Greit om Georg

Veldreid, trygt og greit fra Tove Nilsen. Men nå er vel snart tida inne for litt dristigere skriveprosjekter?

Skreddersydd

Historien som fortelles er som skreddersydd for unge lesere som har skjønt at «love» og romantikk er noe møl, og det gjelder i enda høyere grad for årets enn for fjorårets roman. Med andre ord: «G for Georg» er snadder for ungdomsskolelærere som føler seg kallet til å lede motstrebende og ukonsentrerte elever inn på den rette litterære vei. Dermed er det ikke sagt at romanen er uinteressant for oss andre. I «G for Georg» tar Nilsen tråden direkte opp fra den foregående romanen. Også i «Skyskrapersommer» var forholdet mellom Tove og Georg et sentralt motiv, men som tittelen gir signal om, overskygger den her alle de andre. «Skyskrapersommer» var bredere i sin miljøskildring. Familierelasjonene ble viet større oppmerksomhet, likeledes forholdet til venninnene. Om det så var portrettet av jeg-personen selv, var det også mer bredspektret: Bildet av den intelligente og nysgjerrige Bøler-jenta, hundeelskeren og den Dostojevskij-frelste bokormen med den livlige fantasien og de mange (nød)løgnene, den trettenårige Tove som drømmer om å bli forfatter.

Artig

Alt dette er også med i årets roman. Foreldrene - den omgjengelige og taletrengte speditøren og hans trondhjemske «Suppedronning» - utleveres på samme kjærlighetsfulle måte. Innledningsvis tegnes det også med raske, men presise streker et artig portrett av Toves tyske farmor. En særlig plass inntar den gåtefulle onkelen, gullsmeden og levemannen, som leser Toves tanker bedre enn andre, og som elsker å spille rollen som medsammensvoren. Alle disse er likevel bipersoner i det drama om ungt opprør og ung kjærlighet som iscenesettes i «G for Georg».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tove er den samme, men likevel en annen. Annerledes kan det ikke være når det for alvor handler om den første store forelskelsen som slår ned som lyn fra klar himmel. Og det gjør ikke saken bedre at forelskelsens gjenstand er Goggen - han som i forrige bok knivstakk sin egen far, rett nok en høyst forståelig handling overfor en drittsekk av hans dimensjoner, men likevel ... Det er klart at dette gir den første kjærligheten en særlig touch. Den fornemmelse av å tre i berøring med noe fremmed, farlig og forbudt som alltid hefter ved den første erotiske kjærligheten, ja, som utgjør en så vesentlig del av dens fascinasjonskraft, får gjennom dette «valg» tillagt en særlig dimensjon.

Bastøy

Ved romanens begynnelse befinner Goggen seg på Bastøy. Han tar kontakt med Tove, og de møtes i all hemmelighet. Etter kort tid stikker han av fra anstalten sammen med en noe eldre gutt. En gutt som etter hvert blir fortellingens andre «onde ånd», nest etter Goggens far. Resten av romanen forteller om Goggen på rømmen og om de mange hemmelige møtene mellom ham og Tove. Her skal ikke gis noe handlingsreferat, ei heller avsløres «hvordan det går til slutt», men såpass kan sies at Toves forhold til rømlingen bringer henne opp i en hel rekke situasjoner der virkeligheten overgår hennes villeste fantasier.

På den annen side får hun god bruk for sin livlige fantasi og sin hang til lystløgner. Hemmeligholdelsen krever nemlig nødløgner på stripe. Og nettopp på dette viset knyttes kjærlighetshistorien sammen med historien om «forfatteren som ung kvinne», og den klassiske historien om den pene piken fra det gode, småborgerlige hjem som lar seg fascinere av den viltre gutten med den dårlige oppveksten som er så «annerledes» enn de andre jevnaldringene. Innskrevet i en historie som handler om forholdet mellom fiksjon og virkelighet, fantasi og realitet, løgn og sannhet.

Det fordekte

I overført betydning er dikteren en lovovertreder. Han/hun drages mot det fordekte og forbudte. Han/hun sier seg aldri tilfreds med et liv som kjenner sine begrensninger, som har pantsatt fantasien for å trygge hverdagen. Ikke minst av den grunn kan «G for Georg» leses som en forkledd kunstnerroman. Det står likevel ikke til å nekte at Tove Nilsen i hovedsak holder seg på det trygge og jevne i årets roman, og jeg må villig innrømme at jeg håper hun snart igjen gir seg i kast med dristigere og mindre konvensjonelle bokprosjekter.