Kjærlighetens kannibaler

Hvorfor elsker vi? Hva er kjærlighet? spør den danske forfatteren Jens Christian Grøndahl. Etter hans mening er vi blitt hensynsløse kannibaler som forbruker hverandre - og ender opp som ensomme mennesker.

ENSOMME: I stedet for å søke etter partne som kan oppfylle alle våre krav, må vi innse at vi aldri kan kjenne den andre fullt og helt, sier Jens Christian Grøndahl.

Av HANNE ASKBO

-øVi er ingenting før andre ser oss, sier den danske forfatteren Jens Christian Grøndahl. Han er en distingvert herre i sin beste alder, med press i benklærne og orden på hårmanken. Han sitter tilbakelent og snakker om den vanskelige kjærligheten.

-øVi søker identitet gjennom våre kjærlighetsforhold. Vi lengter etter at et annet menneske skal forløse oss. Usikkerheten gjør oss ensomme.

HANS NIENDE BOK, 'Taushet i oktober' er den første av hans bøker som er oversatt til norsk. Ikke en bok for tidlig, skal vi tro euforiske danske kritikere. Siden debuten for tolv år siden har Grøndahl skrevet ti bøker, en rekke essay-samlinger

og dramatikk for Aarhus Teater. Den røde tråden i forfatterskapet er det omfattende spørsmålet: Hva er kjærlighet?

- Kjærligheten er blitt redusert til et spørsmål om seksualitet. Vi er utålmodige og rastløse kannibaler som forbruker hverandre i et forrykende tempo, sier han og tenner en Camel uten filter.

- Den egoistiske måten vi elsker hverandre på, er typisk for vår moderne tid. Fraværet av felles verdier og vår fragmenterte og hastige tilværelse, har bidratt til at kjærligheten er vår eneste mulighet for å realisere oss selv.

OG HVA ER KJÆRLIGHET? Det er spørsmålet hovedpersonen i romanen 'Taushet i oktober' stiller seg en lang høstuke etter at hans kone Astrid plutselig forlater ham etter 18 års samliv. Hun har reist uten å si hvor eller hvorfor, og uten at han

vet om det er for kortere tid eller for alltid. Midtveis i livet blir han tvunget til å stanse opp og tenke.

- Han blir nødt til å tenke gjennom hvorfor han har elsket Astrid. Om han har elsket henne, eller om han bare har brukt henne som et speil for sin egen lengsel. Kanskje har han aldri elsket noen, kanskje han ikke har evnen til å elske. Han innser at han

har vært ensom i ekteskapet i mange år.

- Er det en klassisk midtlivskrise du beskriver?

- Det kan man godt si. Jeg tror ikke man opplever de samme krisene hele livet. Som ung har man livet foran seg, med all den usikkerhet det medfører. Det er en annen tvil man opplever midtveis i livet, når man oppdager hvordan livet har blitt. Og man

stiller seg spørsmålet: Er jeg lykkelig med dette livet ?

-Du skriver mye om ensomhet. Har du opplevd ensomheten selv?

- Som barn var jeg ensom. Ikke konstant ensom, men jeg opplevde avstanden mellom meg selv og andre mennesker som veldig stor og uoverkommelig. Den følelelsen sitter i meg ennå. Og på mange måter kan det sammelignes med forfatterskapet. Jeg skriver mine

bøker alene, og leseren leser romanen alene, og på den måten oppstår det en merkelig kommunikasjon.

-HVIS DEN KJÆRLIGHET du beskriver er egoistisk, hva er da sann kjærlighet?

-Et vanskelig spørsmål, men det handler om å møte den annen med respekt. Å tilgi hverandres feil og svakheter, og se den annen som et selvstendig individ.

- Det du beskriver ligner et vennskap, synes jeg.

-Jo, kanskje det, men kjærligheten mellom mann og kvinne har flere kvaliteter enn det platoniske kjærlighetsforholdet. Vi søker både den sanne og den store kjærligheten og den tapte kjærligheten. Det er en vakker gresk myte som forteller om tiden da

mennesket fysisk var bundet sammen i par. Dessverre fant mennesket på så mye ugang at Zeus bestemte seg for å dele oss i to. Siden den gang har vi søkt etter vår tapte halvdel.

-øFinner vi den?

-DEN STORE KJÆRLIGHETEN, den eneste rette, er en myte. Det er jo helt tilfeldig hvem vi møter, og det finnes ikke bare én eneste rett for oss. I stedet for å søke etter en partner som kan oppfylle alle våre krav, må vi innse at vi aldri kan

kjenne den andre fullt og helt. I stedet må vi akseptere at det er noe vi aldri får vite, at det er noen sider vi aldri vil kjenne. Når vi innser og respekterer det, kan vi virkelig elske et annet menneske.

øDet høres veldig vanskelig ut?

- Ja, jeg vet at jeg høres ut som en gammel mann, men når jeg ser den voldsomme romantiseringen av kjærligheten blir jeg matt. Vi drømmer om, og lengter etter den evige stormende forelskelsen som skal vare livet ut. Sånn er det ikke i virkeligheten, vi

kan ikke leve livet i en unntakstilstand.

-Er vi for kravstore?

- Ja, vi er nok det. Vi ønsker at lykken skal være en permanent tilstand, men livet er en levende prosess og vi forandrer oss hele tiden. Man er ikke den samme perosonen med de samme ønskene hele livet. Derfor blir mange mennesker ensomme i sine ekteskap

og i sine liv uten å vite det. Man tar hverandre for gitt fordi man ikke tar hensyn til at livet og lykken ikke er en statisk tilstand.