Fruen fra Barentshavet

Det er hun med fisken. Hun som lå kliss naken i en båt full av sei og lo. Nå er hun er igjen.

STORMENDE: Gørild Mauseth (26) skal erobre filosofen Ludvig Wittgenstein på Nationaltheatret.

Av JOACHIM FØRSUND

-Æ kom fra Kjøllefjord. Æ hadde drivi med sport. Æ visste heller lite om Munch eller Ibsen eller Wergerland eller Vigeland. Æ var nysgjerrig, æ ville forstå ting. Og når æ kom tilbake, sa folk: «Gud kor du har forandra dæ, Gørild!» Først oppfatta æ det som et skjellsord.

Gørild Mauseth har satt gaffelen i et stykke steinbitt et par hundre meter fra Nationaltheatret. I morgen skal hun debutere der. Som Agnes, kvinnen som reiser til Skjolden i Sogn fordi eremitten og filosofen Ludvig Wittgenstein har fridd til henne. Stykket heter «Østerrike» og er Cecilie Løveids overmaling av Ibsens «Brand». -Da æ var liten så var verden Kjøllefjord. Kjøllefjord var jo et land. Et fiskevær der alle kjente alle. Det var et gjennomsiktig samfunn.

GØRILD MAUSETH FIKK sitt gjennombrudd i forestillinga «Av måneskinn gror det ingenting» på Den Nationale Scene i Bergen. Hun framførte en kreftssyk kvinnes monolog til en fremmed mann. «Det kommer ingen bedre fra bygdene nutildags», mente Aftenposten etter premieren.

-Da jeg jobbet med «Måneskinn», gikk det plutselig opp for meg: Jeg er jo ung, førr faen! Jeg er jo ung! Dette varer ikke evig, denne driften, denne energien inni her.

Gørild banker seg iherdig på brystet.

-Du banner endel?

-Ja, du er nødt til å bannes for å få ut dævelskapen som han Ludvig Wittgenstein sier.

-Denne energien din, har den med havet og mørket og været å gjøre?

-Jeg kommer fra et sted uten trær. Med Barentshavet rett ut. Sånt gjør noe med oss mennesker.

-Hvordan har mangelen på trær påvirket deg?

-Jeg har ikke kunnet klatre opp og gjemt meg bort. Når du lever så nært naturen, må du være på parti med den og slåss mot den. Det var så mye vær: godt vær og dårlig vær og storm og kuling. Og så mennenskenes vær. Du har jo en direkthet der oppe som ikke ligner grisen. De gjømme ikke bort ting. For to år siden tok hun med seg måneskinnet til Kjøllefjord. Hun lånte et bord og en stol av naboen, leide kinoen og gikk på scenen med tjue medbragte sigaretter. Foran henne sto drøye ti prosent av Kjøllefjords befolkning. De fleste av dem trodde at teater stort sett dreide seg om å kle seg ut. -Etter forestillinga sa presten: «Så det var hit menigheta gikk ikveld».
-Det hadde vært tomt i kirken?
-Ja, presten hadde jo vært på forestillinga, han óg.

I TILLEGG TIL KIRKEN, hadde Kjøllefjord pinsevenner, bedehus, læstadianere og metodister. Da Gørild var ung sprang hun fra menighet til menighet for å finne ut av dette med «han Gud».

-Jeg trodde veldig på ham, men som kom alle disse menighetene og klusset det til. Kirka sa jeg ikke måtte høre på metodistan, de på bedehuset sa jeg ikke måtte høre på læstadianeran og pinsevennan sa halleluja, det er jo ikke sånn, men sånn.

-Er du fortsatt kristen?

-Jeg tilhører ikke noen menighet, det gjør jeg ikke. Men jeg har alltid hatt et nært forhold til Gud. Når jeg synes han er helt på jordet, så må jeg jo spørre han hvorfor han har stelt det sånn til. Det er jo ikke alltid det er min skyld.

VAR DET «BRENT AV FROST», Gørilds Mauseths spillefilmdebut. Et intenst og dypt ambisiøst nordnorsk epos, der selv regissøren Knut Erik Jensen, skal ha ment at det kunne være hensiktsmessig å se filmen to ganger, for å skjønne noe av den.

-Du er ikke litt ung for å forstå disse rollene?

-Alle veit hva kjærlighet er, hva svik, løgn, lykke og glede er. Alle veit hva sorg og hat og forelskelse og kåtskap er.

Etter drøyt tjue minutter av «Brent av Frost» har Gørild kastet alle klærne. Hun ligger på ryggen på et berg av levende skrei, skjærer hodet av en av dem, og blir erobret av sjømannen Simon Stjerne.

-Scenen var problematisk for meg å gjøre, og det har vært veldig mye oppstandelse rundt den, sier Gørild.

-Synes du det er rart?

-Nei, kanskje ikke, når jeg tenker på det i ettertid. Men scenen hører ikke hjemme aleine, du kan ikke vise den helt isolert som TV2 så frekt gjorde. De to er på sitt lykkeligste; de er i en båt der himmelen og jorden møtes. De tar haill, som vi sier på nordnorsk.

-Tar «haill»?

-Når det går dårlig for fiskerne på havet, så drar de hjem, og så tar de haill. De drar hjem til kona, så elska de med ho, og så håper det at det bringer lykke. I filmen kan det se ut som vi har tatt haill mange ganger.

- Ja, det er mye fisk i den båten.

-Vi får jo fisk ja. Æ fikk ikke no silkelaken eller noe sånt å ligge på, sier Gørild Mauset.

Hun ler høyt.

-Men æ ligg pinadø mæ på et av Norges største næringsgrunnlag.