Lasse Kolstad

lasse kolstad 76 gift ett barn bor i oslo kjører citroën

Lasse Kolstad har alltid vært et prakteksemplar med praktstemme. Det mest skandaløse han har gjort er å spille finsk julenisse på norsk radio. Han reagerer på all virak ved å hevde at han har hatt flaks. Bare flaks.

Av HILDE ØSTBY

Øverst på en bergknaus ligger Lasse Kolstads landsted, derfra kan han skue ut over hele Tjøme og omkringliggende herligheter. Nesten som en Peer Gynt bor han, der oppe på knausen. Men selv om han påstår at rollen fra 1962 er en av hans beste venner, er det vanskelig å si at skuespilleren er en løk. For Lasse Kolstad har en kjerne av engasjement, av bassrøst og brokker av Shakespeare, Ibsen og «Spelemann på taket» i seg. Plutselig kan han bryte ut i sitater fra roller han har spilt, sanger han har sunget.
- Det er så urettferdig at jeg ikke kan spille lenger, nå som jeg har begynt å forstå hva det hele dreier seg om, sier han.
Et langt liv i Thalias tjeneste ligger bak ham, siden han debuterte på Trøndelag Teater i 1942. Etter krigen ble det Fjernsynsteateret, Riksteateret og Det Norske, med nynorske stykker fra Sofokles til «Zorba» og «Tolvskillingsoperaen». Helt siden guttedagene har han brent for nynorsk språk, etter at hans mor innvidde ham i språkets hemmeligheter, med Hulda Garborg og «Draumkvedet» i bokhylla. «Slott over slott seg byggjer...» sier Kolstad og forsvinner inn i Henrik Rytters nynorske «Peer Gynt»-versjon et lite øyeblikk.

- DET BLE MYE BRÅK DA VI


omsatte Ibsen til nynorsk og brukte Sæverud-musikk istedenfor Grieg. Men nynorsk er et så musikalsk språk! sier Kolstad.
Selv virker det som om mannen er på vei inn i en sang til enhver tid. Når han snakker høres det nesten ut som om han varmer opp til en Mozart-arie i dypeste bassleie. Man behøver aldri be ham gjenta noe, det han sier synges ut i velmodulerte stavelser.
- Å snakke og synge er to alen av samme stykke. Du må bruke kroppen riktig og ha tydelig diksjon, sier han klingende klart.
Da han øvde inn «Peer Gynt», gjorde han teksten om til et musikalsk partitur. Hver stavelse ble øvd inn som om de var toner i et musikkstykke. Han fikk da også tilbud fra Den Norske Opera om jobb, og det ble et vanskelig valg som endte i et «nei». Han syntes det var for seint, han var for ulært i operakunsten.
Det er vanskelig finne noe å sette fingeren på ved det Lasse Kolstad har gjort. En lykkelig barndom på Oslo vest, en vakker kone og gode kritikker er ikke akkurat stoff for skandalepressen.
- Jeg har dessverre ikke hatt noen ulykkelig barndom, så jeg har ingen traumer! Og arroganse, det å heve seg over andre, er idiotisk, sier «skipper Worse» og skuer utover bukta hvor seilskutene før i tida la inn.
Når noen spør ham om han har båt, pleier han å svare at jo, det har han, en båt på 210 fot! For Kolstad var en av dem som reddet seilskuta «Christian Radich» for skoleskipbruk gjennom aktiv innsats i venneforeningen. Han feiret 70-årsdagen om bord, og president for venneforeningen, kong Harald, var blant gjestene.

DA HAN FØRST ENTRET


«Christian Radich», hadde han ikke prøvd annet enn småjoller og Bygdøyferja. For Oslo-gutten ble det sjokkbehandling å skulle sendes ut på havet som dekksgutt i filmen «Windjammer» fra 1957. Heldigvis oppdaget han at han var sjøsterk og kunne utholde den voldsomste storm uten problemer, så åtte måneder på Atlanteren ble et stort eventyr. Forloveden ble fløyet over og møtte ham i Miami. Det ble bryllup for filmselskapets regning og stor oppstandelse. «The girl who traveled 600 miles to marry the man she loved.» Og nå har «Tevje» vært gift med sin Bab i 41 år. Selv ikke da de spilte Macbeth og Lady Macbeth kunne det skille dem, snarere hjelper det dem å spille mot hverandre, slik at de kan snakke roller sammen. Lasse Kolstad sukker så det rister i bordet:
- Det er litt lettvint å legge vekt på basstemmen min, sett i lys av alt arbeidet, alle søvnløse netter som ligger bak en rolle.
- Hvem er det som skriver at en skuespillerinne «piper»? Men alltid skal de skrive at du «buldrer», skyter Bab inn fra sidelinja.
- Ja, men på den annen side er det jo meg det, denne stemmen, sier Lasse godmodig og tar en god slurk av kaffen.
Den eneste rollen han sang for Operaen var Figaro i «Figaros bryllup» sammen med stjernen Rita Streich, før han ble trukket inn i de store musikalene. Når opera kommer på bane begynner det å koke i blodet hans - han har nettopp vært i München og sett operaen der. Han er like imponert over München-operaen som han er skuffet over stortingspolitikernes ubesluttsomhet.
- Det er en skam at vi ikke har en ordentlig opera i Norge, det er direkte flaut! Veier og tunneler i utkantstrøk har vi råd til, men ikke dette! Da Norge var på bunnen bygde vi Nationaltheateret! sier han opprørt og setter seg lengre ut på stolen.

FOR LASSE KOLSTAD KAN


bli sint, en sjelden gang. Han blir sint over ubegrunnede og umodne teaterkritikker. Og han kan bli sint av publikum. En gang en full mann hadde forvillet seg inn blant publikum, så han seg nødt til å gripe inn selv. Han ble så rasende at han tok mannen i kragen og kastet ham ut. Etterpå gikk han tilbake på scenen og sang en vakker Evert Taube-duett med Sølvi Wang. Det hører med til historien at mannen kom tilbake dagen etter og ville ha pengene tilbake.
Ellers har Henkis lillebror oppført seg ordentlig. Det er umulig å grave fram store skandaler i denne mannens liv. Det eneste er vel at han tok en reklamejobb som finsk julenisse, uten å ane at det ville utløse storm. Han ble beskyldt for landsforræderi av en julenisseforening i Drammen, og det ble krevd at han skulle levere sin St. Olavs Orden tilbake. Men de helt store overskriftene i skandalebladene holder det likevel ikke til.
- Du kan skrive at jeg er en helt vanlig skuespiller som har gjort jobben min. Og at jeg har hatt flaks, sier Lasse Kolstad ydmykt idet intervjuet nærmer seg slutten. Vi tror ham ikke.