sa Tonje K himmelfallen og hevet sitt venstre øyebryn. Vi hadde sittet der i hver vår kurvstol i over en time da pengespørsmålet brått dukket opp. Løkkebergs filmstøtte. Eller Løkkebergs kontantstøtte, om du vil. Det var Tonje K som selv bragte temaet opp.
- Det er nok mange som tror det, sa jeg.
- Hva da, spurte hun.
- Ja, at du får rollen slik at dere får enda mer penger.
- Gjør du det?
- Mmm... ja.
- Hm, sa hun kort. Så sa hun:
- Men folk må da skjønne at jeg ikke vil ha denne rollen for pengene. Hvis folk tenker slik, sier jeg: OK, da gjør jeg rollen uten lønn.
ETTERVINTERENS MEST UNDERHOLDENDE kultursåpe er som følger: Filmregissør Vibeke Løkkeberg skal spille inn film og vil ha datteren Tonje K i hovedrollen. Produsenten, han som sitter på den største pengesekken, vil ikke ha Tonje K i hovedrollen. Ingen av partene bøyer av, og filmplanene blir skrinlagt. Iallfall foreløpig. En saftig konflikt dette, fordi den involverer både våre skattepenger og Vibeke Løkkeberg.
Stridens kjerne, kalte Dagsrevyen Tonje K. Nå sitter stridens kjerne der i sin egen hvite, sparsomt møblerte leilighet på Frogner med tekopp og katt og er blidere enn på TV. Og mye blidere enn på film.
- Stridens kjerne? Sa de det? He-he, sier hun.
- Jeg hadde aldri ventet at min interesse for denne filmrollen skulle føre til et så voldsomt rabalder. Da hadde jeg skygget unna for lenge siden.
- Hadde du det?
- Jeg er ikke vant til å takle denne typen stress. Jeg har alltid stått på sidelinja når mine foreldre har vært på førstesidene. Å plutselig være på de samme sidene selv, er skremmende. For det som skjer nå, det er ikke normalt.
- Hva er ikke normalt?
- At det skal være en slags folkeavstemming om jeg skal få lov til å spille i en film eller ikke. Alt jeg vil er å bli vurdert til rollen på et profesjonelt grunnlag. Produsenten har nektet å gjøre det på grunn av min familiebakgrunn. Og da blir jeg sint, skuffet og lei meg.
- Det er mange som tror at din mor ikke klarer å vurdere deg på et profesjonelt grunnlag?
- Jeg skjønner ikke, sier Tonje K og legger trykk på hver stavelse.
- ...at noen kan tro at min allerede omstridte mor skal tørre å gjøre noe som kan få store negative konsekvenser for henne. Og ikke minst, som kan få store negative konsekvenser for meg og min begynnende karriere. Jeg tror ikke hun vil gamble med sin datter, for å få trumfet gjennom sin vilje. Vi vil gjøre denne filmen fordi vi begge tror vi kan få det til.
- FOLK TROR AT FAMILIEN Løkkeberg/Kristiansen er en samstemt symbiose som bor sammen, og hadde jeg nær sagt; sover i samme seng. Det er stort skille mellom mitt liv og mine foreldre sitt. Jeg har vært i utlandet i tre år, jeg har ikke bodd hjemme på fem år. Og hvis folk tror det at vi har sittet hjemme i stua og pratet sammen og funnet ut at nå skal vi lage filmrolle til Tonje, ja, da tar folk feil.
- Det er nok mange som tror det.
- Ja, og da må jeg si at hun tross alt har prøvefilmet 400 jenter. Det er masse talent der ute, men hun har vel ikke funnet den rette.
Vibeke Løkkeberg har laget mange filmer som har fått mildt sagt blandet kritikk. Tonje K har spilt i flere av dem.
- Hvilken liker du best?
- De er veldig forskjellige, men jeg synes jo «Løperjenten» er bra.
- Der er du enig med kriktikerne?
- Ja, der er jeg enig med dem. Jeg synes det er en ærlig, autentisk og direkte film. Direkte er de forresten alle. Men jeg vil ikke si ikke si at den ene er bedre den andre, de har alle noe . «Hud» er jo en storslått film. Estetisk veldig vellykket.
- Der spilte du selv?
- Ja, i seks måneder på en øy utenfor Bergen med ett hus. Jeg var 11-12 år og vasset rundt i gjørme, jeg frøs, det regnet, snødde og blåste. Og det jeg ønsket minst av alt var å sitte i en liten robåt i Nordsjøen.
- Og så spilte du i «Høvdingen»?
- I «Høvdingen» husker jeg at jeg fikk si mange stygge ord. Jeg husker ikke helt hvilke, men det var sikkert noe pule-greier. Og da jeg var 15 år spilte jeg i «Måker». Den har jeg et overfølsomt forhold til. Å spille Tsjekhov i den alderen er en utfordring.
- Mens andre har familealbum har du filmene?
- Jeg tror få mennesker har bedre dokumentasjon på barndommen sin, enn det jeg har.
TONJE K'S BARNDOM FANT sted på Ås i Akershus der hun bodde med sine foreldre og lillesøsteren Marie.
- Jeg har et veldig ambivalent forhold til Ås. Det var fint til jeg var ti-tolv år, men da begynte det å bli kjedelig. Da oppdaget jeg at det var et lite samfunn i en stor åker.
- Din far, kultursjefen, har sagt at Ås er Norges Toscana?
- Da synes jeg han overdriver litt. I hele oppveksten har det vært voldsomme kontraster. Jeg hadde store oppturer når jeg var med på filmproduksjoner. Masse mennesker, spenning og rastløs stemning. Og så plutselig var det over. Jeg måtte tilbake til i åkeren på Ås der jeg skulle forholde meg til et vanlig skolemiljø. Det ble ofte et veldig antiklimaks.
Bare 18 år gammel hadde hun fått nok av foreldrene og Ås og Norge. Hun sluttet på videregående skole og dro til Paris for å bli fotomodell.
- Jeg måtte finne ut hvor jeg stod. Om jeg hadde evne til å overleve helt alene. Mine foreldre var selvfølgelig skeptiske, men jeg kan ikke stoppes når jeg først har satt meg noe i hodet.
- Det er kanskje en arv fra?
- Der har jeg nok kanskje arvet noe, ja. Jeg dro til Paris og løp på ti castinger om dagen og kom til noen mennesker med stive masker som bladde i boka og sa takk og farvel. Jeg fikk noen jobber, men ble fort lei og byråene merket at jeg ikke var så veldig interessert. Men det var greit å få et innblikk, og etter et åtte måneder langt innblikk, dro jeg hjem.
- Men du jobber litt nå nå også?
- Så lite som mulig. Å være modell er veldig lite mentalt stimulerende. Det er kjedelig, sier hun. Og gjentar:
- Det er virkelig kjedelig!
FOR FIRE ÅR SIDEN bestemte hun seg for å bli skuespiller.
- Nei, nei, sa mor, og mente at det var så vanskelig å være skuespiller, det å stadig bli vurdert og forkastet og alt det der.
Men hun dro til New York og til skolen Lee Strasberg Theatre Institute der hun gikk i to år. Tilbake i Norge har hun spilt inn en kortfilm, samt musikkvideoen til Turbonegers. Forøvrig regissert av billedkunstneren og kjæresten med det delvis engelskklingende navnet Crispin Gurholt.
I forrige uke fikk hun bekreftelsen på at mor hadde rett.
- Men jeg kan ikke forkaste yrket fordi jeg får motgang. Jeg mener, jeg kan jo ikke forkaste noe før jeg har begynt. Er du opptatt av noe så er du opptatt av noe. Da må du bare kjøre på.