Ibsens «son of a bitch»

Visst er det «a damned lie» som denne amerikanske Gynt-Mammaen utbryter når vi treffer mor og sønn i Appalachia. Dikt og løgn alt i hop. Lenge er denne moderniserte, amerikaniserte og minimaliserte «Peer Gynt» forfriskende, men etter en halv time har du sett det som er.

ANNETTE MÜRER

Peer Gynt er som poteten - eller pizzaen, kan brukes til alt når og hvor det skal være. Her er han typisk amerikaner, Knappestøperen en helstøpt cherokee, Gudbrandsdalen er byttet ut med Appalachia, gamle Pete ender som mangemillionær med privatfly og eget hotell i California og fornuften er avgått ved døden på en universitetshospital. («Keiser Pete»s første befaling lyder slik: «Computer, helbred deg selv!»)

En god stund er det overraskende, morsomt og stort sett logisk. Instruktøren Romolus Linney har ikke bare strøket snedig i teksten, forestillingen varer i to timer, han har også oversatt handlingen til USA og skrevet nytt, og han har noen smarte kortslutninger. Første halvdel er dessuten effektivt iscenesatt, lekent, men uten at fantasien gnistrer. Skuespillerne utgjør et slags kor når de ikke hopper ut og inn av utallige roller og figurer, scenebildet er nærmest asketisk, klærne er svarte. Den eneste fargeflekken er et lappeteppe.

Som unge Pete og hans Oldie Momma holder David van Pelt og ikke minst Christine Parks interessen oppe. Hun har kraft og musikalitet, han illuderer bra som mobbet, alkoholtørst outsider. Men når du venner deg til formen, blir den forutsigbar, i hvert fall når skuepillerne ikke har mer å gå på. Kveldens Solveig, eller Sally, er intetsigende, men hun har i hvert fall giftet seg to ganger mens hun ventet på Pete.

Satiren tas ikke ut, til å fylle et livsløp strekker denne Pete ikke til, og monotonien overtar. Scener som spilles langsomt får ikke automatisk alvor.

En tidvis god og grei miniversjon av «Peer Gynt», og that's it.