Hva mener Jagland?

Thorbjørn Jagland lyder nesten som om han mener det er fare for at kvinnene skal gå tilbake til kjøkkenbenken og at menn mottar altfor mye trygd. Det er ikke bare i regjeringsspørsmålet det er vanskelig å følge Thorbjørn Jaglands resonnementer.

KOMMENTAR AV HILDE HAUGSGJERD

Hva mente han med advarselen til Arbeiderpartiets landskvinnekonferanse om at vi må passe på at det lønner seg å arbeide, og hva mente han da han til Dagbladet i går sa at tida nå er kommet for å stramme inn på trygdeordningene?
Én gruppe kjenner seg nok igjen i beskrivelsen av at det knapt lønner seg å arbeide: nybakte mødre med halvdagsjobb i lavtlønnsyrker, som vurderer å søke kontantstøtte. Hvis Jaglands siste uttalelser bare var nok et innspill i kontantstøttedebatten, gir de en slags mening.
Hvis uttalelsene derimot er uttrykk for at Arbeiderpartiet mener det er for liten økonomisk forskjell mellom de som er i yrkeslivet og de som lever av trygd eller sosialhjelp, vil få kjenne seg igjen og mange spisse ørene. For framfor noe annet viser forskningen om velferdssamfunnet at de største forskjellene finnes mellom de som står innenfor og de som står utenfor arbeidslivet.
  • Skal vi tolke Jagland velvillig, er trolig hans hensikt både å plage sentrumsregjeringen med kontantstøtten og samtidig å minne om at trygdeordningene ikke kan være fredet i en tid med ustabil verdensøkonomi og store demografiske endringer nasjonalt. Men hvorfor bruker Arbeiderpartiets leder så bombastiske formuleringer? Og hvorfor etterlater han seg slik uklarhet?
  • Det er bare drøyt tre år siden den daværende Arbeiderparti-regjeringen la fram Velferdsmeldinga, som handlet om nettopp de perspektiver Thorbjørn Jagland nå trekker fram: Behovet for en sterk offentlig økonomi, nye familiemønstre, veksten i antall pleietrengende eldre, arbeidslinja som skal sikre høy sysselsetting. Står ikke analysene og konklusjonene fra Velferdsmeldinga ved lag? Eller mener Jagland at siste års utvikling i internasjonal og norsk økonomi gjør det nødvendig med mer radikale endringer i «et svært generøst velferds- og trygdesystem»?
  • Hans uttalelser de siste dagene kan tyde på det. I så fall blir Arbeiderpartiets standpunkt til to av de dyreste trygdeordningene stående i et merkelig lys. Sykelønnsordninga, med full lønnskompensasjon fra første fraværsdag, er nær enestående internasjonalt. Men den freder Arbeiderpartiet, etter ordre fra LO. Da Kristelig Folkeparti i vinter fosset fram på meningsmålingene og Arbeiderpartiet strevde med å komme på offensiven, gikk partiets sentralstyre inn for å utvide omsorgspermisjonen ved fødsel med et helt år, en svært dyr utvidelse av folketrygden.
  • Det er rett nok en rød tråd i Thorbjørn Jaglands resonnement: Folk skal stimuleres til å arbeide mest mulig, og velferdsordningene skal favorisere de som har en fast tilknytning til arbeidslivet. Slik fremmes verdiskapingen i samfunnet, og slik dyrkes en livsanskuelse der arbeidet gir livet mening.
  • Lønnsarbeidet gir økonomisk uavhengighet. Ikke minst første generasjons yrkesaktive kvinner verdsetter sin økonomiske uavhengighet, og disse utgjør en stor og betydningsfull del av Arbeiderpartiet. Men det er andre trender partiet er lite lydhørt overfor når det så forbeholdsløst dyrker arbeidets velsignelse og nødvendighet. Dagens dataingeniør har flere og bedre muligheter for livsutfoldelse enn gårsdagens industriarbeider. Derimot har dataingeniørens familie i perioder av livet en travlere hverdag enn industriarbeideren og hans hjemmeværende kone. Og takler ikke dataingeniørens sønn arbeidslivets krav, får han i dag ingen hyre til sjøs.
  • I tida framover vil arbeidets plass i livsløpet trolig være i endring. Unge mennesker vil skaffe seg god utdanning, sette takten litt ned i småbarnsperioden og kanskje skaffe seg mer fritid igjen på eldre år når økonomien tillater det. Utviklingen av kommunikasjoner og teknologi åpner for en slik fleksibel tilknytning til arbeidslivet. Men samtidig stilles det større krav til kunnskap og omstillingsevne. Hvis ikke mange skal stenges helt ute fra arbeidslivet, må det skapes et smidig og fleksibelt forhold mellom arbeid og trygd, ikke strammes inn på trygden.