Midt i Sofies verden

I SOFIES VERDEN (Dagbladet): Etter flere timers venting i tunge og alt for varme kostymer slipper jeg endelig til foran kamera, og sniker meg til noen kjappe råd fra Tomas von Brömssen og Silje Storstein før det ropes «action». De er stjerner i «Sofies verden», jeg er henvist til de bakre rekker som sveitsergardist.

Dagblad-journaliststatist i Norges dyreste film

FØLGER MED: Dagbladets Øyvind Rønning som sveitsergardist.

Av ØYVIND RØNNING

Det er mye juks og teknikk i filmens vidunderlige verden, men det trengs fortsatt mennesker til å lage og befolke filmene. Derfor har jeg vært midt i Sofies verden. Først om vel ett år får jeg vite om jobbinga gir uttelling i form av noen sekunders nærvær i Norges dyreste film.

BREVET: «For oss er du en av de riktige personene vi er på jakt etterø...» står det i brevet fra statistansvarlig Øystein Kjennerud i NRK Drama. Jeg har forlengst glemt at jeg er registrert i arkivet til Norsk Film, men takker ja. Jeg er nå i «en gruppe regissøren velger fra når han trenger statister.» Så kommer telefonen. Jeg trengs til opptak fra «renessansen», og bes møte i Nydalen 11. mai.

KOSTYMEPRØVEN: - Han er typen til å være sveitsergardist, får jeg høre. Jeg får egen henger med navnelapp på kostymelageret. I sminken får jeg beskjed om at det trengs minimalt med sminke, men jeg kan gjerne bli mer lurvete. Håret skal ikke klippes, og skjegget skal gro fritt. Det er lett.

FØRSTE OPPTAKSDAG: Første pulje hadde oppmøte kl 06.00, men jeg kunne drøye til 09.00. Jeg får raskt smaken på hovedingrediensen i enhver filminnspilling: ventinga.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi følges bort til en hall som er skapt om til et torg. Rundt meg sitter og står en gjeng som er alt annet enn A4-mennesker. Jeg finner min plass på noen Glava-matter _ og blir sittende. Før vi har gjort noe som helst er det lunsj, men kl 14.05 får jeg endelig høre de magiske ordene. Innspillingsleder Erik Settemsdal har bedt teamet «komme seg ut av bildet», og roper «lyd», «kamera», «action»!

Ved scenekanten får Sofie hilse på Shakespeare, som har skrevet «Hamlet» og insisterer på at «To be or not to be» må med. Vår oppgave er å gå mellom bodene på markedet. Rundt oss er det et yrende liv med folk, esler, høner og gjess.

Regisassistent Gaute Lid Larssen forteller hvor vi skal stå og at vi må mime, men overlater til oss å utvikle «rollene». Prøve går over i opptak og nye opptak, før regien forlanger mer tempo. Jeg beundrer tålmodigheten i teamet etter hvert som vi kommanderes til å gjøre akkurat det samme enda en gang til.

Etter pause og omrigg gjentas den samme scenen fra en annen kameravinkel. Ny pause. Det tas nærbilder. Vi får skryt av regissør Erik Gustavson, og avslutter som avtalt kl 18.00. Det er besøk på settet av utenlandsk presse _ og der er jammen Jostein Gaarder også.

Hjemme igjen synker jeg viljeløst ned i stolen og sovner _ fullstendig utmattet av å stå og gå, av konsentrasjon, varme, mangel på luft, røykmaskiner, venting og gjentakelser. Og lite glamour.

ANDRE OPPTAKSDAG: Oppmøte kl 09.00, og venting på settet til kl 12.00.

Action. Shakespeare kommer inn, og vi krysser foran ham. Vi får mer instruksjon i dag, men trenger nærmere ti opptak før det sitter. Mer tempo etterlyses _ igjen. Lunsjen blir laaang. Et kamera velter, og ny pause ute. Tomas og Silje er ikke mer stjerner enn at de slår av en prat med oss som ikke får navnet på rulleteksten. Jeg får bekreftet at Tomas er en grei kar som ukependler til Norge, at han har tannverk, at han rister på hodet over den norske fotballgalskapen og at han er imponert over statistene; - Masse härliga typer og kostymer.

Silje er en hyggelig, beskjeden 14-åring som er plukket ut blant 4500 jenter, hun savner vennene og hun tar ekstratimer for ikke å miste for mye skole.

Så _ kl 15.35 får også jeg være med _ i en trappescene som også illustrerer kollisjonen mellom fantasi og virkelighet. I trappa spiller musikerne renessansemusikk, mens Tomas slår over i «When The Saints Go Marching In» på klarinett. Vi står rett bak Silje og klapper.

- Dette er den viktigste scenen i filmen. Det er korte øyeblikk dere vil bli husket for lenge, sier regissør Erik entusiastisk.

Ny pause før nye kameravinkler og nye opptak. Hamburger. Mer venting. Inn for å gjøre om en scene fra tidligere på dagen fra ny vinkel. Om igjen og om igjen. Lydopptak før nytt omrigg og nye opptak før jeg kan gå hjem kl 20.00.

EPILOG: Erik Gustavson blir igjen for å klippe gårsdagens sekvens, som er fremkalt i England. Etter to lange dager med omlag 60 kameraforflytninger sitter han igjen med 120-130 klipp og vel tre minutter film. To minutter per dag i 110 dager gir drøyt 200 minutter ferdig tv-serie og vel to timer kinofilm. Teamet er halvveis, mens jeg har tre dager igjen. Neste gang skal jeg sitte på kneipe og drikke.

Det er i hvertfall noe jeg kan.