Nils Ole Oftebro

Nils Ole Oftebro erter på seg TV-seerne ved å si stygge ting i beste sendetid. Heldigvis har andre større problemer enn ham.

ENSOMT MACHO: Nils Ole Oftebro føler seg som en elefant i et glassmagasin.

Av BEATE NOSSUM og LARS EIVIND BONES (FOTO)

- Når man ser hva som foregår i Statene om dagen... Det er kanskje ikke så enkelt å holde kuken privat lengre!

Nils Ole Oftebro knekker sammen i latter. Han tørker en tåre.

-Åhhh. Stakkars Clinton.

VI SITTER BORTGJEMT I en brun skinnsalong på ærverdige Hotel Bristol i Oslo. Det er ingen kamerafolk i sikte. Ikke sjefen i TVNorge eller kollega Thomas Giertsen heller. Ikke en gang Wenche Foss kan han erte på seg. Det er ingen her å sjokkere. Så spiller heller ikke Nils Ole Oftebro. Han ler. Han bare er sånn.

-Vi banner og sier kuk og fitte på tv. Det sier noe om hykleri og dobbeltmoral at det skal være så ille å bringe slike ord inn i den offentlige sfære, sier han idet latteren legger seg.

Utgangspunktet for utbruddet er en diskusjon om grensene mellom det offentlige og det private. Og «Mandagsklubben», som er ment å være noe midt i mellom.

-Kanskje det er greit at noe tilhører det private?

-Ærlig talt. Man må kunne godta at det finnes marginale program der man blander rollene, sier Nils Ole Oftebro.

Skuespilleren som takket nei til å spille hovedrollen i «Spelet om Heilag Olav» på ærverdige Stiklestad for å renne rundt som sjefstemmer i TV3-serien «Fangene på fortet».

-Du! Det der er urettferdig. Jeg ba om å få beskjed hvorvidt Stiklestad ville ha meg i rollen eller ikke, men fikk aldri skikkelig svar. Til slutt kunne ikke TV3 vente lenger. Egentlig er det litt dårlig av Stiklestad at de har brukt det mot meg i ettertid, sier han.

FØR DET BLE VANLIG FOR norske skuespillere å reklamere for Obs!, motta 60 000 i månedslønn fra TVNorge og delta i alt annet politisk ukorrekt det går an å tjene penger på, spedde Nils Ole Oftebro på Nationaltheater-lønna med strøjobber i ferien. Rollen som Olav den hellige var slett ikke den verste sommerjobben. Men en sommer i Frankrike var heller ikke å forakte.

Så Nils Ole reiste ned for å piske idrettskjendiser rundt i «Fangene på fortet».

-Men du er ikke særlig interessert i sport, er du vel?

-Nei. Det er med sport som med pornofilm: Det er mye morsommere å delta enn å se på.

OM DET ER UTTALELSER som denne, den robuste fysikken eller det firskårne ansiktet som har gjort Nils Ole Oftebro verdig karakteristikken «macho», er sannelig ikke lett å si. Men hadde han vært fotball-gal (og i tillegg hatt bart), ville Jon Michelets status på macho-toppen stått i betydelig fare.

-Er macho-stemplet plagsomt?

-Alle stempler er plagsomme. Det er typisk norsk å sette alt og alle i bås. Jeg får ofte høre det med «macho» brukt mot meg av kvinnelige journalister.

-Hva forbinder du selv med det å være macho?

-Nå er det vel en betegnelse på en utdøende rase dinosaurer som ikke følger med i tiden. Å være macho i dag, må være omtrent som å være en elefant i en glassbutikk, sier han.

Underforstått: Nils Ole synes ikke han er spesielt macho. Ikke nå. Før, derimot, den gangen tannlegesønnen hadde gule krøller, hørte på Elvis og dro amerikanske biler over torget i Sarpsborg - da var han macho da. «Han hadde sånne åndenøds-overarmsmuskler», har Anne Marie Ottersen uttalt om sin ungdomskjæreste.

Men siden den gang har det vært 70-tall og 80-tall og 90-tall. Og om alle andre trender fra platå-sko til aksjespekulasjon har kommet tilbake i tur og orden, så har det liksom aldri blitt på moten igjen å dra biler over torget. Derimot har det blitt hyper-trendy å slenge med kjeften. Og Nils Ole har bevist at han kan dra ganske tunge verbale lass også.

-SELVFØLGELIG VILLE JEG mye heller ha lest høyt fra Hamsun og Ibsen, men hvis skuespilleryrket skal være et levebrød og ikke et idealistisk kall, må man ta de tilbudene man får, sier mannen som skifter roller som andre skifter undertøy.

Innerst inne mener han fortsatt at ingenting kan måle seg med godt gammeldags fjernsynsteater. Og som dramaets mann var han innbitt motstander av reklamefinansiert TV.

-Hallgrim Berg og de andre idiotene skrek etter mangfold i eteren. Det vi har fått er enfold i eteren. Det eneste kvalitetskravet som settes i dag er at programmene skal nå fram til alle. Klart det er en forsøpling. Spør megø-jeg kan kommers-tv!

Overbevisende nå, Nils Ole Oftebro. TVNorges mest profesjonelle brølape.

-Folk reagerer negativt på at jeg går ut av den kunstneriske skuespiller-rollen og inn i den kommersielle programleder-rollen. Men jeg liker å bygge ned disse usynlige murene mellom hva som er i orden og hva som ikke er det, sier han.

Men det er ikke bare hans lett opportune forhold til «kunsten» som har fått skuespilleren til å svelge kameler. Nils Ole Oftebro er livredd for å gro fast i hn rolle, rollen som konemishandlende mann. Nevrotisk versting. Psykopat med nervøse rykninger i ansiktet. Ingen spiller rollen bedre enn ham. Verken på film eller teaterscener. Men han har gått lei. Han vil gjøre andre ting. Og da må Nils Ole etter eget sigende dra ut i den store kommersielle verden.

-Mange skuespillere går rundt på teatrene og er dypt ulykkelige. Selv de som fremstår som mest suksessfulle utad, føler de at de ikke har noen makt over det de blir satt til å gjøre. Jeg har vært heldigere. Jeg har muligheten til å gå ut av teatret og gjøre andre ting innimellom, sier han ettertenksomt.

-Nationaltheatret har stivnet i en form som var ekspressiv på slutten av 70-tallet. Grunnen til at Torshov-teatret har blitt så bra er at vi skrelte bort de som sitter på toppen, sier Nils Ole Oftebro, som selv var med å startet Teatret på Torshov for 20 år siden.

FOR DET ER BARE DE SISTE årene at Nils Ole har bedrevet balansekunst på knivseggen mellom det høykulturelle og det lavpannede.

-Jeg tror at det som ikke er så selvhøytidelig og pompøst har større overlevelsesevne. Se bare på det som ble produsert av film i Norge på 70-tallet. Den gangen ble Olsenbanden sett ned på som kommerst, tåpelig og dumt. I ettertid er det bare de som har overlevd. Alt det andre er forbigått av tiden. Når kommersielle TV-kanaler først er vedtatt, får en stå inne for det, sier han.

I motsetning til sine meningsfeller, har Nils Ole Oftebro visst å få det beste ut av situasjonen når slaget om kommers-TV først var tapt. Kan ikke Nationaltheatret friste med utfordringer, er det saktens andre som gjør det. Et sted går imidlertid grensen:

-«Noteknekk». Jeg hater selskapsleker.

Men det er en ting han gjerne skulle gjort.

-Hadde jeg fått tilbud om å lede et filosofisk søndagsprogram hadde jeg slått til. Selv om jeg ikke hadde fått et øre i betaling. Da skulle vi diskutert «verdier» på ordentlig. Verdikommisjonen er bare vrøvl.

-Du fikk ikke tilbud om å være med, eller?

-Hvem? Jeg? Som har spilt konemishandler og løpt rundt blant «Fangene på fortet»? Jeg er jo ikke homofil en gang. Jeg har bare vært lærer på søndagsskolen, og Bondevik har vel nok folk derfra fra førø...

Spørsmålet er vel snarere om det ikke ville blitt i meste laget for en statsminister med prestekappe å ha en søndagsengel fra «Mandagsklubben» på nakken. Til tross for at de ber til samme Gud. Amen.