Historisk øverflødighetshorn

Med fargerik pensel og skarp penn løfter Karsten Alnæs igjen faktiske hendinger fram til spennende lesning.

Historisk overflødighetshorn

Byline:

Arild Stubhaug

Ingress:

BOK

Karsten Alnæs:

«Historien om Norge. Mot moderne tider. Bind III»

Gyldendal

686 s. Kr 298

Med fargerik pensel og skarp penn løfter Karsten Alnæs igjen

faktiske hendinger fram til spennende lesning. Bind 3 av

«Historien om Norge» er et overflødighetshorn av illustrerende

historier og kommenterende innblikk.

Brødtekst:

Dette er en bok om 1800-tallet slik tida artet seg her i

landet. Boka begynner en klar, varm vårdag, 5. april 1796, da

Hans Nielsen Hauge ble omvendt på åkeren i Tune i Østfold - en

hendelse som ga støtet til en rekke virksomheter med det mål å

skape en Guds avglans i landet.

Og Alnæs' bok slutter omtrent hundre år seinere, da tidas

dannelsesidealer var i ferd med å nå alle lag av folket - da

et stort publikum, både fra det gode borgerskap og de voksende

arbeidermiljøene, strømmet til skibakkene for å se

«halsbrækkende øvelser», både for å utfolde sine

fritidsaktiviteter borte fra fabrikkens larm, og for å vise at

utøvelse av idrett (en formålsløs beskjeftigelse) forutsatte

overskudd av tid og penger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hauge

Ved å ta utgangspunkt i Hans Nielsen Hauges personlige liv og

skjebne makter Alnæs å levendegjøre de første tiårene av

1800-tallet - her blir stoffet på beste måte formet til bilder

på tidas hendelser og mentalitet: Mannen kom fra små kår, han

fikk kraft og frimodighet i troen på Gud og i omgang med et

økende antall venner - hans religiøse iver og næringspolitiske

dyktighet skapte entusiasme blant folk, og en første

massebevegelse i landet - men bevegelsen støtte an mot det

etablerte samfunn av embetsmenn og borgere - Hauge ble

forfulgt, arrestert og fengslet, og først en fri mann igjen i

1814.

Gjennom Hauges liv og gjerninger blir trådene ført til

kommende bondevenneforeninger og thranitter, til politiske

parti og fagbevegelser - og Hauges grasrotbevegelse ga rom for

et kvinnesyn og en likhetstenkning som i pakt med strømninger

fra andre påvirkningskilder skulle prege landet. Hos Alnæs

blir således Hauge en glimrende formidler av tidsaspekter som

leder opp til det skjebnetunge året 1814 - i forsøket på å

levendegjøre og dramatisere tidas konflikter og historiens

gang blir spillet rundt Hauge en hovedintrige. Og Alnæs er

stadig på leting etter slike hovedpersoner og intriger som kan

bære og levendegjøre framstillingen - og han lykkes som

oftest.

Fargerik

F.eks. i framstillingen av neste trekk - året 1814 og det

storpolitiske «Spillet om Norge» - hvor flere personer blir

introdusert: Danske prins Kristian Frederik, selvsagt, og hans

venner og mest markante motstandere blant eidsvollsmennene

trer fram - og gjennom de ulike personers bakgrunn og

opplevelser blir hendelsene fortalt, forhåpninger tegnet og

analyser gitt. Den vanlige mann og kvinnes tanker og

forestillinger på Eidsvoll våren 1814 er også med på å gi

historien dybde og føre fortellingen videre. Alnæs skaper sine

bilder med bred, fargerik pensel og skarp penn - han er flink

til å finne gode motiv, og han gjør det detaljrikt og

spennende med å parallellføre historiene til sentrale aktører

(f.eks. grev Wedel, Jacob Aall, W.F.K. Christie) med mer

ukjente representanter for folk og land (f.eks. John Moses fra

Kristiansund, Sara Pedersen fra Flekkefjord, o.a.). Og selve

nasjonaldagen, 17. mai, blir «en av mange renninger i den

vevnad den norske nasjonalfølelsen består av» (s.184) - så ved

å peke på denne dagens endrede karakter og markering opp

gjennom årene blir viktige sider ved vår politiske og sosiale

historie reflektert.

På liknende måte arbeider Alnæs seg gjennom tida og oppover på

1800-tallet - han etablerer personer (registeret omfatter om

lag 450 navn) og hendinger som formidler et bilde av de mange

bevegelsene, rokeringene og endringene som fant sted i landet.

Begivenhetene er vinklet både ovenfra og nedenfra - både de

politiske overbygningene og almuens holdninger får sin plass.

Det er blitt et overflødighetshorn av illustrerende historier

og kommenterende innblikk.

Allvitende

Alnæs er i sitt grep en allvitende forteller: Han slår fast at

de svenske soldatene på norsk jord i 1814 «har blodsmak i

munnen» (s. 94), at reinflokken til de opprørske samene på

Kautokeinofjellet i 1852 «begynner å skrape vekk snøen med

klovene for å komme ned til morgenmaten» (s. 347), osv. Dette

grepet, som skal få leseren til å tro på fortellingen og ville

leve seg inn i den, består av en rekke påstander. Når han

treffer (når observasjonene og sansningene stemmer overens på

en måte som styrker troverdigheten), skjer nettopp dette: Som

leser lever man seg inn i stoffet. Men iblant oppleves disse

delene av teksten som overflødig informasjon, og som leser må

en sortere ut for å komme til poenget. I slike tilfeller

virker metoden mot sin hensikt, og svekker leselysten. Nettopp

overdådigheten gjør da at en kan stå i fare for å få en

ukonsentrert leser.

Om det er noe denne anmelderen savner - ut fra tanken om

historiens betydning for seinere tider - måtte det være en mer

framtredende plass til landets skole- og utdanningspolitikk.

Universitetets prestisje og rolle, samt tidas krav til skole

og kunnskapsformidling er i mindre grad blitt iscenesatt. Også

den vitenskapelige forskningsinnsats - der Norge på

1800-tallet hadde flere vitenskapsmenn av verdensomspennende

ry - kunne vært med på å gi tidsspennet løft.

Eilert Sundt, som i tiårene etter 1850-årene reiste omkring i

Norge og studerte levekår og skikker, særlig blant

arbeiderklassen, skrev ut fra sine innsamlede data en rekke

bøker om renslighet og sedelighet, om husflid og

bygningsskikk, om tatere og fiskerier m.m. Sundt, som også er

en viktig kilde for Alnæs, er blitt kalt «en dikter i

kjensgjerninger». I samme ånd er det nærliggende å kalle Alnæs

«en dikter mellom dokumenter».

Kolossalt

Det er en svær oppgave og et kolossalt arbeid Karsten Alnæs er

i ferd med å gjennomføre - nemlig å skrive historien om Norge

i fem bind, et prosjekt han nå altså, med bind III, er mer enn

halvveis i. Å skrive historien om forrige århundre har vært en

oppgave mange tidligere har stilt seg og løst på forskjellige

måter. Det første forsøket er «Norge i det nittende

Aarhundrede» utgitt i 1900 - to store bind med tekst og bilder

av en rekke bidragsytere, fra kunstnere til

naturvitenskapsmenn. Seinere har historikere i ulike verk,

eller i separate bokutgivelser, gitt sine versjoner - av hele

tidsrommet, eller av ulike deler og aspekter av 1800-tallet.

Karsten Alnæs bekjenner åpent sin gjeld til alle disse

tidligere skribentene - han gjør det både i selve teksten ved

å referere til historikere og biografer med navns nevnelse, og

han gjør det i en fyldig litteraturliste - tilordnet hvert av

de femten hovedkapitlene - der en støter på formuleringer som:

Her «har jeg lest og latt meg inspirere av ...», her «har jeg

øst av ulike kilder som ...», her «står jeg i gjeld til ...»,

osv. Generøst og tillitvekkende.

Det er ikke primært som historiker Alnæs vil framstå - Alnæs'

prosjekt er et annet - i teksten omtaler han seg selv

innimellom som «kronikør», (men heller ikke det er noen presis

betegnelse). Alnæs vil løfte fram historien - skape

fortellinger av historiske fakta og gitte kjensgjerninger.

Blant alle bøkene, kildene og dokumentene er Alnæs altså først

og fremst ute etter å tydeliggjøre personer og karakterisere

begivenheter som kan kaste lys over tida, illustrere det

tidstypiske, mentaliteten og historiens gang på en slik måte

at det skaper medopplevelse og innsikt hos leseren. Dette er å

skrive sakprosa med en skjønnlitterær forfatters erfaring om

språklige virkemidler - et spennende litterært arbeidsfelt.

Her er det ikke en fiksjon som er godt skrevet, men faktiske

hendinger som er løftet fram til spennende lesning.

Illustrasjon:

DAGLIGLIV: Kampen mot skitt og for den personlige hygiene er

et viktig kapittel i 1800-tallets norgeshistorie. Illustrasjon fra Skilling-Magazin, 1873.

KARSTEN ALNÆS: Dikter mellom dokumenter. Foto: GYLDENDAL NORSK FORLAG

GIGANTPROSJEKT: Med sin tredje bok i den planlagte fembindsserien «Historien om

Norge» er Karsten Alnæs på god vei til å lykkes med et kolossalt arbeid. Bokomslag:

INGER SANDVED ANFINSEN

Emneord:

HISTORIE; LITTERATUR; ANMELDELSER

Geografi:

NORGE

Person:

Karsten Alnæs